Fikk nytt liv i Israel

Jonathan Elkhoury ble født i 1992 i Marjayoun, en landsby i det sydlige Libanon. Området hadde siden 1982 vært okkupert av den israelske hæren, som hadde rykket inn for å støtte militsen Den sørlibanesiske armé (SLA), som opprinnelig var en del av den libanesiske hæren. Gruppen som ble ledet av kristne, hadde kjempet mot palestinske og sjiamuslimske militser, noe som førte de inn i en alllianse med Israel.

Faren til Jonathan var en av libaneserne som bar våpen sammen med israelske soldater. I dag bor han og familien i Israel, en skjebne de deler med de aller fleste som kriget med SLA.

Han vokste opp i en krigssone, men Jonathan husker det ikke slik. Tidvis hørte de raketter og geværskudd, men for det meste var hverdagen fredelig. Israelerne hadde bygget sykehus, sørget for strøm, vann og kloakk. I dag har han ingen mulighet til å vende tilbake.

– Det som skjedde med oss er det samme som skjer med yezidier, kristne og andre minoriteter nå, sier Elkhoury.

Etter mange dødsfall på israelsk side var det et voksende press i israelsk opinion for å trekke ut styrkene fra Syd-Libanon. 22. mai 2000 begynte israelske styrker å overlate sine posisjoner til SLA. Over natten var de israelske styrkene borte.

IDF som nabo

Jonathan vokste opp med en garnison av israelske soldater som nærmeste nabo. Nå var det Hizbollah som paraderte gjennom gatene. Den iransk-støttede militsen hadde raskt gått inn og erobret områdene fra den pro-israelske militsen.

– Det var merkelig. Jeg var bare et barn og visste ikke hvem de var.

En statue av Saad Haddad, grunnleggeren av den pro-israelske SLA-millitsen, ble revet ned av Hizbollah-soldatene.

Men det var ikke det eneste som hadde forandret seg. Plutselig var Jonathans far borte. Han hadde måttet flykte over grensen til Israel med restene av SLA. Soldatene som ble igjen ble fengslet og fikk lange straffer for landssvik på grunn av samarbeidet med fienden.

Mange dro. Halvparten av klassekameratene på den engelske privatskolen der Jonathan gikk forsvant.

Moren ville likevel ikke dra. Hun og familien ble værende et års tid.

– Så fortalte en venninne av moren om hvordan Hizbollah hadde kommet hjem til dem og endevendt huset deres.

Barna fikk likevel ikke vite om hva som skulle skje. I august 2001 fikk ni år gamle Jonathan beskjed om at han skulle på familietur til hovedstaden Beirut. Men plutselig befant de seg på flyplassen. Flere familiemedlemmer hadde møtt opp.

– Det var ikke som et vanlig farvel, som om man skulle på ferie. Det var noe annet.

Hui og hast

Avskjeden måtte likevel gå raskt. Det var livsviktig at ikke libanesisk etterretning skulle få nyss i hvor familien var på vei. De hastet av gårde gjennom sikkerhetskontrollen og kom på flyet til Kypros. Etter noen dager på øya hadde de fått innreisetillatelse til Israel, der de landet midt på natten. I halvsøvne ble Jonathan fraktet til et mottakssenter for libanesiske flyktninger fra de israelsk-kontrollerte områdene. Han våknet i en trehytte og hørte noen snakke utenfor på et fremmed språk.

Jonathan gikk ut døren. Der traff han på flere av sine gamle klassekamerater fra den engelskspråklige skolen han hadde gått på i Libanon.

«Hva gjør dere her? Og hvor er jeg?» spurte han.

Lærte hebraisk

Familien flyttet til Haifa, der de bosatte seg sammen med andre av lik bakgrunn. Jonathan begynte på en offentlig skole hvor alle klassekameratene var jøder og snakket hebraisk. På tre måneder lærte han seg språket.

– Jeg måtte det for å ha noen å snakke med.

I dag snakker 25-åringen flytende hebraisk, har avtjent verneplikten og engasjerer seg i frivillig arbeid for å få kristne arabere bedre integrert i det israelske samfunnet.

Men han blir møtt med fordommer blant sine egne. Blant araberne i Israel, både kristne og muslimer, er det mange som er skeptiske til de kristne libaneserne som flyktet til Israel.

– Vi fikk mange små stikk fra den arabiske befolkningen. Da vi kom til Israel, advarte arabiske politikere mot oss og vi fikk høre at vi ikke måtte besøke eller leie hus i arabiske landsbyer. Når jeg møter arabiske israelere, har jeg alltid nøkterne forventninger.

Det er sjelden han møter negative holdninger fra den jødiske befolkningen.

– Noen få på venstresiden mener vi ikke skulle dratt fra Libanon.

– Så du har aldri opplevd rasisme eller fremmedfiendtlighet?

– Jo, selvsagt, det finnes noen få rasister, men de er ikke representative for den jødiske befolkningen. De aller fleste er overstrømmende positive når de får høre at jeg er fra Libanon og vi føler oss godt tatt imot, sier Jonathan, som sammen med resten av familien fikk israelsk statsborgerskap på midten av 2000-tallet.

50 ÅR: I juni 1967 kjempet israelske soldater for å hindre at den jødiske staten skulle bli utslettet. Seks dager senere hadde Israel tredoblet sitt areal. *Trykk på bildet under for å lese hele artikkelen:Posted by Dagen on Monday, June 5, 2017

Kalles «forrædere»

Etter tilbaketrekningen har SLA blitt anklaget for å ha torturert fanger. Jonathan ser likevel på sin egen far som en helt.

– Faren min forsvarte oss, og nå gjør jeg det samme, fra talerstolen, sier Khoury, som blir intervjuet i Dagen i forbindelse med et norgesbesøk i regi av blant annet Fritt Ord.

– Hva tenker du om at andre libanesere, også kristne, ser på dere som forrædere?

– De har ikke opplevd det samme som oss. Selv israelske arabere kaller oss forrædere. Men vi kjempet aldri mot libanesiske myndigheter. Jeg kan ikke forstå at det å forsvare oss selv er forræderi. Skulle vi latt oss drepe?