Filmen om Børre Knudsen
DEBATT: Knudsens røst ble fosterets stemme, og derfor måtte maktapparatet bringe ham og hans medløpere til taushet, så langt det lot seg gjøre innenfor sosialdemokratiets rammer, skriver Ragnvald Bjørgaas Petersen.
Dokumentarfilmen om Børre Knudsen kommer snart på kino. Det er både gledelig og vemodig på samme tid.
Gledelig fordi det er på høy tid at Børre Knudsen presenteres på en rett og sannferdig måte overfor et bredt publikum.
Annonse
Vemodig fordi filmen antagelig kommer til å vise hvordan samfunnet har straffet og utstøtt Knudsen og hans familie på grunn av hans engasjement for ufødt liv.
Børre Knudsens budskap med tanke på abortsaken er ikke spesielt. Det er ikke kontroversielt å mene at fosteret er et menneske, og ikke ulogisk å hevde at abort er å ta liv. Det spesielle er at Knudsen har agert på en måte som tydeliggjør sakens alvor.
Børre Knudsen har ment at det må ropes høyt når et foster med overlegg drives eller rives ut av morslivet. Enten er man et menneske, eller så er man det ikke, og fellesskapets grunnholdning til menneskeverdet uttrykkes nettopp gjennom hvordan vi tar vare på de aller svakeste. Hvite frakker og sterile omgivelser kan lure mange, men endrer ikke realitetene. Lovverket i et sivilisert samfunn skal verne den enkelte mot overlast og drap, mens abortloven gjør det motsatte.
Salmesang på en gynekologisk poliklinikk er ikke nødvendigvis god musikk, og små plastfostre badet i ketchup illustrerte antagelig altfor godt en utrivelig side ved det norske helsevesenet. Knudsen, Kørner og Nessa feide all politisk korrekthet til side og gav grei beskjed: Her drepes det barn! Et slikt utsagn var like uhørt som det var betimelig.
For mange var det vanskelig å vite hva de skulle tro om en syngende prest som ble kneblet på parkeringsplassen utenfor et sykehus og kjørt bort av politiet. Knudsen hadde gjort fosterets kamp på liv og død til sin egen, gav avkall på sitt eget omdømme og utførte det han oppfattet som sin plikt som medmenneske og prest.
Knudsens røst ble fosterets stemme, og derfor måtte maktapparatet bringe ham og hans medløpere til taushet, så langt det lot seg gjøre innenfor sosialdemokratiets rammer. Ironisk nok ble sanksjonene gjerne effektuert av ministere og biskoper som i utgangspunktet skulle være abortprestenes meningsfeller.
Det man ikke oppnådde ved å frata prestene jobb og presterettigheter, kunne man få til ved å marginalisere og fordømme dem, til skrekk og advarsel for dem som måtte ønske å slå følge. «Enig i sak, uenig i virkemidler», ble etterhvert et mantra for alle som med god grunn fryktet å bli satt i bås med Knudsen.
Børre Arnold Knudsens liv er en inspirasjon, men også en urovekkende påminnelse om kostnaden ved å hevde et menneskesyn som vi ikke vil høre fordi vi vet det er sant. Selv om Knudsen har sluppet fra det med livet i behold, har samfunnet på sett og vis abortert ham sammen med de tusener av fostre han ville berge. Et slikt martyrium kan muligens gi mening i et åndelig perspektiv, men virker dypt urettferdig i menneskelig forstand.
Annonse
Kanskje kan filmen «En prest og en plage» bidra til at vi på nytt stiller spørsmål ved dagens abortlov.
Loven kan ikke revideres uten at vi reviderer vårt syn på symbolet Børre Knudsen. Det er abortloven som er ekstrem, og ikke Børre Knudsen.
Det må derfor være lov å håpe at presten, kunstneren og mennesket kan få den anerkjennelsen han fortjener også i samtiden, og at filmportrettet kan bidra til å gi familien Knudsen oppreisning og lindring for de sår og belastninger de har måttet lide i årene som har gått.
