GJEST: Blogger og journalist Suzanne Aabel var en populær gjest under ICEJs sommerkonferanse i Q42, Filadelfias lokaler, i Kristiansand. Her i samtale med ICEJ-forkynner Eva Olsvold Sundar.

«Fint å være jøde i Norge – hvis du holder kjeft»

Ordene tilhører bloggeren, programlederen og journalisten Suzanne Aabel. Fredag gjestet hun ICEJ Norges sommerkonferanse i Kristiansand.

Publisert Sist oppdatert

Og det er ikke nødvendig å stikke seg frem heller. Det kan være nok å eksistere. Hets og hat mot jøder trenger ikke rasjonelle argumenter eller verifiserbare faktaopplysninger for å kunne blomstre.

Med den skarpe, jødiske galgenhumoren sterkt til stede leverte Suzanne Aabel fredag en sterk og tankevekkende beskrivelse av hvordan det kan oppleves å være jøde i Norge i 2018. For det gikk ikke lenge før hun måtte utdype sitt eget utsagn: «Det er fint å være jøde i Norge - hvis du holder kjeft.»

Mens hun satt i Kristiansand, fortalte hun, var sønnen hennes på leir med andre jødiske barn. Der var det lek og moro og stor stemning. Men det var også bevæpnet politi innom tre ganger om dagen, våkne sikkerhetsvakter hver natt, og barna hadde måttet lære seg aktuelle fluktruter. Ikke bare idyll, med andre ord.

Og ganske ulikt situasjonen på sommerleirene som barna og barnebarna til mange i salen antakelig skal delta på de kommende ukene.

Aabel har blitt vant til å endre innstillingene på smarttelefonen slik at man ikke kan se hvor hun er når hun deler bilder på sosiale medier. Og hun har avfunnet seg med at hun får kritikk når hun «drar Holocaust-kortet» i samtaler.

Etter at hun har engasjert seg i offentlig debatt har drapstrusler blitt en del av virkeligheten hennes. Hun har anmeldt sju av dem. Uønskede gjester har lagt ting i postkassen der hun og sønnen bor.

Etter å ha stått imot lenge, har også Aabel gitt opp å skjelne mellom antisionisme og antisemittisme. For det er ikke omsorg for palestinerne som driver de som vil kalle seg antisionister, mener hun. Her rører hun ved noe av det vanskeligste ved den svært polariserte midtøstendebatten.

For etter Holocaust vil ingen ha på seg at de tar lett på jødehat. Men det har blitt for lett å kamuflere det som i realiteten er jødehat med begreper som antisionisme. Altså at det bare er den moderne staten Israels politikk man er imot.

Men hvis man vil opprettholde et slikt skille, bør man også vise at man tar på alvor den situasjonen norske jøder lever med. De er ikke israelske statsborgere, de er norske. De er ikke mer ansvarlige for Benjamin Netanyahus politikk enn vi andre er.

På et visst nivå ble Aabel glad, selv om hun også kjente seg dypt fortvilet, da rapperen Kaveh nylig ropte «fuck jøder» under en familietilstelning i Oslo. Etterpå sa han selv at det var ironisk ment. Det fester ikke Aabel mye lit til.

Snarere mener hun uttalelsene hans gjorde det overmåte tydelig hvor løst slike uttalelser sitter i en del miljøer. Kavehs uttalelser vakte oppsikt nok til å nå riksmediene. Men han hadde fått betydelig mer pes hvis han hadde byttet ut «jøder» med grupper som har mer sympati i det norske samfunnet.

I samtale med ICEJ-forkynner Eva Olsvold Sundar sa Aabel at det har skjedd noe med det jødiske miljøet i Norge. «Det visner», var ordene hun brukte. Selv har hun opplevd at en mann spyttet etter henne og barnevognen hennes. Kanskje var han ikke frisk, kanskje har han en helt vanlig jobb? spurte Aabel. Svaret på det spørsmålet får hun kanskje aldri.

Og det er et poeng i seg selv å ikke dvele for mye ved det. For vi ser rundt oss at også friske mennesker kan tillate seg å bruke ordet «jøde» som skjellsord. Ondskap kan ikke avskrives som sykdom. I stedet trenger vi en mer realistisk selverkjennelse.

For noen uker siden var den jødiske skribenten Mona Levin gjest i podkasten til VGs politiske redaktør Hanne Skartveit. Etter mange år som jøde i Norge, og etter mange år som foredragsholder om å være nettopp det, var konklusjonen hennes både vond og avslørende: «Nordmenn bryr seg ikke så mye om jøder.» Er det dette vi står passivt og ser på? Er det ikke så nøye?

Jødehatets gift har visst vekstvilkår på linje med selve arvesynden. Vi må minne hverandre om at et samfunn ikke bare defineres av hva det gjør og står for, men også av hva det tolererer. Det er bare teori frem til det er din og min barnevogn noen spytter etter på gaten.

Powered by Labrador CMS