Fisker etter lykken med livet som agn
I ni og et halvt år har fiskerne i Gaza blitt stoppet av Det israelske forsvaret (IDF) når de drar for langt ut med båtene sine. – Det er som å fiske i et basseng, sier en fisker til Dagen.
Det går mot kveld og et titall fiskebåter forlater havnen. De glir gjennom de beskjedne bølgene som slår innover den smale stripen sand foran rekken av hoteller i Gaza by. For menneskene på stranden kan trålerne se ut til å fortsette til horisonten gir etter. Det er ikke tilfellet.
I juni 2006, etter at Hamas overtok styringen på Gazastripen, innførte Israel restriksjoner for hvor langt ut fra kysten fiskerne kan ferdes med båtene sine. Siden den gang har grensen variert. Nå er den på 11 kilometer.
Annonse
Og her legger båtene seg til ro for natten. Det samme gjør enkelte av menneskene på stranden. De slukker bålene sine og ser solen gå ned. Samtidig blir lysene fra båtene sterkere. Men de danser ikke – de står helt stille, som konstante påminnelser om at krigen ikke er helt slutt.
Arrestert av soldater
«Hopp i havet!» Stemmen til den israelske soldaten går gjennom filteret på en megafon og kommer ut som skarp skyts i morgenluften. Sammen med enda skarpere skyts, i form av geværkuler som pisker hull i vannskorpen rundt den lille fiskebåten, utgjør den en overbevisende «forespørsel». Når en av kulene i tillegg borer seg vei gjennom kjøttet i den ene leggen hans, er ikke den palestinske fiskeren i tvil.
Han stiller seg på rekken og tar sats.
Slik forteller Amjad al-Shrafi, leder for fiskernes fagforening (The fisherman union), historien sin til Dagen.
– Jeg svømte over 200 meter. Jeg måtte kle meg naken, og fikk en hette over hodet. Det var en ekstremt ydmykende opplevelse, sier han.
Forstår ikke Israel
Al-Shrafi står utenfor et kontor som flere av de ulike havneorganisasjonene deler på. Det er den eneste «hele» bygningen i en rekke av ruiner. Vis a vis ligger foreningens gamle lokale. Det ser ut som et steinbrudd etter fjorårets krig. Det samme gjelder nabohuset – bare et hulrom i betong, scenekulisser i et teaterstykke.
Annonse
– Siden 2006 har det bare blitt verre og verre, sier han.
– Grensen har variert mellom tre og seks nautiske mil (rundt fem og en halv til elleve kilometer). Drar vi for langt ut, blir vi beskutt. Noen ganger blir vi advart, andre ganger hører vi bare lyden fra tunge automatvåpen, fortsetter al-Shrafi.
Fagforeningslederen forteller at det også er blitt åpnet ild direkte mot fiskebåter, noen ganger når båtene befinner seg innenfor grensen Israel har satt like utenfor en mil fra Gaza-kysten.
– Og noen ganger får vi ikke fiske i det hele tatt, selv om det bare er snakk om kilometer fra land. Selv var jeg kun to og en halv nautiske mil (under en halv mil) fra land da jeg ble arrestert, sier han.
– Mener du at det er blitt avfyrt skudd direkte mot fiskere uten noen form for advarsel i forkant?
– Ja, og det er det jeg ikke forstår. Israel har jo teknologien til å se hvem som fisker. De trenger ikke å skyte mot oss på den måten.
Får ikke fisk
Inne på kontoret sitter Zakaria Baker. Han lener seg mot ryggen på en plastpakket stol og holder en eldre generasjons mobiltelefon til øret. Baker er direktør i UAWC (The union of Agricultural Work Commitees), en organisasjon som motarbeider det han kaller Israels forbrytelser mot fiskerne i Gaza.
Annonse
Et bønneteppe ligger i en krøll i hyllen bak ham. Fiskere som er ferdige med dagens dont henger utenfor kontoret og kikker inn de glassløse vinduene fra tid til annen. En liten gutt kommer løpende med kaffe som lukter muskat.
– Det er vanskelig å få store, gode fisker så nær land, sier Baker til Dagen.
– Helt ut til sju nautiske mil er forholdene de samme. Det er sandbunn, vannet er varmt, og fisken som ferdes der er såkalte omstreifere, altså ikke fisk som er oppvokst i området. Det er også her kloakken i Gaza renner ut, fortsetter han.
Fisker døde
Direktøren legger fram en rekke statistikker.
– Før restriksjonene, og før juni 2006, sto fiskerne i Gaza for en fangst på hele 4000 tonn fisk hvert eneste år. Nå er tallet mer enn halvert – til 1500 tonn i året, sier han og utdyper:
– Fiskenæringen utgjorde mer enn fem prosent av Gazas BNP (Brutto nasjonalprodukt) før sjøblokaden, og hele 70.000 mennesker er avhengig av fisken til sitt daglige kosthold. Halvparten av disse bor i Gaza by.
Den middelaldrende mannen snakker til han blir andpusten.
Annonse
Han forteller at det totalt er 4000 fiskere på Gazastripen, noe som gjør fiskerne til den største yrkesgruppen etter folk som driver med jordbruk.
– Og det finnes rundt 1.600 fiskebåter her. Under krigen i fjor tapte vi imidlertid utstyr for over seks millioner dollar (nesten 50 millioner norske kroner), sier Baker.
Snittlønnen til en fisker lå på 2000 shekel per måned før 2006, noe som tilsvarer drøyt 4000 norske kroner etter dagens valutakurs. Nå er lønnen på 200 shekel – drøyt 400 kroner, forklarer han videre og slår fast:
1400 ganger har israelske soldater åpnet ild mot fiskere. 54 fiskere er arrestert. 21 båter er konfiskert. 24 båter er blitt ødelagt. 21 fiskere er blitt skadet, og dette bare det siste året.
– Det er heller ikke mer enn fire måneder siden sist en fisker døde etter en konfrontasjon med israelske soldater, sier han.
Hat overfor Israel
Baker tar opp en røyk fra pakken på skrivebordet – den fjerde på en halv time.
– Vi hadde en 40 kilometer strandlinje her i Gaza. Nå er den plutselig bare 36 kilometer lang, sier han og smeller hånden i bordet.
Annonse
En udramatisk bevegelse, men nok til at de andre i rommet kvepper.
– Det er som å fiske i et basseng!
Al-Shrafi er kommet inn på kontoret. Nå er det han som snakker.
– Er fiskere redde for å gå på jobb?
– Dette handler ikke om frykt, sier fagforeningslederen.
– Det er jo det Israel ønsker – at vi skal være redde. Vi kommer til å ri sjøen uansett hva som skjer. Fisking er en familietradisjon i Gaza. Det er det eneste vi kan, og vi ønsker å lære det bort til den yngre generasjonen.
Han konstaterer at det han ser på som en stillhet fra det internasjonale verdenssamfunnet hever Israel over lov og rett.
– De tar bort vår rett til kommunikasjon med resten av verden og nekter oss å gjøre jobben vår. Så lenge det fortsetter på denne måten kommer alle generasjoner til å føle hat overfor Israel, sier han.
Annonse
Ber om beviser
Det er en kjent sak at sjøveien til Gaza blant annet er blir brukt til smugling av våpen. Dette er også argumentet Israel i lang tid har forsvart det Baker hevder er historiens lengste blokade av sitt slag med. I hele ni og et halvt år har kysten utenfor Gaza vært under israelsk kontroll.
– Dette er bare løgner fra Israels side, sier al-Shrafi.
– Og dersom det hadde blitt smuglet våpen inn til Gaza, har vi uansett rett til å kjempe mot det som er en ulovlig okkupasjon. De eneste våpnene vi har nå er nettene vi fisker med. Vi ser vårt folk dø en sakte død, fortsetter han.
Baker nikker samtykkende.
– Sist vi hørte noe om smugling var i 2014, og da var skipet lastet med tobakk, ikke våpen. IDF er aktive på nett og i sosiale medier. Hadde de stoppet en båt med våpen utenfor Gaza, så skal jeg love deg at det hadde vært overalt i media. Jeg utfordrer dem til å hoste vopp en slik video fra nyere tid, sier han.
Han mener det er en helt annen årsak til at Israel opprettholder det omtaler som en blokade.
– Det er blitt funnet gass i havet 10 nautiske mil fra kysten. Det er derfor vi ikke får fiske lenger ute, sier Baker.
Annonse
Utilgjengelig materiale
Direktøren forteller at fiskerfamilier har det trangere økonomisk enn gjennomsnittsfamilien på Gazastripen i disse dager.
– Alle fiskerne er fattige. Barn i fiskerfamilier dropper ut av skolen for å bistå familiene. Vi har også hatt episoder der familiemedlemmer har mistet livet på grunn av matmangel, sier han.
Også de som er velstående nok til å ha en egen båt sliter økonomisk.
– Det koster å ha båt, fordi alt av materiale er utilgjengelig her i Gaza, sier Baker.
– Er det mange som velger å skifte yrke for å ha til salt i maten?
– Det er ikke slik ting fungerer. Om vi er bein over eller under jorden så kommer vi til å fiske, sier al-Shrafi.
Sitatet blir hengende i luften en stund, før han igjen tar ordet:
Annonse
– Vi er som fiskene i havet. Tar de oss bort derfra, dør vi.
Tenker tilbake
En ny dag har så vidt startet, men havnen yrer av liv. De fleste båtene er allerede i havn. Noen få er fortsatt i ferd med å legge til kai. På land telles nattens fangst. En mann i refleksvest noterer konsentrert. I båtene samarbeider fiskerne om å klargjøre utstyr for natten som kommer – alle som én ivrige på å stikke hjem før solfilteret på himmelen løser seg opp og morgenen går mot dag.
I en gate av ruiner sitter 89 år gamle Ratab Alhessy og rensker garn. Han sitter så å si i garnet med de barføtte beina sine mens han prøver å løse flokene som sjøen og havbunnen har laget i det grønnfargede trådmønsteret over natten.
– Før i tiden var det annerledes, sier han til Dagen.
– Da pleide vi å fiske i Haifa. Vi kunne oppholde oss der i opptil tre måneder før vi fulgte etter fisken helt til Egypt. Det var fantastisk! utbryter han.
Den gamle mannen ler, men ansiktet skifter uttrykk når han blir spurt om sine tanker rundt dagens situasjon.
– Ta sardinsesongen for eksempel. Før i tiden kunne vi få store mengder sardiner rundt disse tider. Nå har det vært omtrent ingenting å få.
Annonse
Israel: – Bare propaganda
