Flere valgte askespredning i 2019

Tall Dagen har hentet inn fra fylkeskommunene i Norge viser at antall innvilgede søknader om askespredning økte med 8.5 prosent fra 2018 til 2019. Bare i Innlandet og Oslo/Viken var det en nedgang i askespredning.

Siden 1996 har det vært tillatt å spre asken etter kremasjon på åpent hav, fjellet og nå også i større elver og innsjøer, gitt at man har tillatelse fra Fylkesmannen. Alle personer over 15 år kan søke på om dette.

– Kommer nær naturen

– Hvorfor velger noen askespredning i stedet for gravferd?

– Det er et vanskelig spørsmål. Når man søker om askespredning blir man ikke bedt om å oppgi en grunn om hvorfor, så vi sitter ikke med noen statistikk på det. Men en antakelse er at noen ikke ønsker å være gravlagt på en gravplass og for noen handler det om å komme nær naturen, sier Åse Skrøvset.

Hun er gravplassrådgiver for Tunsberg bispedømmekontor.

– Det er ingen dramatisk stigning, men vi ser en liten stigning for hvert år.

Hun legger til at oversikten fra fylkesmennene bare viser hvor mange som har fått innvilget søknaden om askesprening, ikke hvor mange som faktisk har gjennomført dette.

Kirken tillater ­spredning

Kirken har tidligere vært motstander av askespredning, men dette snudde i 2012. Da bestemte Kirkemøte seg for å tillate gravferder som resulterte i askesprening, men prester fikk også en mulighet til å reservere seg.

Økningen i antall innvilgede søknader om askespredning er størst i Trøndelag der de innvilget 159 søknader i 2019 mot kun 74 i 2018.

– Hva syns du om denne utviklingen?

– Jeg tenker at dette sier noe om hva naturen betyr for innbyggerne. Det kan være et vitnesbyrd om at mange har tilknytning til fjell eller hav, sier Herborg Finnset, biskop for Nidaros bispedømme.

Hun mener det er en endring i nordmenns gravferdsmønstre.

– En klar trend er at flere ønsker å prege sin egen gravferd. Man ønsker å bestemme om det skal være kirkelig eller borgerlig, om man skal kremeres eller ikke og så videre.

– Vi ser fra prestetjenestens side at en askespredning ikke gir de pårørende et sted å gå til. Det kan være gjort fordi man ikke vil være til bry, og at de må forholde seg til et gravsted. Men vi ser at dette ikke er helt enkelt alltid, sier Finnset.

Hun viser til en mellomløsning der urner legges ned i graver med et felles minnesmerke. Dette gir de etterlatte et sted å gå uten at hver person har en egen grav.

– Er det teologisk problematisk at man velger å spre aske i naturen i stedet for å gravlegges?

– VI har i mange år levd med at mennesker har funnet sin grav på havet. Jeg tror ikke vi trenger å legge en menneskelig begrensning til grunn for oppstandelsen. Hvis Gud finner de som ligger på havets bunn, finner han også dem som er kremert og har fått sin aske spredd, sier Finnset.

Får ikke en grav

Dersom man velger askespredning får man ikke ha en grav på en kirkegård i tillegg, forteller gravplassrådgiver Skrøvset.

– Hvorfor får man ikke et gravsted når man har spredd asken?

– Det er det departementet som avgjør. De har sagt at askespredning skal være et alternativ til gradferd og der er lovverket entydig, sier hun.

– Finnes det tilfeller der den avdøde ønsker askespredning, men de etterlatte gjerne vil ha en grav å gå til?

– Ja, det har vi opplevd flere ganger. De etterlatte syns det er vanskelig å gjennomføre avdødes ønske fordi de ønsker et sted å gå til. Dette er en reell problemstilling. For noen hadde den optimale løsningen vært om de kunne både spre ønske å få et minnesmerke, sier Skrøvset.

– Får de som dør på sjøen en gravplass på kirkegården?

– Ja, det har man åpnet opp for. Hvis man dør på sjøen og ikke har noen levninger kan man få ett gravminne.

Hun mener det er en vesensforskjell på om man selv velger askespredning eller ikke.

– Askesprening er et valg, å dø på sjøen er ikke det. Det er en ulykke som ligger til grunn og to forskjellige situasjoner.

Det er kirkene som forvalter lovverket, men bestemmelsene om gravferd fattes av barne- og familiedepartementet.

– Anbefaler det ikke

I den katolske kirken i Norge er de skeptiske til utviklingen hvor flere velger kremasjon.

– Det er lite vi kan gjøre med det, men det er ikke noe vi anbefaler, sier Egil Mogstad til Dagen.

Han er sogneprest i St. Olav domkirkemenighet i Trondheim.

– Dette er en veldig sammensatt sak. Det er klart at en begravelse både har tradisjonelle og teologiske sider. Vi lever i en moderne verden der kremasjon er til stede, spesielt i store bystrøk. Det er allerede et dilemma, men noe Den katolske kirke har godtatt.

Han legger til at det i Den katolske kirken er store nasjonale forskjeller.

– I land med klassisk katolsk teologi er det større motstand og mer kontroversielt. Mens for oss som lever som en minoritet i ­sekulariserte, protestantiske land er det ikke dette kampen vi velger.

– Utydeliggjøring

Egil Mogstad er enig med biskop Finnset i at Gud kan redde både dem som har mistet livet på havet og dem som blir kremert.

– Vi vil ikke si at mennesker som opplever en slik skjebne skulle ligge noe dårligere an der.

– Hvorfor tror du askespredning er en økende trend i Norge?

– Det er vanskelig å si, men det er en utydeliggjøring av død­en. Både tanken om at man skal gå opp i «det store alt», som noen snakker om. Men også at man nedvurderer det fysiske ved d­øden, sier Mogstad.