Flere velger å spre asken i naturen etter sin død

Tall som Dagen har innhentet fra samtlige av landets fylkesmenn viser at det er Vestfold som har flest med 142 innvilgede søknader i fjor, og det er 29 færre enn året før. Deretter følger Hordaland 136 (+14), Østfold 125 (+27) og Aust- og Vest-Agder 124 (+18).

Det er færrest som har fått innvilget askespredning i Finnmark med 21 (+4), Sogn og Fjordane 27 (-3) og Nord-Trøndelag 30 (-4).

Søknad til fylkesmann

Siden 1996 har det vært tillatt å spre asken på åpent hav, fjellet og nå også i større elver og innsjøer, gitt at man har tillatelse fra fylkesmannen.

Alle over 15 år kan selv søke. Etterlatte kan få tillatelse til å spre aske dersom det dokumenteres at avdøde ønsket det. Foreldre kan få tillatelse til å spre asken etter avdøde barn under 18 år.

Ikke overrasket

– Dette er en utvikling i den tiden vi lever i, der stadig flere mener at kroppen først og fremst er en del av naturen fremfor gravferd og et kristent fellesskap på kirkegården, sier Endsjø til Dagen.

Han viser til at det har skjedd en endring i synet på askespredning i Den norske kirke, som i 1994 mente at askespredning ikke var riktig.

– Men så har holdningen snudd. Kirkemøtet i 2012 vedtok å tillate kirkelig deltagelse i gravferder som resulterte i aksespredning. Samtidig fikk prester mulighet til å reservere seg, påpeker han.

Strengere straff

Endsjø mener at askespredning viser også at det norske folk har mindre tro på en fysisk oppstandelse enn tidligere.

– Samtidig ser vi at i tidlig kristendom pekes det på at Gud kan samle enhver del av et legeme samme hvor det måtte være. Men senere ble det i kristne miljøer en mer negativ holdning til askespredning. Vi ser blant annet at enkelte kjettere og andre alvorlige forbrytere ble tilmålt en strengere straff ved at asken deres ble spredt, forteller Dag Øistein Endsjø.

Kirkens syn

– Denne utviklingen er ikke overraskende, og årsaken kan blant annet være ulike livssyn, sier Haugland Byfuglien til Dagen.

Hun peker på at da saken kom opp på Kirkemøtet i 2012, lå det i vedtaket at prestene skulle medvirke i selve seremonien i kirken også der askespredning var aktuelt etterpå.

– Hvis pårørende ber om det, er det en del av prestenes tjenesteplikt å bidra under seremonien. Det er ikke noe teologisk som er til hinder for dette, men prester kan reservere seg mot å være med å spre asken, sier Haugland Byfuglien.

Gjeldende praksis

Hun viser til at det som ble vedtatt på Kirkemøtet i 2012 er fortsatt gjeldende praksis i Den norske kirke.

I forkant av dette Kirkemøtet uttalte Bispemøtet at de var «av den oppfatning at det ikke er læremessig grunnlag for å avvise kirkelig gravferd som etterfølges av askespredning. Det er heller ikke læremessig nødvendig å avvise kirkelig medvirkning ved selve askespredningen».

Liten andel

Vinjar Tufte er seniorrådgiver for gravferd i Human-Etisk Forbund. Han opplyser at det er fortsatt en liten andel på omkring tre prosent som velger askespredning.

– Noen gir beskjed mens de lever om at de ønsker sin aske spredt i naturen, gjerne ved sitt favorittfjell eller ved sjøen eller hytta. En av grunnene til at de ønsker dette er at de vil ikke at sine pårørende skal føle plikt og ekstra belastning med å stelle et fysisk gravsted som kanskje ligger langt unna der de bor, sier Tufte.

Han er glad for at det blir mer allmenn kunnskap om askespredning, slik at flere kan finne dette interessant.

– Human-Etisk Forbund får ikke så ofte spørsmål om å delta ved slike seremonier, men det hender noen ganger i året. Urnene er mye mer praktiske for spredning nå enn før, sier Vinjar Tufte.