Føler seg sviktet av Israel

I Juli vedtok israelske parlamentarikere den såkalte Nasjonalstatsloven, som blant annet slår fast at Israel er en jødisk stat og at «retten til å utøve nasjonal selvbestemmelse i staten Israel er unik for det jødiske folk».

Loven har skapt sterke reaksjoner hos mange minoritetsgrupper i landet, inkludert druserne, som for første gang har arrangert protester mot myndighetene.

I begynnelsen av august ble det avholdt to store demonstrasjoner i Tel Aviv. 4. august samlet flere titalls tusen drusere og jøder seg på Rabinplassen, mens arabere og deres jødiske støttespillere fylte plassen uken etter.

Begge gruppene protesterte mot den nye loven, men demonstrasjonene kunne ikke vært mer forskjellige. Mens det under den arabiske demonstrasjonen ble sett palestinske flagg og hørt roping om én arabisk «stat fra elven til havet», løftet druserne både israelske og drusiske flagg, og sang nasjonalsangen «Hatikvah».

Særskilt stilling

– For oss er det ikke noe problem at Israel er en jødisk stat. Heller ikke den nye loven er særlig problematisk, men vi ønsker at den skal forandres, slik at drusernes særskilte stilling vektlegges. Alternativt må det komme en ekstra lov som sier noe om dette, sier sjeik Mowafaq Tarif.

– Samarbeidet mellom jøder og drusere går langt tilbake i tid. Allerede for 100 år siden besluttet vi å stå sammen med jødene, for å beskytte hverandre mot muslimene. Da staten Israel ble opprettet for 70 år siden, fikk vi en særskilt plass. Israel anerkjente at vi har en egen religion, uavhengig av islam, og fra 1956 har vi tjent i det israelske forsvaret, side om side med våre jødiske brødre, sier sjeiken.

I drusernes landsbyer er klesstativ med militære uniformer til tørk et vanlig syn. Flere drusere enn jøder gjennomfører førstegangstjeneste og mange velger en karriere i det militære. Å få «svart på hvitt» at de likevel ikke er helt på linje med jødene, og at landet tilhører det jødiske folk, ikke dets innbyggere, har derfor skapt reaksjoner.

Sjeik Mowafaq Tarif reagerer på sin side mest på setningen om at «staten ser på utviklingen av jødisk bosetting som en nasjonal verdi og vil oppfordre til etablering og konsolidering av dette». Han er frykter at det i fremtiden skal bli problemer med å utvide drusiske landsbyer i takt med befolkningsøkningen.

– Vi har ingen aspirasjoner om en egen stat. Druserne er alltid lojale til myndighetene i landene der vi bor, men vi er sterkt knyttet til våre lokale landområder, sier sjeiken,

Et godt eksempel på dette fikk en da Israel tok kontroll over Golan i 1967. Den arabiske befolkningen flyktet til Syria, mens det for druserne var uaktuelt å forlate knauser, daler og landsbyer hvor familiene hadde bodd i flere hundre år.

Kritiserer presteskapet

Da Israel ble opprettet i 1948 fikk daværende åndelige leder, sjeik Amin Tarif, rollen som en mellommann mellom israelske myndigheter og druserne. Da han døde i 1992, overtok barnebarnet Mowafaq denne rollen. De senere årene har kritikere internt i det drusiske samfunnet hevdet at Tarif-familien og det åndelige lederskapet passivt videreformidler instrukser fra israelske myndigheter og i liten grad fronter druseres krav og ønsker.

En av de fremste kritikerne er Rafik Halabi, ordfører i Daliat El Karmel, den største drusiske landsbyen i Israel. Han beskriver seg selv som liberal og venstreorientert, og var blant organisatorene av demonstrasjonen i Tel Aviv.

– Tarif og andre religiøse ledere deltok i protestene, men det skyldtes ene og alene at de følte seg presset av folket. Dersom det utelukkende hadde vært opp til dem, hadde de godtatt alle myndighetenes beslutninger, hevder han.

I landsbyen hans på Karmelfjellet er bare 10 prosent av de 17.000 innbyggerne religiøse, og de er i større grad enn andre drusere integrert i det israelske samfunnet.

– Mens landsbyene andre steder i Galilea ligger avsides til, har vi jødiske og arabiske naboer på alle sider. I løpet av de 70 årene Israel har eksistert, er vi blitt mer israelske enn jødene, sier han.

– Vi opptrer like direkte som jødene gjør og vi benytter demokratiet slik de gjør. Det er ikke nok for oss bare å få leve i fred, vi ønsker å ha like plikter og rettigheter, sier han.

En stor prosentdel tar høyere utdannelse og stort sett er både menn og kvinner i jobb.

– De fleste husholdningene i landsbyen har mer enn én bil, slik at familiemedlemmer kan reise på jobb ulike steder – i Haifa, Netanya eller Tel Aviv, sier han.

Mens de fleste drusere er likegyldige til om arabisk forblir et likestilt språk eller bare et prioritert språk – bare de kan snakke arabisk i landsbyene – er dette viktigere for karmeldruserne.

– Jeg elsker Israel og det jødiske folk, men jeg er ingen sionist. Dersom Israel skal forbli et demokrati, må landet tilhøre alle innbyggerne, sier Halabi.

Samtidig avviser han at araberne kan representere druserne.

– Det er tross alt Israel som har gitt oss de rettighetene vi har, rettigheter som er fraværende i de arabiske nabolandene. Vi har ingenting med muslimene å gjøre, sier han.

Jødisk og demokratisk

Israel er både en jødisk stat og en demokratisk stat, en vanskelig balansegang som mange mener er blitt vanskeligere med den nye nasjonalstatloven som ikke nevner demokratiet med et ord. Halabi roser israelske politikere på høyresiden som har uttalt seg mot loven, blant dem president Reuven Rivlin og Benny Begin, hvis far Menachem var med på å grunnlegge Likud.

Han kritiserer samtidig i sterke ordelag drusiske politikere som i Knesset stemte for, deriblant sambygding og kommunikasjonsminister Ayoub Kara (Likud).

– Kara er sionist, israeler og druser – i den rekkefølgen, sier ordføren.

Støtter Netanyahu

Ayoub Kara er imidlertid ikke den eneste i Daliat som støtter loven. Utenfor ordførerkontoret møter Dagen Samer Birani (34) som representerer høyresiden i kommunestyret. Han samarbeider godt med Halabi når det gjelder lokale spørsmål, men er rykende uenig i ordførerens kritikk av den nye loven.

I likhet med Benjamin Netanyahu mener han drusernes frykt for loven er grunnløs, og han er sikker på at grunnleggende rettigheter vil bli opprettholdt for alle innbyggere. Han tror få av demonstrantene i Tel Aviv hadde lest lovteksten de protesterte mot.

– Vi er i et skjebnefellesskap med det jødiske folk. Historien har vist oss at det som gagner jødene også gagner oss. Dette er noe de aller fleste drusere er klar over, sier den unge politikeren.