Føler seg trygge i «Lille Grimstad»

Da alarmen gikk, ble apparatet umiddelbart satt i sving, og på tolv minutter var den savnede jenta funnet. Etterpå visste de fleste ingenting om foreldrenes lille drama og letemannskapenes innsats.

Misjonskirken Norge samler 1500 deltakere på sitt store sommerstevne, og ledelsen er forberedt på det verste. Torsdag var rundt 50 foreldre samlet i peisestua på Fredtun folkehøgskole i Stavern for å få informasjon fra stevneledelsen om alt det praktiske og det som handler om trygghet, enten barn skulle komme på vidvanke eller om det skulle brenne. Det må til når man slipper det kjæreste man har løs på et stort stevneområde.

Leteaksjon

Og beredskapen er ikke bare gjennomtenkt, men også utprøvd. Misjonskirken Norge har hatt sin sommersamling på Fredtun siden 2009, og det har vært hendelser mer enn ett år.

I fjor ble alarmen utløst av et foreldrepar ikke fant igjen datteren sin, og stevneområdet ble straks finkjemmet. På drøye ti minutter var jenta funnet. Hun hadde fått en ny venninne, slik det skal fungere på Liv & Vekst, og blitt med bort i hennes telt. Der satt begge og pleide det nye vennskapet – mens pulsen steg hos dem som savnet henne.

– På de minuttene hadde vi dekket 80 prosent av området, så dette fungerer godt, sier Øyvind Haraldseid, generalsekretær i Misjonskirken. Han var sjef for stevnet før han ble øverste leder for hele kirkesamfunnet og kjenner opplegget i detalj.

«Lille Grimstad»

Plener og gress på Fredtun er i stor grad fylt av telt og campingvogner. De fleste av de 1500 deltakerne bor på skoleområdet den korte uka stevnet varer, og her er fellesskapet på alle måter tett.

Ekstra nært og sammensveiset er det i «Lille Grimstad», bak internatene. Grace Synnøve Torsøe Johansen (41) tar oss med på en guidet omvisning, og vi hilser på stevnenaboer langs hele ruta. I «hovedgata» bor familien Johansen i leid campingvogn. Her treffer vi også mannen Trond-Vegar Johansen (49) og barna Henrik (7), Ida Mathilde (10) og Tobias (12).

De er her sammen med omkring 110 andre fra Misjonskirken i Grimstad. Slik har de gjort det i flere år nå. Dette er blitt en så sterk tradisjon at Grimstad-gjengen har fått spesialavtale med stevneledelsen: Mot at de hjelper til med organiseringen av innrykket den første stevnedagen, får de selv komme noen timer før resten så de rekker å etablere seg på sine faste plasser før det store innrykket.

– Vi bestiller fast plass hvert år, og sånn har det vært siden 2010 . Vi begynte med en klynge på fire enheter. Nå er vi en svær gjeng på 28, medregnet noen telt, sier Kjell Gunnar Bøe (36) som har vært med hver gang og har oversikten.

Her, blant rader av vogner og romslige fortelt, praktiseres landsbylivets beste sider. Sola skinner, praten med naboene går over kaffekopper og grillmat, og ungene løper fritt omkring, sykler til stranda eller spiller ball på området.

Få foreldre vet nok helt hvor hver pode har tatt veien, men alle vi snakker med, sier de føler seg helt trygge. De stoler på stevneopplegget, men også på miksen av dugnadsånd og nabokjerringer og -gubber i funksjon: Man passer ikke bare på egne barn, men andres også. Om det trengs, oppdrar man også naboens håpefulle. En av dagene har de felles taco-kveld, og mangler man noe til grytene, låner man av hverandre.

Helårsfellesskap

I Grimstad er disse familiene sammen i menigheten det meste av året, men mange får ikke nok med det. Når Liv & Vekst er over, fortsetter flere campinglivet sammen i Sverige.

– Dere må jo like hverandre ganske godt?

– Stort sett gjør vi det, sier Grace og ler. – Vi er mange her, og det er plass både for tilbaketrekning og å være supersosial. Ungene gjør som de vil, og alle passer på sammen.

– Det er fint å starte ferien på kristen leir, sier Trond-Vegar. – Vi bygger faktisk menighet også i ferien, og så klekker vi ut idéer her i fluktstolen til ting vi skal gjøre i kirka når vi kommer hjem, sier han.

Mobilfri

I tasteslaveriets tid ser vi få barn bøyd over mobilen. Ungene legger igjen telefonene i vogner og telt. Tobias (12) har sittet mobilfri under hele samtalen. Det er som det pleier.

– Noen ganger har vi med mobilen fordi vi bruker den i en lek, men ikke ellers, sier han.

– Men da får dere ikke så lett gitt beskjeder? Svekker ikke det heller trygghetsfølelsen?

– Nei, alle påmeldte har et bånd rundt håndleddet med deltakernummer og telefonnummer til foreldre eller pårørende, forklarer Grace.

Da går det fort å finne mor og far til et barn som har gått seg bort.

– Vi er mer opptatt av barnas trygghet hjemme enn vi er her, rapporterer mamma Grace fra «Lille Grimstad».