Folk ville se sin egen prest på tv
Det er grunn til å tro at den kristne kirke vil bli varig endret av den situasjonen vi har vært i, og som vi på mange måter fortsatt er i.
Det er antakelig ikke så veldig mange som vil si at ordene innovasjon og kirke hører naturlig sammen.
I en allmenn forestilling ligger det nærmest i kirkens vesen at den ikke stadig forandrer seg. Men noen ganger endrer omstendighetene seg likevel på en slik måte at det får store konsekvenser også for kirken.
Annonse
Det kan være overgangen fra å møtes i private hjem til å møtes i offentlige bygninger. Eller overgangen idet denne muligheten blir avskåret. I virkeligheten har overgangen til en mer digital kirke foregått i lang tid. Digitale plattformer som Zoom og Teams fantes også før korona.
På samme måte hadde mange menigheter tatt i bruk digitale hjelpemidler lenge før de var nødt til det. Men våren 2020 kommer likevel for mange menigheter til å representere et vendepunkt med virkninger også utover den perioden pandemien fortsatt legger begrensninger på forsamlingsfriheten.
I april inviterte Tro og Medier og Norges Kristne råd til seminar om hvordan kirken skulle forholde seg til den situasjonen som plutselig hadde oppstått. Hva er forskjellen på å være kirke og å se på kirke? var et av spørsmålene.
Seminaret, eller webinaret, som slikt gjerne kalles, var i seg selv et utmerket eksempel på noen av mulighetene den nye situasjonen bød på.
For her møttes omkring 100 mennesker fra sine hjem eller kontorer rundt i landet og kunne lære av hverandre. Det var både svært interessant og uhyre lærerikt. Fredag var det tid for en ny runde. «Korona og digitalt kirkeliv - hva har vi lært?» var spørsmålet denne gangen.
De som nå delte sine erfaringer var forsamlingsleder Hanne Ovidia Pladsen i Filadelfiakirken i Oslo, forsamlingsleder Ole Kristian Sameien i NLM Hamarkirken og prost Kåre Rune Hauge i Østre Borgesyssel prosti i Den norske kirke.
Pladsen fortalte at de var i gang med digitale gudstjenester den første søndagen etter at landet mer eller mindre ble stengt ned, og at de har fortsatt med dette siden.
Da det ble mulig å samle 50 valgte Filadelfiakirken å vente til de kunne samle 200. Her vil ulike menigheter velge ulike løsninger med utgangspunkt i både hvor mange de vanligvis samler og hvordan lokalene kan tilpasses den aktuelle situasjonen.
Annonse
Ole Kristian Sameien fortalte med et smil om hvordan han kort tid før 12. mars hadde kjøpt en eske antibac og tenkte at nå hadde de tatt sine forholdsregler.
Da 12. mars kom, ble etter hvert konsekvensene omfattende permitteringer av forkynnere i Norsk Luthersk Misjonssamband. På hovedkontoret i Oslo ble det produsert digitale gudstjenester på vegne av hele organisasjonen. Dette ble viktig også i tilbudet til Hamarkirken.
For Kåre Rune Hauge har korona-perioden på sett og vis vart lenger enn for de andre webinardeltakerne i og med smittesituasjonen i det som før het Østfold fylke på sensommeren.
De var i gang med å samle inntil 200 innenfor gjeldende smittevernregler. Hvor mange de kunne samle varierte fra kirkebygg til kirkebygg. Men der hvor kommunen stengte ned, måtte også gudstjenestene avlyses.
Hauge fortalte om erfaringene med å nå mange flere gjennom digitale plattformer enn man gjør vanlig. Denne erfaringen tar de med seg. Her ligger det muligheter for å nå bredere ut med evangeliet.
Samtidig pekte Sameien på utfordringene overfor dem som var på vei inn i fellesskapet da innstramningene ble iverksatt. Kanskje var ikke kontakten såpass etablert at det var naturlig å drive direkte oppsøkende virksomhet.
Pladsen pekte på det som også var et sentralt tema på webinaret i april, nemlig at digitale plattformer ikke kan erstatte det fysiske fellesskapet mellom mennesker. Slik har koronatiden for noen illustrert verdien av både det store gudstjenestefellesskapet og det mindre fellesskapet i smågrupper.
I vår var et av spørsmålene om man burde spille inn gudstjenestene på forhånd eller gjennomføre dem live. De fleste ser ut til å ha gått for opptak.
Annonse
I samtalen fredag ble verdien av det lokale betont. Kåre Rune Hauge fortalte om hvordan flere i Den norske kirke tok til orde for å slutte opp om de NRK-overførte gudstjenestene.
Men samtidig fikk de mange tilbakemeldinger lokalt om at folk satte pris på å se sin egen prest, kateket og ungdomsarbeider. Sameien satte ord på noe av det samme. NLM-gudstjenestene fra Oslo var profesjonelt og godt gjennomført, men kunne likevel ikke helt erstatte den lokale tilknytningen man mistet.
Pladsen advarte mot å la seg blende av at tusenvis av mennesker kanskje er innom en digital gudstjeneste i noen sekunder. Hun pekte også på at omtrent ingen ser ut til å ha funnet gode opplegg for digitalt ungdomsarbeid.
Dette samsvarer med inntrykk fra flere hold, der det blir fremhevet at nettopp ungdommer og unge voksne kan være grupper det blir utfordrende å samle igjen når vi kommer tilbake til en mer normal situasjon.
De digitale plattformene har også utfordret tenkningen om gudstjenestens språk. Hvem henvender man seg til? Lager man sendinger for kjernemenigheten, eller tenker man på disse gudstjenestene som evangelisering?
Her vil nok ulike aktører svare ulikt. Og både behovet for og ønsket om å endre formspråket vil variere avhengig av hvilken sammenheng man befinner seg i. De liturgiske rammene er ikke like sterkt forankret alle steder.
I historisk perspektiv skal vi ikke overdramatisere det som skjer rundt oss nå. Men likevel er det grunn til å tro at den kristne kirke vil bli varig endret av den situasjonen vi har vært i, og som vi på mange måter fortsatt er i.
Selv om kirkens vesen og budskap ikke er forandret av korona, vil ganske sikkert også kirkens fremtoning være annerledes.
Annonse
Og a propos kirke og innovasjon. Det var prost Hauge, som i panelet representerte den aktøren med klart lengst fartstid her i landet, som sa at «evnen til å kaste oss rundt og se muligheter, det er en ny normal også for oss».
