Folkekirken inkarnert

Eidsvåg snakker varmt om bedehuset Bethel hjemme i Sauda, men gjør det samtidig tydelig at han har distansert seg fra det miljøet der han vokste opp.

Konserten ble innledet med sangen «Dag for dom» fra albumet «En vakker dag» (2004). Første vers lyder: Her komme de marsjerende igjendet e tid for forrdømmelse og skjennbistre kvinner - dystre mennog i blant de - ikkje ein vennog eg vet ka som komme: det e dommedagdei e reine og fromme og dei kan sitt fag

Med en slik innledning står Eidsvåg litt friere til senere å kunne påpeke også de positive sidene ved oppvekstens åndelige fellesskap.

LES OGSÅ: Prest fikk Prøysens ærespris

Jeg har i mange år satt pris på Bjørn Eidsvågs sanger. Jeg har 15 av hans cd-er stående hjemme i hyllen. Kanskje er det fordi han våget det altfor få kristne artister har våget: å sette ord også på de vanskelige sidene ved troen og livet. Kanskje er det den norske kristne kulturen som er for smal til at artister har våget seg utpå. Ikke vet jeg.

Men det har slått meg flere ganger at noe av Bjørn Eidsvågs status i Kristen-Norge skyldes at det er for få med en tydelig kristen bekjennelse som våger å bevege seg utenfor lovsangs-sjangeren. Enten det er i dens mest moderne form eller fra Rop det ut-perioden.

I fjor fylte Eidsvåg 60 år. I den forbindelse hadde han samlet både Kringkastingsorkesteret og et helt knippe norske artister til konsert i Oslo spektrum. I fjor vår fremkalte Maria Mena tårene hos Bjørn Eidsvåg da hun fremførte hans egen «Til alle tider» på TV 2-programmet Senkveld. På fredag fikk vi se dem fremføre sangen sammen. Den står fortsatt som en av hans sterkeste. Siste strofe lyder: «Straffen lå på deg, nåden bærer meg».

LES OGSÅ: Gjør døren høy med elektronika

Derfra gikk konserten videre med «Kyrie». Eidsvåg løftet stemmen til høyder vi forbinder med tidligere perioder i artistkarrieren. Og han sang med hendene hevet, som en prest som lyser velsignelsen. Begge disse to sistnevnte sangene er for øvrig med i Salmeboken.

Det er som om Eidsvåg ikke klarer å komme bort fra de tydelige og evangeliske sangene han produserte tidligere i karrieren. Jeg har egentlig gitt opp å forstå hvor han egentlig står. Det er så mange sprikende uttalelser. Kanskje uttrykker de en vedvarende indre kamp. Men jeg får meg ikke til å tro at Bjørn Eidsvåg fremfører en sang som «Kyrie» kun av kommersielle hensyn.

Han fortalte med engasjement om hvordan forkynnerne han husker fra Sauda kunne male «bilder av helvete som var så levende at vi kjente lukten av brent kjøtt». Det er som om han skriver seg inn i en slags kollektiv norsk historie om oppgjør med visse sider av vekkelseskristendommen. Og kanskje er det nettopp her han treffer noe av en nerve i folkesjelen: Det norske folk er slett ikke ferdige med Gud. Men det er lettere å forholde seg til ham på litt avstand.

Bjørn Eidsvåg har neppe behov for å stå frem med noen tydelig trosbekjennelse. Og han ønsker ikke å bli mistenkt for å misjonere. Snarere enn å spekulere i hva han tror på, lurer jeg på hva han tilfører fellesskapet. Og jeg kommer ikke bort fra at det faktisk er en hel del.

Ikke sånn å forstå at han bør fungere som noen toneangivende teolog. Den rollen er han vel knapt interessert i selv heller. Men viljen til å sette ord på undringen, på mysteriet, på tvilen og på det uforståelige, den tror jeg mange kan lære av Bjørn Eidsvåg.

Det handler ikke om tvilsforherligelse, men om å snakke sant. Det ville kanskje ha vært lettere å forholde seg til Gud hvis vi kunne plassere ham i et mønster og forklare ham skjematisk. Men den Gud vi møter i Bibelen er ikke slik.

Det er ironisk at Salmenes bok i Bibelen inneholder tekster med uttrykk for sterkere anfektelser enn de fleste av dagens kristne artister antakelig ville våge å skrive om. Og kanskje også sterkere anfektelser enn mange kristne platekjøpere ville lytte til? Ikke vet jeg. Men jeg tror ærligheten forklarer noe av den posisjonen Bjørn Eidsvåg har fått.

Blir neppe lovsangsleder igjenBjørn Aslaksen

– Jeg slapp ungdommen til

– La de unge få bestemme