– For meg har dette bare vært berikende

Anne Lise Søvde Valle har en lederjobb som gir mye innflytelse, men ikke alltid så mye offentlig profilering. Som leder i Norsk råd for misjon og evangelisering (Norme) representerer hun organisasjoner, kirkesamfunn og menigheter som til sammen har rundt 300.000 medlemmer.

Hun er den første kvinnen i denne rollen, og den første pinsevennen. Til høsten går hun av etter to fireårsperioder. I denne ukens episode av Dagen-podkasten Tore og Tarjei forteller hun om hvilken glede det har vært å bli kjent med store deler av Kristen-Norge.

Her kan du høre hele episoden:

Sine egne pionerer

– Hva har gjort mest inntrykk på deg i løpet av de årene du har ledet Norme?

– Jeg kom fra Pinsemisjonen. I denne jobben skulle jeg samarbeide med hele fjøla, og imøtekomme ønsker fra ulike organisasjoner og sammenhenger. Jeg har møtt veldig mye raushet og godhet, mange gode samarbeidspartnere, og jeg har fått bli kjent med bredden i Kristen-Norge.

– Hvordan opplever du de ulike sammenhengenes kjennskap til hverandre?

– Jeg har vært på mange generalforsamlinger, representantskap, årsmøter og så videre, og enhver sammenheng har nok sine pionerer. De har sine formelle og uformelle ledere og sine kulturer. Hvis du spør dem hvordan man tenker i andre sammenhenger, er det nok veldig få som har klare tanker om det. Man ser mest sin egen organisasjon i lys av sin egen strategi, sine egne visjoner og drømmer. Det er man sikkert kalt til å gjøre også, men Gud har òg kalt noen til å prøve å jobbe sammen som et stort lag. For meg har dette bare vært berikende.

Varierende stemning

– Hvordan vil du beskrive stemningen i disse miljøene? Opplever man seg anerkjent i samfunnet, og er man ved godt mot?

– Det varierer. Noen har et syn på seg selv som utstøtt. Da blir man jo det. Det kommer kanskje fra en sterk forkynnelse om at vi er satt til side, at vi er annerledes. I andre sammenhenger er det motsatt, man føler at man har noe å bidra med og at man får bety noe for mange. Jeg håper flere og flere går fra å ville være seg selv nok og fra å ville passe seg for verden.

Respekt for historiene

– Mange av disse sammenhengene ble til rundt overgangen fra 1800-tallet til 1900-tallet. Mye har forandret seg siden da. Hvis man skulle tegne et nytt kart over Kristen-Norge i dag, ville det sett ganske annerledes ut?

– Man ville nok slått sammen en del organisasjoner og kirkesamfunn. Men vi skal ha respekt for de tradisjonene og historiene som finnes, for de pionerene som en gang var der, og som utgjør noe av egenarten til de ulike kirkesamfunnene. Disse er jo gjerne en av grunnene til at folk befinner seg der. De har et forhold til arven de bærer, og har identitet i det. Det er ikke sikkert at det hadde vært smertefritt hvis man skulle slå sammen alt som ligner i dag. I tillegg vil det å slå noe sammen gjerne bli oppfattet som et tegn på nedleggelse, på at vi blir mindre og færre.

Jeg har landet på at så lenge man ønsker å stå som selvstendige organisasjoner og ser mening i det, ikke minst hvis man ønsker å vokse og ikke stagnerer, så forstår jeg godt at ikke alle leter etter ­noen å slå seg sammen med.

Troslivets ulike faser

– Hvordan vurderer du bedehus- og de frikirkelige miljøenes forhold til folkekirken?

– For mange er Den norske kirke en slags moderkirke. Terskelen for å gå ut av Den norske kirke er høy.

– I hvilken grad opplever du at man diskuterer hvordan man kan operere med et formspråk som favner om hele livet, inkludert når noen dør eller blir alvorlig syke eller når man mister jobben?

– Troslivet vårt går gjennom ulike faser, og da trenger vi ulike ting. Det er viktig at vi ikke har forsamlinger som er helt like, for vi trenger variasjon ettersom trosvandringen vår endrer seg. Jeg skulle ønske vi hadde menigheter som rommer oss når vi er høyt oppe og lavt nede, at vi ikke trenger å bytte forsamling fordi vi er et annet sted i troen vår.

– Er dette problemstillinger du opplever som aktuelle blant Normes medlemmer, eller er det mer noe som blir drøftet i mindre fora?

– Det er mulig vi ikke er flinke nok til å snakke om det. Jeg tenker også at det er en utfordring vi kan adressere i begge retninger. Hvis det melankolske uttrykket i Den norske kirke kun favner om dem som er langt nede, så vil jo de på et tidspunkt reise seg igjen. Da forsvinner de jo, hvis Den norske ­kirke bare favner det uttrykket.

Lyspunkter

– Når du nå ser tilbake på de siste åtte årene, hvilke lyspunkter vil du trekke frem - hvor opplever du at det skjer ting som det virkelig er grunn til å glede seg over?

– Da jeg startet i Norme var det få organisasjoner og kirker som hadde et strategisk arbeid rettet mot migranter og flyktninger, mot mennesker som kommer til Norge med en annen religion. Nå kan jeg mest stolthet si at jeg tror alle våre medlemmer har minst ett strategisk arbeid rettet mot denne gruppen. Jeg tror det handler om et kall til å vise godhet, men også til å dele tro, til å dele Guds ord for å se nye folkeslag i Norge komme til tro og bli disippelgjort.

Inspirere andre kvinner

– Da du begynte i 2011, var du den første kvinnelige Norme-lederen. Hvordan har du tenkt om din egen rolle i den forbindelse?

– Jeg håper det kan ha inspirert andre kvinner til å ta lederjobber. Jeg visste lite om hvor stort omfang dette arbeidet har. Hadde jeg vært mer klar over det, hadde jeg nok stusset lenger. Men jeg hadde sannsynligvis sagt ja likevel, for jeg elsker denne typen arbeid.

Guds barn

– Dypest sett er jo ingen av oss «profesjonelle» som kristne, men vi får være Guds barn. Likevel er det noe eget å jobbe i en kristen bransje. Hvordan har jobben påvirket ditt eget trosliv?

– Min første «profesjonelle› kristne jobb var da jeg som misjonær underviste på en bibelskole. Da opplevde jeg i en periode at Gud var mer arbeidsgiver enn far. Da må man jobbe med gudsbildet, med troen, forankringen og identiteten, for å komme tilbake til at Gud er min pappa som jeg kan klatre opp på fanget til. Han har gitt oss et oppdrag, men han slutter aldri å være pappa. Med den motivasjonen gikk jeg inn i Norme-jobben, med en tanke om at jeg skulle tjene Guds folk. Jeg har kommet med et ønske om å la organisasjonene kjenne seg igjen i det vi arrangerer, å forankre alle beslutningene som tas best mulig. Denne jobben har vært mer trosstyrkende for meg enn den har vært anfektende, sier Anne Lise Søvde Valle.