For moderne for demoner?

Det finnes ifølge den britiske tenkeren C. S. Lewis to måter å tenke om demoner, som begge er like feil. Den ene er å ikke anerkjenne deres eksistens. Den andre er å tro på dem og ha en inngående og usunn interesse for dem. Lewis mente at demonene for sin del ville være like fornøyd med en «materialist som en magiker».

I søndagens prekentekst møter vi Jesus som tilsynelatende står ansikt til ansikt med en demon. Han går i tillegg inn på en slags demonlære, og løfter frem Guds rike som den absolutte motkraft.

Det finnes noen få rapporter om eksorsismer eller utdrivelser i dagens Norge. Men det får svært lite oppmerksomhet. Er demonene drevet ut av landet, eller blir vi lurt?

Professor ved Teologisk fakultet, Marius Timmann Mjaaland, mener det er vanskelig å spekulere i årsakene til at demonutdrivelser er så fremmed i vår vestlige verden. Han synes det er greit med en viss distanse til fenomenet.

– Så kan det hende det kommer tider der dette kommer nærmere og blir mer aktuelt for oss.

Tvetydig

Det er noe ved dramatikken i søndagens prekentekst som fascinerer professor Mjaaland. Konflikten mellom godt og ondt. Diskusjonen mellom hva som faktisk er det gode og hva som er det onde, og tvetydigheten i folks antagelser.

– Folk anklager her Jesus for å stå i ledtog med Satan. Folk virker veldig usikre i møte med det Jesus gjør, sier Mjaaland som er professor i religionsfilosofi ved Teologisk Fakultet ved Universitetet i Oslo.

Religionsforskeren har arbeidet mye med den danske filosofen og teologen Søren Kierkegaard, som av mange ses på som den første eksistensielle filosofen. For Kierkegaard virket det åpenbart at demoniske krefter kunne finnes på alle tre nivåer, både kroppslig, mentalt og åndelig.

– Det fikk bare litt ulike uttrykk, forklarer Mjaaland.

Ingen klare tegn

Han synes det er interessant å se at dette med onde ånder virker så kulturelt betinget. I søndagens prekentekst får besettelsen et veldig fysisk uttrykk, og andre tekster er enda mer utagerende. I kirkens første hundreår var nettopp utdrivelser, i tillegg til andre helbredelser, blant de viktigste driverne for vekst. I dag ser vi det kanskje oftest der misjonen møter unådde folkeslag.

– Oppstår denne type fenomen der Guds rike møter et hedensk mørke?

– Det kan tenkes, men her må man supplere med antropologiske forklaringer. Denne teksten står i en sammenheng der Jesus snakker om det å se klart og å skjelne. Han snakker om hvordan en ond slekt krever tegn, men aldri vil få det. Du finner aldri de definitive tegnene på Guds rike, det finnes en tvetydighet. Jonah-tegnet er det tegnet vi først og fremst er gitt, altså Jesu død og oppstandelse.

Angst for det gode

Kierkegaard så slike bibelfortellinger som et møte mellom det gode, som kom med Guds rike, og det falne mennesket. Dansken, som interesserte seg for angstens natur, så det som en angst for det gode.

– Det gode kommer og vil helbrede, så er det personens egen psyke og kropp som slåss imot inntil det gode blir for sterkt. Da må ånden overgi seg, forklarer Mjaaland.

– Hvorfor snakker Jesus om Guds rike i en slik tekst?

– Det er jo et innbrudd av noe nytt, som peker mot at fremtiden kommer oss i møte, ved Jesu komme til verden. Et nytt budskap åpenbares, og det er et godt budskap. Derfor provoserer det frem en skjerpet kamp mellom det onde og det gode.

Denne kampen mellom det gode og det onde kan noen ganger være vanskelig å gjenkjenne, tror han. Dietrich Bonhoeffer, tysk teolog og nazi-motstander, sa at selv om denne kampen befant seg midt i ethvert menneskehjerte, kunne den være vanskelig å se.

– Derfor trengte alle mennesker evangeliets lys for å se hva som er rett, ifølge Bonhoeffer.

Guds rike

På spørsmål om hva Guds rike egentlig er, blir teologen en anelse defensiv. Han har noen motforestillinger mot hvordan et slikt begrep kan brukes. Åndelig maktkamp kan fort havne i et åndelig maktmisbruk, mener han.

– Det er et fenomen som går igjen opp gjennom historien, at en ofte vil demonisere sine egne fiender. I teksten ser vi at Jesus blir forsøkt demonisert. Da svarer han med å vise til et kriterium, nemlig at han gjør godt. Alle kunne erkjenne det gode i hans gjerninger, og da måtte de bare stole på hans ord om at dette er Guds rike som kommer.

God, men grusom

Jesus beskriver Guds rike og seg selv som en som er «enda sterkere» enn den som vokter sin gård her på jorden. Bibelen snakker også andre steder om den onde som «denne verdens hersker».

– Snakker vi kristne noen ganger for positivt om denne verden?

– Skaperverket er jo godt, men kanskje ikke så godt som teologene gjerne vil ha det til. Grunnleggende sett er verden skapt god, men den er også grusom og full av sykdom og elendighet.

I kontrast

Ufullkommenheten ligger der som en slags morken bunnplanke i tilværelsen, og Mjaaland er mer komfortabel med Bibelens beskrivelse enn den romantiseringen han ser i vår tid.

– Det er vel kanskje en naturlig tendens i et samfunn som er så beskyttet som vårt, at vi romantiserer naturen. Den er jo faktisk både truende og vanskelig å håndtere.

Han mener Kierkegaard hadde en relativt romantisk forståelse av naturen. Menneskesinnet og dets avgrunner hadde han imidlertid ingen illusjoner om at var bare skjønt og harmonisk.

– Guds rike står i kontrast til alt dette, som et håp om frigjøring. Samtidig er det nettopp fordi at vi ikke uten videre gjenkjenner Guds rike slik det beskrives, at det krever noe av oss å gjenkjenne det. Det kreves tro.