For sårbar til å gå i menigheten

Lørdag er det duket for samtale om temaet på Norsk Luthersk Misjonssambands generalforsamling i Vestfold. Der stilles spørsmålet: «Hva med menighetsliv når livet går i stykker?» Gjennom intervju, refleksjoner og samtale håper Eivind Sætre og Grete Yksnøy Martinsen å skape en bevissthet om hvordan kristne kan forholde seg til mennesker i en livskrise.

Hva kan vi gjøre?

– Seminaret springer ut fra et ønske om å snakke om disse tingene. Hvorfor er det slik, hvilke mekanismer slår inn og hva kan vi gjøre for å unngå at det skjer? sier Martinsen.

Begge arbeider med sjelesorg på heltid og møter mennesker i alle livets faser. De synes det er trist at menigheten oppfattes som et sted for de «vellykkede».

– Forsamlingen skulle ideelt sett være en plass der mennesker kan kjenne seg omfavnet. I stedet velger mange å trekke seg vekk. Noen ganger med god grunn, fordi folk opptrer uklokt. Om du ikke har noe å si, så la være å si det. Det kan være en god huskeregel, sier Sætre.

God lærdom

Som pastor opplevde Sætre at en ung gutt i menigheten fikk kreft. Gutten opplevde en livskrise, men valgte å fortsette å gå i menigheten. Det samme gjorde foreldrene.

– Det ble en god lærdom for oss, forteller han.

Sætre og Martinsen ramser opp flere vanlige grunner til at folk trekker seg unna: En skilsmisse, et dødsfall, barn som ikke passer inn i fellesskapet og som utfordrer familiens grenser. Eller man kan ha mistet jobben, med alt det innebærer.

Ønsker å bli sett

De tror at alle som har det vondt har et ønske om å bli sett, og de fleste synes det er greit at «de andre vet».

– Det går an å være nær uten å måtte si noe. Det verste er når folk bare trekker seg unna, sier Sætre.

Martinsen understreker at bildet ikke er helsvart.

– I kristne forsamlinger er det utrolig mye god omsorg. Der finner man mye hjertevarme og et ønske om å hjelpe folk.

Hun har snakket med mennesker som forteller at de ikke var usikre på om de skulle oppsøke forsamlingen fordi de hadde det vondt. Noen kom kanskje etter at møtet har begynt og gikk før det var slutt. I etterkant tikket det inn en melding fra noen i forsamlingen som skrev: «Så godt at du var der»

– Det oppleves som omsorg. Ofte er det lite som skal til, konstaterer hun.

Heller ikke jeg

– Hva kan vi gjøre for å forhindre at folk forsvinner fra menigheten i slike situasjoner?

– Noe av det jeg tror er viktig er at vi våger å la mennesker få være i en prosess. Vi kristne kan ofte få det litt travelt med å sjekke ut at vedkommende tar de rette valgene og «lander» på riktig sted. Jeg tenker at folk må få komme med det knuste livet og at vi ikke kan forvente at ting skal se fint ut etter kort tid, sier Martinsen.

Hun oppfordrer kristne til å vise oppriktig omsorg.

– Hvis den andre ikke vil ta imot, er det helt greit. Men det er viktig at vi spør etter dem som blir borte. Det er greit å si at man har sluttet å gå i menigheten, men man skal vite at man er savnet.

Visse normer

Sætre forteller at han er vokst opp med en kultur der det ikke var uvanlig å irettesette mennesker. For sangen, musikken, for håret eller for måten de oppfører seg på.

– Det henger litt igjen i veggene. Fortsatt tenker folk når de kommer inn på et bedehus at her er det visse normer og regler de må følge.

Han trekker fram Jesu ord til kvinnen som ble grepet i hor. «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mer».

– Jesus har en nøkkel her. Man kan kjenne seg elsket midt i sin sårbarhet og samtidig kjenne at man dras i en annen retning, sier han.