For syk til å være herlighetsteolog

– Det har blitt et bakteppe for livet de siste årene, dette.

Jens Petter Jørgensen har alle kvalifikasjoner til å kalles en nestor i Kristen-Norge. Fortsatt er 73-åringen høyt og lavt i kirkelandskapet, 55 år etter at han først begynte som predikant.

I tillegg er han akademiker, og har vært ansatt som høyskolelektor ved sørlandsbaserte Ansgarskolen.

Men da han ble veltet overende av en karismatisk vekkelse på 70-tallet tenkte han nok neppe at budskapet hans skulle handle om egen og andres svakhet. Men boken «Sterk nok til å være svak» har blitt en viktig livspartner siden den først kom ut for 23 år siden.

Paradoksalt

Kommende søndag er 2. søndag i fastetiden i kirkeåret. Tekstene handler om den kristnes kamp for frelsen, mot synden og mot omstendighetene. Paulus omtaler seg selv som både æret og vanæret, baktalt og hedret.

Han skygger ikke unna de tilsynelatende logiske motsetningene.

«Vi blir slått, men ikke slått i hjel. Vi sørger, men er alltid glade».

Det høres rart ut. Men Paulus gjenspeiler et særtrekk som også blir klart i fortellingen om Jesus Kristus. Det som så ut som en fullstendig fiasko, ble ifølge evangeliene til en fullstendig seier.

Desperasjon

Paradoksene som Paulus setter frem i leseteksten minner om det Jørgensen har erfart i eget liv. Styrke og svakhet går hånd i hånd på en merkelig og særegen måte i det kristne livet, forteller han.

På en måte går denne fortellingen helt tilbake til 70-tallet og en nærmest desperat gjeng med skoleungdomsprester og lagsarbeidere. De var trent, kurset og hadde «ørten kurs i strategi for menighetsvekst», som Jørgensen selv sier det.

Men veksten uteble.

– Vi opplevde at vi ikke lyktes. Det var en desperasjon fordi vi ikke nådde ut.

Frimodighet

Svaret kom til slutt, i form av en vekkelse som er godt dokumentert i ettertid. Jørgensen beskriver det som at de fikk en kraft fra det høye, som fylte dem til frimodighet til tjeneste.

Blant resultatene er den kirkelige bevegelsen Oase, som blant annet samler tusenvis av kristne hver sommer, og som har kurs og seminarer i Kristen-Norge året rundt.

– Midt i våre begrensninger kom Gud og gav sitt liv inn i oss. Vi opplevde at Gud var aktiv og handlende. Det var veldig sterkt de første årene.

For mye sykdom

Den erfarne forkynneren lar det ikke være noen tvil: Han står ved opplevelsene og erkjennelsene han kom frem til den gang.

– Men om jeg så gikk ned fra talerstolen uten å si noe mer, så ville jeg ikke vært sann.

For der det var iver og desperasjon etter å utbre Guds rike som var bakteppet for opplevelsene på 70-tallet, var det noe annet som utløste forandringen for drøyt 20 år siden.

Til å være en karismatisk leder har Jørgensen vært altfor mye syk. Alvorlig syk. Etter et par hjerteinfarkt gikk han inn i det han nå beskriver som en dyp depresjon.

Som blid sørlending ville han gjerne at «alle skulle ha det greit». Men konflikter, enten det var ham selv eller andre som utløste dem, gjorde det vanskelig.

– Jeg husker at jeg sa til Gud: «Når orker jeg ikke mer herlighetsteologi». Så pustet jeg ut noen ganger. Så sa jeg at: «Men jeg orker søren meg heller ikke mer luthersk elendighetsteologi», mimrer han og forsikrer at «søren» ikke var et banneord i hans vokabular.

Ærlighet

Sykdommen, frustrasjonen og bønnen utløste en vandring for den mye brukte forkynneren. Særlig i Paulus' brev fant han en spenning, eller det som kalles paradoks. Altså noe som tilsynelatende er motsetninger, men som likevel står sammen.

Der fant han gull.

– Det er nettopp når en våger å leve paradoksene og å holde dem sammen, at livet går frem. Hele poenget er samtidigheten.

Han peker på et vers i Filipperbrevet der Paulus ber de troende arbeide på sin frelse med frykt og beven. Likefullt skriver Paulus at Gud er den som virker i dem. Det ser ut til å være en motsetning, men det er et paradoks. En tilsynelatende motsetning.

Jørgensen tok utgangspunkt i det han opplever som det største paradokset i kristen tro, og skrev boken «Sterk nok til å være svak». Det viser til Paulus' ord i 2. Korinterbrev om at «for når jeg er svak, da er jeg sterk».

– Det er ikke «Før var jeg svak, nå er jeg sterk». Midt i svakheten er styrken. Utfordringen er å våge å være sterk nok til å være svak.

Mye til gode

Han ønsket seg bort fra herlighetsteologien og inn i det han selv myntet som ærlighetsteologien. I sykdom, i tjeneste, i konflikter og i opplevelse av hjelpeløshet overfor oppgaver han var satt til, ville han forsøke å være ærlig.

Men hva er gullet i dette?

Han spissformulerer det slik:

– Vi har mye godt til gode fra Gud og hverandre. Skal vi få tak i det så forutsetter det at vi taler sant om livet slik det faktisk er.

– Hvordan forandrer det noe?

– Vi har tilgivelse til gode, ubetinget kjærlighet, kraft og utrustning. Men det forutsetter jo at du har behov for det. At du taler sant om behovet du har. Om jeg får mer mot til det, så får jeg mer bruk for dem rundt meg, og sammen får vi mer bruk for Gud.

– Et av de største prosjektene for kirken er å skape et miljø hvor flere og flere får mot til å tale sannere om livet slik det faktisk er, sier han.

Får jeg mer mot til det så får jeg mer bruk for de rundt meg. Sammen får vi mer bruk for Gud eksistensielt.

Her er kampen

Senest for halvannen uke siden smakte han på sin egen tilkortkommenhet. På et fly til Bodø, på vei for å forkynne, ble han klar over hvor lite han var i stand til å forandre mennesker. Han kjente seg kraftløs.

– Jeg har jo utviklet talegaver og kunnskap, men det forandrer jo ingenting. Denne tanken fikk meg til å rope til Gud der i flyet, for at han måtte komme og hjelpe meg.

Det er kanskje her den kristne kampen står, mener han. Når man igjen og igjen blir konfrontert med egen svakhet.

– Kampen er at dette vil jeg ikke gå inn i. Status quo er mer behagelig. Det er lettere å surre i vei og å snakke om de andre sidene ved livet. Men kampen består i å gå inn i det vi nå snakker om. Ikke bare vanskelige tider, men nederlag og krenkelser i eget liv. De vanskelige relasjonene som skaper kulde og avstand. Kraftløsheten, sier Jørgensen og gjør det på nytt klart hva han mener står på spill:

– Taper vi denne kampen så mister vi syndserkjennelsen, tilgivelsen og frimodigheten som kommer av å erfare den ubetingede kjærligheten fra Gud.