Forbønn for likekjønnede
DEBATT: Når vårt forslag knyttet en slik liturgi til «borgerlig inngått ekteskap», ligger det i det ingen aksept av ekteskapslovens ekteskapsbegrep, men en erkjennelse av at dette er den juridiske mulighet staten har gitt likekjønnede par som ønsker å inngå et forpliktende samliv, skriver fem kirkemøtedelegater.
Innlegget er skrevet av kirkemøtedelegateneMay Lisbeth Hovlid Aurdal, Erling Birkedal, Berit Espeset, Harald Hegstad og Bård Mæland.
Dagen har i sin dekning av ekteskapssaken på Kirkemøtet referert til et forslag framsatt av fire av oss (Aurdal, Birkedal, Espeset og Hegstad), mens Mæland trakk et liknende forslag til fordel for vårt. Vi har i ettertid fått mange spørsmål om forslaget, og vil derfor gjerne si litt om tankegangen bak.
Annonse
En viktig bakgrunn for forslaget var opplevelsen av en svært polarisert situasjon på Kirkemøtet, der to blokker sto steilt mot hverandre.
Forslaget var her et forsøk på å finne en mellomløsning som kunne ivareta anliggender fra begge sider. At forslaget falt viser trolig både at forslaget var for dårlig forankret, og at viljen til å finne mellomløsninger ikke var til stede i forsamlingen.
Avstemningsprosedyren kan også være en forklaring på at forslaget fikk relativt få stemmer.
Forslaget ønsket å finne praktiske løsninger som ikke samtidig innebar at Kirkemøtet anerkjente en kjønnsnøytral ekteskapsforståelse som uttrykk for Den norske kirkes offisielle syn.
Selv om man fastholder at teologisk ekteskapsbegrep handler om mann og kvinne, mente vi at det likevel måtte være grunnlag for å komme i møte så vel homofile og lesbiske par som ber om forbønn for sine forpliktende samliv, som prester som ønsker å gjennomføre slik forbønn.
En fastholdelse av et offisielt syn innebærer heller ikke en benektelse av at det faktisk finnes andre syn eller en avslutning av den kirkelige og teologiske debatt om disse spørsmålene.
Siden et vedtak i Bispemøtet fra 2008 har det eksistert en åpning for at slik forbønn kan skje.
Det mest restriktive vedtaksforslaget i Kirkemøtet ønsket å videreføre denne muligheten. En løsning der slik forbønn skjer «på grunnlag av den enkelte prests pastorale skjønn og ansvar», har imidlertid vist seg stadig mer uholdbar - med svært ulik praksis bispedømmene imellom.
Annonse
Etter vår mening burde Kirkemøtet som liturgimyndighet i sterkere grad regulere denne praksisen.
Når vårt forslag knyttet en slik liturgi til «borgerlig inngått ekteskap», ligger det i det ingen aksept av ekteskapslovens ekteskapsbegrep, men en erkjennelse av at dette er den juridiske mulighet staten har gitt likekjønnede par som ønsker å inngå et forpliktende samliv. En slik tilknytning hindrer imidlertid ikke at kirken kan legge et annet innhold i ekteskapsbegrepet enn staten.
Noen har spurt hvorfor vi ikke har kalt det en «ordning» eller lignende, men en liturgi. En liturgi er imidlertid ikke annet enn en ordning for gudstjeneste og bønn, og man kan derfor like gjerne kalle «en spade for en spade».
Enhver liturgi uttrykker naturligvis lære, men spørsmålet blir hvilken lære. I det andre forslaget om forbønn som var lagt fram på Kirkemøtet, syntes dette å være ekteskapssynet til Bispemøtets flertall.
Dersom vårt forslag hadde blitt vedtatt, måtte en slik liturgi utformes slik at den ikke kom i strid med en klassisk kristen ekteskapsforståelse.
Noen har vært bekymret for at en slik forbønnsliturgi ville «godkjenne» eller «legitimere» likekjønnede ekteskap. Til det er å si at kirken ofte i for stor grad har tenkt seg selv som en godkjenningsinstans for de valg folk tar i livet. Kanskje trenger kirken ikke bare å arbeide med sin ekteskapsteologi, men også med sin forbønnsteologi. Kirken kan gi sin etiske veiledning, men ikke diktere medlemmenes valg. Men den kan legge alle forhold fram for Gud i bønn.
Som kjent ble alle forslag til vedtak avvist av Kirkemøtet. Vi håper at kirkens vei videre i dette spørsmålet ikke bare blir en kamp som varer til den ene part vinner, men at det må være mulig både å se nyansene og å lete etter løsninger som samler heller enn å splitte. Kirkemøtet har et spesielt ansvar for å søke etter løsninger som kan virke samlende og holde kirken sammen.
