Foreldre med alvorlig funksjonssvikt har ansvar for over 2.000 norske barn

I Brukerplan-tallene fra 2018 kommer det fram at totalt 4.804 barn i Norge har samvær eller omsorg av en forelder som lever under svært dårlige levekår. Disse foreldrene er i lite meningsfull aktivitet, fungerer dårlig på grunn av psykisk helsetilstand eller rusbruk, og fungerer dårlig sosialt, heter det.

– Dette er et ganske alvorlig tall. Vi vet mye om hvordan disse barna har det. De får en veldig dårlig begynnelse på livet, sier rådgiver Marit Emmerhoff Håland ved Helse Stavanger til NTB. Hun er ansvarlig for Brukerplan-rapporten.

Nær 60.000 personer med rusproblemer, psykiske problemer eller begge deler, og som er brukere av NAV- eller kommunale helse- og omsorgstjenester, har blitt kartlagt i Brukerplan-kartleggingen for 2018.

Uten barnevernstjenester

Over halvparten av disse familiene har ikke barnevernstjenester. Håland forklarer at familiene stort sett har tett kontakt med hjelpeapparatet, men at ikke alle får hjelpen de trenger.

– Det er utrolig viktig at de som kartlegger, tar tak i hver enkelt situasjon, og ser på hvordan disse barna har det. En henlagt melding til barnevernstjenesten bør ikke stoppe en fra å melde om igjen, sier hun.

Foreldre som kun har psykiske helseproblemer, har i langt høyere grad daglig omsorg for barna sine. Mens blant tjenestemottakere med rusproblemer, er det flest som har samvær med barn.

Totalt er det 2.118 barn som har daglig omsorg fra en forelder med rus- eller psykiske problemer, og 2.696 barn som har samvær med foreldre med denne problematikken, ifølge rapporten.

– Svikt mellom tjenester

Et annet funn i årets brukerplanrapport er at tjenestemottakere som utelukkende har psykiske helseproblemer, har betydelig bedre levekår enn mottakere med samtidige rus- og helseproblemer når det gjelder sosiale, materielle og helsemessige forhold.

Blant de 2.343 bostedsløse som er registrert i Brukerplan-rapporten, er 901 av dem personer med samtidige rus- og psykiske helseproblemer.

Marit Emmerhoff Håland mener at rapporten viser at denne gruppen faller mellom to stoler.

– Det er en svikt der mellom tjenestene, mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten. Denne gruppen er veldig hjelpetrengende, men samtidig vanskelig å nå. Til nå har det vært lite organisering for å få det til, sier hun.