Forener paver, Luther, helgener og Barratt

Boken «De fulgte Jesus» er skrevet sammen med sønnen Joel. Den norske frikirkepastoren Dagfinn Stærk har bidratt med rundt 15 minibiografier av kjente norske kristne skikkelser som Marie Monsen, Ludvig Karlsen og Arnfinn Haram. Mellom permene blir man også kjent med alt fra kirkefedre, paver og katolske helgener til reformatorer, protestantiske vekkelsespredikanter og pinsepionerer. Hans Nielsen Hauge, Ole Hallesby og T. B. Barratt er alle med.

LES OGSÅ: "Man skal ikke gjendøpe."

– Det finnes ingen bevis for den kristne tro, men det finnes vitner. I Det nye testamente blir vi formant til å se på hva livet deres førte til. Gjennom å se på livene på dem som har gått foran oss, lærer vi mer om Jesus–etterfølgelse enn vi gjør ved å lese bøker, sier Halldorf til Dagen.

– Hva mener du med at det ikke finnes bevis?

– Vi har ikke bevis i streng mening av ordet. Vi kan snakke om sannsynlighet, men vi trenger ikke alltid argumentere for det ene eller det andre. Ofte er det en blindvei. Levende vitner taler mye sterkere, sier forfatteren som har gitt ut en rekke bøker på norsk.

Han har nettopp fullført en bokturné som begynte i Oslo og fortsatte via Kristiansand og Stavanger til Bergen.

Himmelsk fødselsdag

Denne boken skiller seg imidlertid fra tidligere prosjekter. Den er inspirert av en lang tradisjon som er viktig i de orientalske kirkene, blant annet Den koptiske kirke i Egypt. Der er det etter bibellesningen i gudstjenesten vanlig å lese en sammenfatning av livshistorien til tidligere troende. Ofte er det martyrer.

– De blir feiret på dagen da de døde, som også kalles deres himmelske fødselsdag, forklarer Halldorf.

Daglig inspirasjon

I den økumeniske kommuniteten som han leder, Bjärka Säby, har de lenge feiret en gudstjeneste der denne skikken har fått rom. Derfor har samlet daglig inspirasjon om avdøde Jesus–etterfølgere i den nye boken, til daglig inspirasjon.

– Alle er gått ut av tiden, men noen har gjort det relativt nylig, som Børre Knudsen og Edin Løvås, sier han.

Enkelte av personene er omtalt i Bibelen, andre tilhører kirkehistorien gjennom alle dens århundrer og mangslungne retninger.

Disippelskapets vei

Tross alle forskjellene mellom personene og forholdene de levde under, har Halldorf oppdaget at noe vesentlig er likt.

– Det finnes tusen veier til Kristus. Men et fellestrekk som er veldig slående, er kjærligheten til Kristus som vekker et oppofrende liv i tjeneste for de aller svakeste – de fattige, hjemløse og farløse. Det sier noe om disippelskapets vei, som de fant sin store glede i, sier forfatteren.

Samtidig understreker han at ingen av dem var ufeilbarlige.

– De var mennesker som var preget av sin tid, som vi er. Og de hadde sine skjønnhetsflekker og motsetninger. Det er bare én som er fullkommen, og det er Gud. Men i deres svakhet og fattigdom var det rom for troens inngripen. Det dreier seg ikke om noen troens helter, men mennesker som fikk den nåde å slippe taket i sitt eget liv og hva Guds kjærlighet kan gjøre med et menneske, sier Halldorf.

Ingen kopi

Nettopp derfor mener han det er mulig å identifisere seg med dem. Likevel poengterer han at det ikke er noe mål å kopiere dem.

– Vi løfter dem ikke fram som idealer, men som tegn. Hvis man gjør dem til idealer, kan den enes vei bli den andres død. Poenget er at de gikk sin vei slik at den fikk karakter. Hvordan kan jeg gå denne veien i mitt liv? Da er det ett spørsmål som gjelder: Hvordan vokser jeg i min kjærlighet, sier han.

Håp for framtiden

Behov for forbilder mener Halldorf det vil være til alle tider og i alle situasjoner i kirkens historie. Men han tror det kan oppleves på en litt annen måte i dag i og med at det ikke finnes så selvsagte autoriteter som tidligere.

– Da blir mennesker vi kjenner, som inngir tillit, viktige som veiledere, sier han.

Baksiden av dette er at også slike mennesker kan trå feil.

– Den sårbarheten hører til hele evangeliets karakter, sier han.

Et tilbakeblikk på kirkens historie gir ham også fornyet håp for kirkens framtid.

– I tider som har vært veldig vanskelige, er det alltid lysende skikkelser som dukker opp. De gir ikke opp sin kirke, samme hvor forfallen den er. De blir, og de lider, gråter og blør. Men det blir til nytt liv, sier han.

Intet koldtbord

På baksiden av den norske utgaven av boken omtaler biskop Per Arne Dahl forfatter Peter Halldorf som en av de viktigste åndelige veilederne i Norden i dag. «Hans fokus på kirkens enhet og hans trofaste bidrag til seriøs dialog gjør ham til en viktig brobygger og inspirator. Også katolske Else–Britt Nilsen, pastor Stephan Christiansen i pinsemenigheten Jesus Church, førstelektor Tove Rustan Skaar ved NLA Høgskolen Staffeldtsgate og baptistpastor Bjørn Olav Hansen roser boken.

Halldorf fastholder at arbeidet for kristen enhet er viktig, men ser faren for at kristne i dag kan blande kristne tradisjoner slik de selv finner det for godt.

– På den ene siden er vi del av en individualistisk og konsumerende kultur. På den andre siden trenger kirken mangfold, sier han.

Avviser konvertering

Som illustrasjon viser han til de gamle katedralene.

– Den har et hovedskip, men også sidekapeller der mennesker kunne gå alt etter hva de fikk mest utav. Det som skjedde med reformasjonen, var at sidekapellene ble ført ut av katedralen. Og disse kapellene kunne bli trange. På sikt ble det ikke sunt eller bra, sier Halldorf.

Derfor mener han man trenger å få katedralen tilbake. Men det betyr ikke at han mener konvertering til andre kirkesamfunn er løsningen.

– Generelt tror jeg tvert imot at kirkens enhet forutsetter at vi er tro mot vår egen sammenheng. Det ville være mye vanskeligere å virke økumenisk hvis jeg konverterer til en annen kirke, sier han.