Forfatter ser ikke noe håp for den russisk-ortodokse kirke

Det er forfatter og journalist Halvor Tjønn som påpeker dette overfor Dagen. Han legger til at han ikke ser mye håp for den russiske ortodokse kirken.

– Den er så kompromittert og har lagt seg så nært opp til makthaverne at den vil bære på den tunge børen i mange generasjoner.

– Den har vært håndlanger og visergutt for makthaverne. I den pågående krigen stiller den villig opp som en religiøs kommissær for Putin-regimet, konstaterer Tjønn.

Korrespondent

Tjønn var Aftenpostens korrespondent i Moskva i tre perioder mellom 1990 og 2011 og fikk med seg alle de store omveltningene som skjedde i det russiske samfunnet.

Han understreker at kirkens rolle i den pågående invasjonen i Ukraina er desto mer tragisk, fordi det russiske folk er et veldig religiøst folk.

– Folkereligiøsiteten stikker veldig dyp på tross av to generasjoner med kommunistisk styre. Men dessverre kommer kirken ut som den offisielle heiagjengen for Putin-regimet, sier Tjønn.

Religiøse undertoner

Forfatteren kom i høst med artikkelsamlingen «Krig i vår tid», om president Putins invasjon av nabolandet.

Han påpeker at det som nå skjer har mange religiøse undertoner. De religiøse motsetningene ligger under politikken.

– Moskva-patriarkatet og den russisk-ortodokse kirken driver konsekvent med rettferdiggjøring av Putins krigspolitikk. Det er jo en tragedie.

Tjønn utdyper:

– Om man leser prekenene til patriark Kirill, er de en eneste lang rettferdiggjøring av Putins invasjon. Når man gir den pågående krigen så sterke religiøse overtoner, sørger ledelsen i den russiske kirken for å forsterke Putin-regimets propaganda og å gjøre konflikten enda dypere, sier han.

Ukristelig

Etter hans mening har den russisk-ortodokse kirken, på en ukristelig måte, gitt støtte til Putins krigspolitikk.

Samrøret mellom Putin-regimet og Moskva-patriarkatet er blitt vesentlig forsterket de siste 10-15 årene, det vil si etter at Putin innledet sin imperialistiske politikk, første gang med angrepet på Georgia i 2008.

Tjønn legger til at også protestantiske kirker er nasjonale i formen, på samme måte som de ortodokse kirkene.

– Men det er flere generasjoner siden de protestantiske kirkene var opptatt av å rettferdiggjøre alle mulige ting som politikerne fant på. I dag oppfattes dette i Vesten som en arv fra en svunnen tid. Ingen protestantisk kirke ville i dag forsvart en angrepskrig iverksatt av et lands myndigheter, mener han.

– Men i Russland har vi derimot å gjøre med en aggressiv stat som får massiv kirkelig støtte. Og det er en tragedie uten like, gjentar den tidligere korrespondenten.

Dagen har kontaktet Moskva-patriarkatet med tilbud om å kommentere utsagnene til Tjønn, men vi har ikke fått svar. Fader Kliment, som er prest i den russisk-ortodokse kirken Hellige Olga menighet i Oslo, hadde ikke tid til å kommentere saken.

Kritikken er uteblitt

Forfatteren og journalisten mener at det er et paradoks at de protestantiske kirkene i vest har hatt ganske tett kontakt med den ortodokse kirken i Russland. Men han har ikke sett noen systematisk kritikk av den russiske kirken fra vesteuropeisk, luthersk hold.

– Der burde man absolutt ha vært på banen, for dette er en sammenblanding av politikk og religion, en legitimering av makthaveres handlinger. Saken blir ikke bedre ved at dette handler om folkerettsstridige, inhumane handlinger som jeg mener på ingen måte kan forsvares.

Tjønn konkluderer med at historiens dom over den russiske kirken nødvendigvis må bli hard. Det henger nøye sammen med de tette båndene den russisk-ortodokse kirken har hatt til makthaverne gjennom århundrene.

– Tradisjonelt har man operert med den såkalte symfonien mellom det verdslige og det kirkelige. Kirke og stat skulle spille sammen om å fremme menneskenes beste, både i dette og i det neste livet.

– Problemet er at i denne symfonien har de verdslige makthaverne spilt den suverene førstefiolinen. Kirken har stått makthaverne bi, ja vært et haleheng til makten som på ingen måte kan forsvares.

Nasjonsbyggende

– Om du ser på det utvidede Europas historie, så har jo alle kirkene, i hvert fall de protestantiske og ortodokse, vært nasjonale. Alle har vært med på å bygge opp under nasjonalfølelse og de har vært nasjonsbyggende.

– Men det er et langt skritt fra å være kulturbyggende og nasjonsbyggende til å rettferdiggjøre makthavernes overgrep og kontinuerlige kriger, understreker Halvor Tjønn.

Han forklarer den spesielle bakgrunnen slik:

– Blant russisk-ortodokse kristne blir Russland oppfattet som et eksklusivt land, et utvalgt land, det hellige Russland. Det er fordi man har en oppfatning av at den form for kristendom som blir prediket av den russiske kirken, er den eneste korrekte form for kristendom.

– Vi ser det av Putin-regimets reaksjoner på det som nylig skjedde i Ukraina. Sprengingen av broen over til Krim blir framstilt som et uakseptabelt angrep på Russland. Man har vært med på å skaffe seg en politisk og religiøs legitimitet om at Russland har rett til å bruke makt, men det har ikke andre, sier Tjønn.

– For oss er dette veldig vanskelig å forstå, men om man lever i en kultur der man får innpodet at vi er eksklusive, vårt land er hellig, vår religion er den beste framfor alle andre og dette blir framhevet så kraftig i en befolkning der utdanningsnivået er ganske lavt. Da blir denne religiøse propagandaen et kraftig virkemiddel i hende på makthaverne, også når disse makthaverne begår forferdelige overgrep.

Dehumanisering

– Er det riktig at Russland prøver å kneble ikke-ortodokse trossamfunn i okkuperte deler av Ukraina?

– Russland har i flere år fulgt en strategi som går ut på å dehumanisere hele det ukrainske folket ved å framstille Ukraina som et arnested for moderne nazisme. Det man gjør, er å dehumanisere kirkene, kulturen, elforsyningen, hele den sivile infrastrukturen. Ukraina skal i størst mulig grad ødelegges, svarer Halvor Tjønn.

– Hvilke religiøse aspekter spiller med i det turbulente forholdet mellom Russland og Ukraina?

– De har i høy grad spilt en rolle, kommenterer forfatteren og fortsetter:

– Den offisielle, russiske kirken ble, i det russiske imperiet, herskerstatens kirke. I Ukraina måtte man hele tiden kjempe også for kirkelig uavhengighet. Først i 2018 fikk man et endelig brudd mellom den ukrainske og den russiske kirken.

– Den ortodokse kirken i Ukraina ble først for noen få år siden anerkjent av patriarken i Konstantinopel som helt uavhengig av Moskva-patriarkatet. Det førte til at Moskva-patriarkatet brøt med Konstantinopel. Moskva-patriarkatet gikk ut som den tapende parten av den striden, forklarer Tjønn.

Religion absolutt viktig

Den tidligere Aftenposten-journalisten slår fast at religion absolutt er et viktig moment i den pågående konflikten.

– I 1596, da Ukraina stort sett lå under polsk styre, gikk mesteparten av det ortodokse presteskapet i Ukraina inn i den såkalte gresk-katolske kirken. Gudstjenester og liturgien fortsatte som tidligere, men presteskapet underla seg pavens autoritet.

– Den gresk-katolske kirken ble lenge ansett som et polsk agentur. I moderne tid har imidlertid denne kirken blitt en av de sterkeste bærerne av ukrainsk selvstendighetstrang, informerer forfatteren.

Fiende av Russland

Tjønn viser til at de ukrainske områdene vest for elva Dnipro mot slutten av 1700-tallet ble tatt over av Russland, samtidig som den polske staten ble lemlestet. Den gresk-katolske kirken ble da utpekt som en fiende av det russiske imperiet. Forfølgelsene fortsatte for fullt under Stalin.

– Den gresk-katolske kirken i Vest-Ukraina ble av kommunistene ansett å være forrædersk, og enda sterkere forfulgt enn den ortodokse kirken. Stalin tok livet av både ortodokse og gresk-katolske prester over en lav sko før krigen.

– Under krigen åpnet han de ortodokse kirkene, men den gresk-katolske kirken ble ikke tolerert. Kirken klarte likevel å bite seg fast i de vestlige delene av Ukraina. Dermed ble den gresk-katolske kirken synonymt med kirken i de mest nasjonal-sinnede delene av Ukraina, påpeker Russland- og Ukraina-kjenneren.

Nasjonal kirke

I dag identifiserer flertallet av ukrainere seg med den uavhengige ukrainske, ortodokse kirken. Den gresk-katolske kirken er langt mindre, og man finner den stort sett i den delen av Ukraina som før første verdenskrig lå under Østerrike-Ungarn, med Lviv som viktigste by.