Forlot trygge Karmøy: «Jeg hilser dere fra kalde og mørke Kyiv»
Ukrainske Victoria Raychynets er ansatt i Det norske bibelselskap. Hun skriver om en ekstremt krevende hverdag i Kyiv i det siste nyhetsbrevet til støttespillerne sine.
Publisert
Sist oppdatert
Victoria har tidligere fortalt den dramatiske historien om flukten fra Ukraina. Nå er hun bosatt på Karmøy, sammen med barna og foreldrene sine, men reiser jevnlig tilbake til Kyiv for å holde kurs i traumelindring.
Dagen har fått tillatelse til å gjengi det siste brevet hennes:
Annonse
Krigshverdag
«Jeg hilser dere varmt fra utfordrende, kalde og mørke Kyiv», innleder hun brevet.
«Denne gangen vil jeg gjøre oppdateringen litt mer personlig. Jeg vil fortelle om hvordan endringene i krigen føles.
Vi har gått gjennom ulike stadier. Først måtte vi gjøre alt veldig raskt og voldsomt. Vi var fylte av frykt, var trette og desperate. På den tiden måtte vi først og fremst ta oss av de fysiske behovene.
Men akkurat nå går vi gjennom en periode som er mye hardere rent følelsesmessig.
Alt som skjedde tidligere, skjer fremdeles. Vi blir konstant skutt mot, mennesker blir drept, byene våre blir lagt i ruiner. Folk mister husene sine.
I tillegg til alt dette er det nå blitt fryktelig hardt å leve i Ukraina.»
Uten vann og strøm
Annonse
Ektemannen Anatoliy Raychynets er assisterende generalsekretær i Det ukrainske bibelselskapet. Han bor fremdeles i familiens leilighet i en høyblokk i Kyiv.
Slik beskriver Victoria hvordan det er å bo i denne blokken nå:
«Bare tenk deg, du våkner opp hver morgen, og du vet ikke om du har elektrisitet i dag. Fordi mange kraftstasjoner i Ukraina er blitt ødelagt, har vi sjelden lys og strøm. Du prøver å planlegge dagen, men alt avhenger av om det er elektrisitet i byen.
Jeg våkner opp om morgenen, men vi har ikke strøm, så vi kan ikke dusje, for varmtvannstanken og pumpene virker ikke. Vi kan ikke koke frokost, fordi alt er avhengig av elektrisitet. Vi kan ikke en gang lage en kopp kaffe eller te, fordi vi ikke kan koke vann.
Jeg trekker hetten over hodet for å skjule det faktum at jeg ikke har fått stelt meg skikkelig. Så må jeg gå 15 etasjer opp og ned uten heis.
Vi går ut og håper å finne noe å spise, eller i det minste få kjøpt en kopp kaffe. Men det er ikke lys noe sted. Mens vi kjører gjennom Kyiv, ser vi lys i en butikk. Vi løper inn, men i det vi skal til å betale for varene, hører vi flyalarmen. Dermed stenger alt. Alle må søke tilflukt i bomberommene, selv om vi fremdeles er like sultne.
Kyiv er ikke lenger den byen jeg kjente, som brukte å stråle av lys og farger.
Om kveldene er gatene i Kyiv, Ukrainas hovedstad midt i Europa, mørke og skremmende. Dette er ikke lenger den byen jeg kjente, som brukte å stråle av lys og farger. Nå kan du ikke forstå at noen klarer å arbeide, fordi det ikke er lys noe sted.»
Takker Gud
Annonse
Det er besteforeldrene som tar seg av barna på Karmøy, når Victoria reiser tilbake til Kyiv.
«Hver dag takker jeg Gud for det faktum at barna mine er trygge», skriver hun og fortsetter:
«Jeg trenger ikke bekymre meg daglig for hvordan jeg skal kunne gi dem mat og hvordan jeg skal holde dem varme når temperaturen synker. Jeg trenger ikke tenke på om jeg skal tørre å sende dem til skolen eller ikke, hvordan de skal få tatt seg en dusj og mange, mange andre praktiske ting.
Det er slik en ufattelig velsignelse fra Herren at barna våre ikke er her. De er fullstendig trygge der de er. Og på grunn av det, er vi fremdeles i stand til å tjene.»
Sårene i menneskenes hjerter
I brevet til støttespillerne skriver hun også om kursene hun holder. Målet er å lære opp instruktører som kan holde kurs i traumelindring for krigstrette ukrainere.
En av kursdeltakerne opplevde at det også gjorde godt for ham personlig å delta på kurs:
«Gjennom alle disse månedene med krig har sårene i menneskenes hjerter vokst, og vi føler oss velsignet som kan lære opp instruktører.
Annonse
En av pastorene som deltok, fortalte hvordan han opplevde kurset. Han sa at det han lærte ikke bare var et redskap til å lære opp andre, men at det også ble helbredende for ham selv.
Det hadde vært godt å få snakke om det han hadde opplevd. Han hadde aldri snakket om seg selv før, fortalte han, for ingen hadde noen gang spurt ham.
Noen ganger er vi så travle med våre store prosjekter og arrangementer at vi glemmer det folk bærer i hjertene sine.
Forrige uke ødela hundrevis av raketter en mengde systemer. Nå mangler store deler av landet vann og elektrisitet, og situasjonen er mye verre enn før.
Dessverre prøver ikke bare russerne å ødelegge hjemmene, byene og livene våre, men de prøver også å ødelegge verdigheten vår. De ønsker at folk skal være redde, utslitte og miste håpet. Men vi vet at vi er hjemme, og vi verdsetter det Gud gir oss.
Som Guds folk ønsker vi å fortsette å bringe lys til landet vårt.»
