Forsker på bedehus-historien

– Jeg frykter at bedehusene er en glemt del av norsk kulturhistorie, for de har vært en viktig faktor i utviklingen av vårt samfunn. Det er knapt noen folkebevegelse som har spilt en så stor rolle for det moderne Norge som bedehuskulturen, sier Svein Helge Torsteinsbø til Dagen.

Han er i full gang med sin masteroppgave som har foreløpig denne tittelen: «Bedehusets historie mellom 1800 og 1945».

Vi treffer Torsteinsbø på Haugaland Bedehusmuseum på Karmøy der han er leder. Her ligger Fosen bedehus som ble bygget i 1904 og er omgjort til museum.

Anstrengt forhold

Den unge forskeren på Karmøy forteller at i hans kommune er det i dag 54 guds- og bedehus. Dette er noen færre enn på Bømlo, som smykker seg med tittelen «bedehusøya».

Enkelte har hatt et anstrengt forhold til bedehuset, og noen mener at det består av mørkemenn med dømmesyke. Dikteren Arne Garborg snakket om «det mørke fastland» og tenkte da blant annet på bedehuskulturen.

– Det er ikke så mørkt og dyster i dette miljøet som mange tror. Jeg vil heller si at vi finner en egen varme der som vi ikke møter andre steder enn når vi kommer inn på et bedehus, sier Torsteinsbø.

– Gleder meg

– Jeg gleder meg hver gang jeg kommer inn på et bedehus. Da tenker jeg ofte på historien til dette huset, på hvem som har vært med her og hva som er skjedd gjennom årene. Det er også en gudsfrykt for det hellige. Her har vanlige mennesker funnet trøst og oppmuntring i Guds ord, og det har vært glede og smil blant folk, påpeker Svein Helge.

Han legger til at det er ikke tvil om at bedehuskulturen preget store deler av 1900-tallet i Norge.

– På bedehusene var det i tillegg til møtevirksomhet en god del annen kulturell virksomhet der mange deltok. «Alle» som vokste opp i den tiden i Rogaland har et forhold til bedehuset, mener han.

Bedehuskarriere

Selv begynte Torsteinsbø sin bedehuskarriere som femåring på søndagsskolen i Kopervik bedehus sammen med bestemor.

– Da jeg var ferdig på søndagsskolen, sluttet jeg å gå på bedehuset og drev med andre ting. Men i andre klasse på videregående skole fikk jeg en kristen kamerat. Han tok meg med i menigheten Pinsen på Åkra, og dermed kom jeg inn igjen i miljøet for fullt, forteller Svein Helge.

Han har blant annet vært frivillig ungdomsarbeider i menigheten en del år.

Under studier på Misjonshøgskolen kom han blant annet i kontakt med kirke- og misjonsprofessor Torstein Jørgensen og førsteamanuensis Terese Bue Kessel.

– Disse fikk meg enda mer interessert i bedehuset og dens historie, konstaterer han.

Masteroppgave

Svein Helge Torsteinsbø har jobbet med sin masteroppgave i ett års tid. Han leser mange gamle jubileumsverker og blader, og studerer slitte dagbøker og ulike gjenstander fra misjonsmarkene og bedehusmiljøet.

– Jeg prøver å koble bedehuskulturen opp mot den nasjonale historien i Norge. Og i den forbindelse vil jeg gjerne komme med en oppfordring til bedehusland: Skriv ned historien om det lokale bedehuset, finn fram bilder og dokumenter, og levér dette inn til institusjoner som tar vare på slike ting! Hvis noen sitter med noen gamle gjenstander fra bedehus er vi på muséet interessert i å få dem tilsendt!

Utdøende rase

– Hva tenker du om fremtiden for bedehusene?

– Disse er ikke en utdøende rase, selv om det i dag legges ned og selges bedehus. Vi skal ikke tviholde på den bedehusstrukturen som var for 100 til 150 år siden. Før i tiden spaserte folk til og fra bedehusene, og det var sjelden anlagt noen parkeringsplass. Derfor må vi i dag sentralisere virksomheten, og det medfører at det blir behov for færre bedehus, mener Torsteinsbø.

En fremtid

Men han legger til at det viktigste står ved lag: At Guds ord forkynnes på bedehusene.

– Folk får høre om Jesus, og derfor har bedehusene en fremtid, understreker han.

Bedehusforskeren legger til at vi skal ikke ta vare på alt det gamle i denne kulturen.

– Vi skal koble sammen gammelt og nytt på en respektabel måte. Men vi skal gi akt på våre veiledere, de som har talt Guds ord til oss, påpeker han og henviser til Hebr. 13,7.

Vekkelsene mangler

Den viktigste drivkraften i bedehusbevegelsen har vært alle vekkelsene gjennom årene.

– De store landsvekkelsene tok slutt, og bedehusene forsøkte å beskytte seg mer enn å nå ut til nye med evangeliet. Målet er jo at vi skal bygge oss opp på bedehuset, og så gå ut med evangeliet til de utenfor. Jeg tror bedehusfolk var flinkere til å evangelisere før enn vi er i dag. Derfor må vi komme oss mer ut til folket med vårt budskap, sier Svein Helge.

– Men tror du at mennesker i 2018 er interessert i å høre et kristent budskap?

– Ja, jeg tror virkelig det. Den kristne tro gir rammer for livet som skal leves. Bibelen setter noen grenser som det er viktig å opprettholde. Vi skal ikke være dømmesyke, men vi skal være opptatt av at mennesker får høre evangeliet, sier Svein Helge Torsteinsbø.

Kall som forkynner

Selv reiser han en del som forkynner i regi av Det Norske Misjonsselskap (NMS). I tillegg til å dele evangeliet med tilhørerne holder han foredraget «Herrens tjenestefolk – lekmannsbevegelsen mellom 1800 og 1900».

– Jeg har fått et kall. Dette har kommet gradvis, og det er noe jeg har lyst til å gjøre, sier den unge bedehusentusiasten på Karmøy.