Forsket på unges trosreiser i over 20 år: – De er sitt eget religiøse prosjekt

Gudstro tidlig i tenårene var tema for Birkedals doktorgradsarbeid på 1990-tallet. Etter tips fra en veileder ba han om tillatelse til å kontakte noen av dem senere. Siste kontakt var da de var midt i 30-årene. Historiene deres er samlet i boken «Religiøsitet fra barndom til voksen».

– Det varierte i hvilken grad respondentene trodde på Gud og hvilken religiøs erfaring de hadde da jeg intervjuet dem første gang, sier Birkedal som er førsteamanuensis på MF - vitenskapelig høyskole.

Derfor sikret han seg en viss variasjon hos respondentene som han har fulgt videre, men de fleste tilhører Den norske kirke eller et frikirkesamfunn.

Noen glimt

«Bernt» er nysgjerrig på mennesker som har en personlig tro. Han jobber på et sykehus og kan godt være med pasienter på andakten. Det synes han er flott, men han har ikke funnet veien til en personlig tro.

«Astrid» har bakgrunn i et frikirkemiljø der hun gikk inn med full tyngde som ungdom. I etterkant synes hun miljøet var preget av ukloke ledere og erfaringer hun fortsatt strever med å bearbeide.

«Cecilie» har en naturvitenskapelig utdannelse og tilhører ikke noen menighet, men har fra barndommen en overbevisning og gudstro. Bønn er viktig for henne. I ekteskapet med en mann som har bakgrunn i en annen kirkelig tradisjon, har hun også funnet fellesskap om dette.

To forskjellige kvinnelige respondenter forteller om sitt aktive engasjement i en folkekirkelighet som de har bevart. Mens den ene er engasjert i menigheten, synes den andre dette er vanskelig fordi mannen hennes ikke deler troen.

Fortelling i endring

Birkedal synes det har vært interessant å merke seg hvordan oppveksten preger respondentene gjennom hele livet, men at deres egen fortelling om oppveksten endrer seg i takt med personlig utvikling og modning.

– Mennesket er alltid underveis når det gjelder å forstå seg selv. Livshistorien er uavsluttet så lenge man lever, sier han.

Med tiden registrerer han at respondentene analyserer og bearbeider erfaringene sine i et mer kritisk perspektiv.

Et fellestrekk er at miljøet de har vokst opp i, har stor betydning for hvordan troslivet utvikler seg.

– Jeg skjelner noe mellom kognitiv, sosial og emisjonell forankring, forklarer Birkedal.

Mens noen har en kognitiv tilnærming til hva de tror på og står for, legger andre større vekt på erfaringer og følelser.

– Jeg får mer og mer respekt for individets særpreg og variasjoner også med tanke på hvordan religiøsiteten utvikler seg, sier han.

Større valgmuligheter

Dramatiske hendelser i livet har konsekvenser for flere av dem. Blant de 16 som Birkedal opprinnelig hadde avtale med, døde to før prosjektet var ferdig.

– Flere forteller at dramatiske ting som rammer en selv eller ens nærmeste, aktiverer følelseslivet sterkt. Men det endrer ikke nødvendigvis religiøsiteten. Det er gjerne slik at man aktiverer den troen eller de verdier man måtte ha fra før, sier han.

Selv har Birkedal en sønn som er født samme året som respondentene. Dermed har han også fått anledning til å reflektere over hvordan denne generasjonens tilnærming til tro skiller seg fra hans egen generasjon.

– Da jeg var ungdom på 1960- og 1970-tallet, hadde vi et langt mer homogent samfunn. Da var religionen og tradisjonen mer gitt. Nå må de unge på en helt annen måte ta stilling til et stort mangfold. På godt og vondt er de sitt eget religiøse prosjekt, sier han.

– Betyr det at noen av informantene også tenker at trosspørsmål er for store til at det går an å finne ut av dem?

– Det er veldig stor forskjell på i hvilken grad de er engasjert i å finne ut av dette. Et par-tre av dem er mer som båter som driver med strømmen og ikke bryr seg så mye om tro og religiøsitet, sier han.

Lengter tilbake

Flere av informantene gir uttrykk for at de synes det er vanskelig å identifisere seg med en bestemt tro eller tradisjon selv om de tror på Jesus eller Gud.

– For noen er den indre, emosjonelle troen lettere enn den som innebærer en sosial plassering. Dersom de blir del av et fellesskap, er de redde for å bli pålagt synspunkter og holdninger de ikke vil ha, sier Birkedal.

Alle bor på det sentrale østlandsområdet. Dermed lever de også i den mest pluralistiske og sekulariserte delen av landet.

– To-tre forteller at de har vokst ut av menighetsfellesskapet, men lengter tilbake. De ser at det her er gode verdier som de savner. De vil samtidig unngå det de har opplevd vanskelig. Sånn sett kan man si at de er religiøst kreative, sier Birkedal.

Han merker seg også at flere har fått større forståelse for egne foreldres verdier og holdninger etter at de selv har fått barn.

Anbefaler å lytte

– Er det inntrykk fra svarene deres som du synes det er særlig grunn for foreldre eller menighetsledere å reflektere over?

– Jeg tror det er viktig å vie mer oppmerksomhet til individets egen historie, sier Birkedal.

Han nevner at både foreldre og religiøse ledere kan reflektere over at barn eller menighetsmedlemmer som har fått tilnærmet samme påvirkning, utvikler seg ulikt.

– Dersom du behandler alle likt, behandler du dem samtidig ulikt. For de er så ulike som individer, sier Birkedal.

Han mener det er viktig å være klar over at mennesker kan høre og oppleve helt forskjellige ting selv om de er i det samme rommet. Overfor konfirmantlærere har han anbefalt å bruke noe av undervisningstiden til å snakke med den enkelte, for eksempel i ti minutter.

– Da får de anledning til sette ord på hva de tenker, du lærer dem å kjenne og viser at du bryr deg om dem. Formidlere bør lytte til folk, ikke bare tenke på hvordan man skal være avsender, sier han.

Folk ville se sin egen prest på tv

Når ungdommer velger å la seg døpe

Koronaen trives ikke på konfirmantkapper