Først ebola - så kommer hungersnøden
Ebola-epidemien i Sierra Leone og Liberia er slått kraftig tilbake. Nå er en annen krise under oppseiling.
– Epidemien kom på den tiden da folk sår og planter alt det de trenger til høsten, forteller biskop i metodistkirken i Sierra Leone, John K. Yambasu.
Sammen med sin bispekollega fra Liberia, John G. Innis, er han i Norge for å fortelle om hvordan kirkene reagerte og handlet i kampen mot ebola-epidemien som i løpet av ett års tid kostet 11.000 mennesker livet i Vest-Afrika.
Annonse
Selv om kampen i stor grad har ført til seier, slår ettervirkningen av utbruddet fortsatt hardt inn over de fattige landene. Sult er et økende problem.
– Siden epidemien kom, fikk ikke folk sådd. Dermed har folk nå ingenting å høste fra markene sine. Vi må nå importere mesteparten av risen vi bruker. Ris er den mest brukte maten i Sierra Leone. Tidligere har vi også importert ris, men på langt nær så mye som nå. Også internasjonale aktører sender mat til landet, forteller han til Dagen.
Biskopen tar en liten pause.
– Vi er veldig takknemlig for all hjelpen. Men det som er viktig for oss nå er at folk kommer seg ut på jordene og begynner å dyrke mat. Bistand og hjelp utenfra skaper avhengighet. Befolkningen og landet må dyrke sin egen mat.
Smitten avtar
Liberia ble i begynnelsen av mai erklært som ebola-fritt. Leger Uten Grenser fortsetter å arbeide for fullt til også nabolandene Guinea og Sierra Leone er friskmeldte.
Totalt har 11.005 mennesker dødd i Liberia, Guinea og Sierra Leone av det verste utbruddet av sykdommen noensinne, som begynte i desember i 2013, ifølge WHO.
I Liberia var ebolasmitten verst mellom august og oktober i fjor.
Annonse
Samtidig som den gode nyheten kom tidligere denne måneden, advarer organisasjonen Leger Uten Grenser mot å juble for tidlig.
– Vi kan ikke ta foten av gasspedalen før alle de tre landene har gått 42 dager uten nye saker, sa Mariateresa Cacciapuoti, som er Leger Uten Grensers ansvarlige for Liberia. Det var NTB som meldte dette.
Sierra Leone har fortsatt noen tilfeller, men biskopen håper at landet i løpet av noen måneder kan erklæres som smittefri sone.
– På det verste døde opp mot 100 mennesker hver dag. Nå har vi kanskje ett dødsfall annenhver dag, sier Yambasu.
– Vi fortsetter å være nøye på at folk skal følge retningslinjene for å unngå smitte, forteller Innis.
– Men vi er veldig takknemlig for all forbønnen og for det Gud har gjort.
Ut i bushen
Da epidemien rammet mobiliserte kirkene i de to landene. Som i mange andre afrikanske land er kirkesystemet nærmest det eneste systemet som dekker hele landet. Derfor er det ofte en stor gevinst at kirkene engasjerer seg. I Sierra Leone hadde kirkene litt samme rolle da borgerkrigen herjet for 15 år siden.
Annonse
– Vi kunne gå ut i bushen og snakke med geriljasoldatene. Vi hadde tillit. Da epidemien kom reiste prester og evangelister fra metodistkirken rundt i hele landet og underviste lokale kirkeledere. Det var også viktig å gi håp. Håp var et viktig moment i vår respons. Et annet viktig poeng var å få folk til å forstå at de selv hadde et ansvar. Ebola smitter gjennom kontakt og kroppsvæske, og fulgte man retningslinjene vi kom med ville smittefaren gå ned, forklarer han.
I et land der man klemmer mye, man håndhilser og er generelt fysiske, blir rådet om ikke å være så fysiske et klart brudd med kulturen. Men skulle smittespredningen stoppes, måtte man endre praksis.
– Vi innførte ABC, Avoid Body Contact (Unngå kroppskontakt, red anm). Istedenfor å håndhilse, begynte vi å holde høyre hånd over brystet og bukke til den som vi møtte. Denne hilsemetoden har satt seg og brukes fortsatt, smiler Yambasu.
Utenfor moskeer og kirker ble det også satt frem vann, såpe og klor, som folk kunne vaske seg med før de gikk inn til sine møter.
På tvers
Epidemien skapte også et unikt, tverreligiøst samarbeid.
– Kirkene og moskeene arbeidet sammen i å få ut informasjon. Mange i Sierra Leone trodde ebola var en forbannelse, en straff av overntaurlig slag. Vi brukte vers fra både Koranen og Bibelen for å vise at ebola ikke var en forbannelse. Dette var veldig viktig og virkningsfullt.
– Vi gikk også sammen i å legge press på myndighetene. Når både muslimer og kristne stod sammen, hadde vi mer kraft i våre krav. Det førte blant annet til at presidenten langt raskere ba om internasjonal hjelp, forteller Yambasu.
Annonse
Risiko
Men også for kirkene i de rammede landene var omkostningene av epidemien store. Begge de to biskopene fikk merke ebola på nært hold.
– Jeg mistet to av mine toppledere. Visepresidenten ved universitetet vårt døde også. Samtidig var sykehuset vårt nord i landet åpent hele tiden. Ingen av våre leger eller sykepleiere ble offer for ebola, sier Innis.
– Vi må ta risikoen for å hjelpe folk, selv om vi kan bli rammet. Jesus selv tok risikoen for oss.
– Kirken er alltid rammet, når samfunnet rundt oss blir rammet, sier Yambasu.
– Selv om vi ikke mister noen direkte, så rammes vi gjennom at andre lemmer på legemet lider. Metodistkirken i Sierra Leone driver 355 skoler. Vi driver 4 store sykehus. Så når elever ved disse skolene dør, så rammes også vi. Men vi stod sammen med dem, vi gråt og sørget sammen med dem. Sammen finner vi også håp.
Oppbygging
– Hva nå for Sierra Leone?
Annonse
– Nå vokser hungeren, folk er uten sikkerhet og uten arbeid. Mange av skolebarna våre har mistet foreldrene sine. Mange av jentene som mistet sine foreldre ble misbrukt seksuelt. På gatene i Freetown er det et økende antall unge jenter med spedbarn. Det er en stor utfordring. Vi ser nå på muligheten for å bygge flere barnehjem til de som mistet sine foreldre. Ebola ødela hele strukturen rundt stor-familien, som våre land er oppbygd rundt, forteller biskopen.
Universitetet til metodistkirken i Liberia hadde før utbruddet 4.000 studenter. Nå er 1.000 av disse borte. Også i Sierra Leone er det utfordringer rundt skoleverket.
– Mange av lærerne og foreldrene er engstelige for å sende barna sine tilbake til skolen. De er redde for smitte. Så nå har vi satt i gang nye kurs for lærerne, slik at de skal unngå smitte. Også foreldrene får forsikringer om at vi gjør alt for å unngå ny spredning.
Takknemlig
Biskop Innis er leder i en kirke med nær 300.000 medlemmer, 700 menigheter og 900 prester og kirkelige ansatte. De dekker hele Liberia.
– I Kirken er det alltid håp. Jesus er vår beskytter, han tar vare på oss. Kirken slapp ikke folk, vi lot dem ikke i stikken. Vi så landet som ett legeme. Når ett lem lider, lider hele kroppen. Vi er veldig takknemlige for all den hjelpen det internasjonale samfunnet gav oss. Bønnene fra våre søsken i nord og fra alle kirkene i landet vårt gjorde det mulig å vinne over epidemien, sier han med et smil.
Krisefond
Direktøren i Verdens helseorganisasjon (WHO), Margaret Chan, opplyste tidligere denne uken at det skal opprettes et fond på 100 millioner dollar for å sikre ressurser til å reagere umiddelbart på alvorlige kriser.
Annonse
Chan innrømmer at WHO ble tatt på senga og reagerte altfor sent på ebola-epidemien i Vest-Afrika og gjør det klart at WHO aldri igjen skal stå uforberedt til å håndtere en slik krise.
– Jeg vil aldri igjen oppleve at denne organisasjonen står overfor en slik situasjon uten å være forberedt eller uten å ha personale, penger eller administrative ressurser til å håndtere den, sa hun på WHOs årsmøte mandag.
