Forsvarer Guds plass i Grunnloven
Den kristne innflytelsen på Grunnloven dreier seg om langt mer enn det som sies direkte om religion eller verdigrunnlag. Det hevder flere forfattere i en fersk bok fra tankesmien Skaperkraft.
Publisert
Sist oppdatert
Boken «Gud i Grunnloven» er nå i salg.
- Vi ønsker å vise de kristne verdienes viktighet for Grunnloven og arbeidet med den, sier Ingeborg Mongstad-Kvammen. Generalsekretæren i Det Norske Bibelselskap har redigert boken sammen med Espen Ottosen, som er informasjonsleder i Norsk Luthersk Misjonssamband og styreleder i Skaperkraft.
Annonse
- Vi vil argumentere for at vi fortsatt trenger kristen tro og tenkning i norsk offentlighet og i Grunnloven. Vi ønsker å problematisere tankegangen en del mennesker har om at Norge blir bedre og bedre fordi det blir mindre og mindre av kristent tankegods, supplerer Ottosen.
Stevneguiden.no: Her arrangeres det gudstjenester i anledning grunnlovsjubileet
Ingen grunnlovsromatikk
Med seg har de fått en rekke fagpersoner som belyser kristne idealers betydning for Grunnloven.
Filosof Henrik Syse avviser at den norske grunnloven representerte en løsrivelse fra kristen tenkning, og argumenterer for at den i så måte er mer inspirert av den amerikanske enn den franske revolusjonen.
Historiker og teolog Nils Ivar Agøy skriver om luthersk kristendom forkynte lydighet mot staten og så staten som et gode, men samtidig framhevet betydningen av at den enkelte tenker selv.
Statsviter Janne Haaland Matlary argumenterer for at menneskerettighetene er basert på en kristen og naturrettslig forståelse av mennesket. Andre forfattere ser saken fra økonomiske, kulturelle og juridiske perspektiver.
- Men vi er ikke grunnlovsromantikere. Vi tar opp jødeparagrafen, utestengelsen av jesuitter og forbudet mot å danne frikirker, sier Ottosen.
Annonse
Artikkelen om jødeparagrafen er skrevet av Berit Reisel, som selv er jøde. Hun påpeker at det overordnede prosjektet i 1814 var å gi nasjonen en samlende identitet, og ekskludering av annerledestenkende ble benyttet som ett av virkemidlene. Dermed ble veien til mangfold besværlig.
- Vi ønsker oss ikke tilbake til en monoreligiøs tid, men vi ser at det er verdier i kristen tro som støtter religionsfrihet. Blant annet er det et poeng at man står fritt til å velge troen bort, sier Mongstad-Kvammen.
Utfordrer «trumfkort»
Tross slike skjemmende flekker, mener redaktørene at Grunnloven har gitt et verdifundament som menneskerettighetene alene ikke kan være.
- Noen mener at vi i dag ikke trenger noe annet enn menneskerettighetene, men vi er opptatt av å få fram at disse i betydelig grad bygger på en jødisk-kristen tankegang. Jeg tviler på at de er så innlysende at de kan stå på egne bein. Og jeg tror det vil bli stadig mer debatt om hva menneskerettighetene egentlig innebærer. De blir ofte brukt som trumfkort, men vi kommer ikke forbi at de må tolkes, hevder Ottosen.
Dermed mener han det er for optimistisk å tro at det nødvendigvis blir mye enklere å løse verdikonflikter i samfunnet hvis man bare har menneskerettighetene som felles verdigrunnlag.
- Selv tenker jeg at det er gode grunner til å være skeptisk til statsreligionsystemet som vi hadde i Norge, men jeg har ikke problemer med at en folkekirke som Den norske kirke har en privilegert plass i samfunnet og spiller en særrolle ved viktige begivenheter. Alternativet vil være pur sekularisme, og jeg mener det ikke er noe bedre, sier Ottosen.
- Samtidig er det viktig at representanter for Den norske kirke ikke framstår som om de vil hegne om egne privilegier, legger han til.
Annonse
Rom for uenighet
Blant forfatterne er det forskjellige syn på en rekke spørsmål. Til dels kommer det til uttrykk ved at de åpent uttrykker forskjellige standpunkter.
- Hvis boken trigger debatt, er det bra, poengterer Mongstad-Kvammen.
For redaktørene er målet at boken samlet sett gir argumenter for at det gagner det norske samfunnet å ha et lovverk som er preget av et kristent verdigrunnlag. Det gjelder alt fra betente politiske spørsmål som sorteringssamfunnet og aktiv dødshjelp, til grunnleggende bibelske prinsipper som nøysomhet og nestekjærlighet.
- Men det er veldig viktig at kristne ikke tenker at jobben er gjort hvis samfunnets strukturer er mest mulig preget av en kristen tenkning. Budskapet om Jesus er det kirker, organisasjoner og enkeltpersoner som har ansvaret for å formidle, sier Ottosen.
Ønsker skolegudstjenester
Siden 21. mai 2012 har Norge ikke lenger evangelisk-luthersk tro som statsreligion, slik det var fastslått i § 2. Nå heter det: «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv».
- Hvordan definerer vi dette? Det er en spennende debatt, sier Mongstad-Kvammen.
Annonse
I sitt felles forord argumenterer hun og Ottosen for at ordningen med skolegudstjenester er et eksempel på noe det bør være rom for på dette grunnlaget, så lenge fritaksretten er tydelig.
- Er det ikke egentlig ganske positivt at barn uavhengig av religiøs bakgrunn får lære om hovedreligionen i landet, spør Mongstad-Kvammen.
«Glokal» verden
Kjennskap til ens egen tradisjon og bakgrunn er stadig viktigere, mener redaktørene. De viser til at verdens preges av at det lokale, nasjonale og internasjonale integreres mer og mer.
Tydeligst ser de dette komme til uttrykk i populærkulturen, som i stor grad er felles for ungdommer verden over. Men de viser også til vår tids etiske utfordringer når det gjelder blant annet økonomi og forvaltning. Internasjonale investeringer har både lokal og global effekt og angår dermed mange mennesker.
Mer kontakt over landegrensene gjør det også viktigere å vite hvem man selv er.
«Vi tror det er en fordel for Norge, når vi skal ta tak i disse spørsmålene, at vi er en nasjon som bygger på kristne og humanistiske verdier», konkluderer redaktørene.
