Fortsatt helt konge i kirken
Selv om kong Harald har mistet den formelle rollen som overhode for Den norske kirke, fører han videre de kirkelige postene på programmet sitt.
Dagen har gått gjennom kongens kalender fra 1. januar 2007 og fram til siste årsskifte. Julegudstjenesten og Gardens kirkeparade før jul er ikke de eneste faste innslagene.
Kongen holder visitas for biskoper før de skal innsettes, og deltar under vigslingsgudstjenesten. Det gjorde han også da den første biskopen som ble utnevnt av Kirkerådet, Stein Reinertsen, ble innsatt til tjeneste i Kristiansand domkirke i fjor.
Annonse
Inviterer biskoper
Kongeparet har holdt festgudstjenester i forbindelse med 70-årsdagene sine i 2007 og 75-årsdagene i 2012.
De har deltatt under gudstjenestene som er blitt arrangert i forbindelse med kronprinsparets ti års bryllupsdag i 2011 og kronprinsesse Mette-Marits 40-årsdag i fjor. Og kirkebesøk er en gjenganger på programmet når de er på reise.
- Kirken og kristentroen har alltid vært en viktig forankring i kong Haralds liv og gjerning, både som menneske og monark, sier TV2s kongehusekspert Kjell Arne Totland. Han har fulgt kongeparet på deres offisielle utenlandsreiser i mer enn 20 år.
- Jeg har sett hva for eksempel besøkene i sjømannskirkene betyr for dem, sier han.
Flere ganger er biskoper og andre kirkelige ledere invitert i audiens på slottet. Kongeparet har ved noen anledninger holdt middag for hele bispekollegiet - også etter grunnlovsendringene som ble vedtatt 21. mai 2011. I fjor ble de invitert to ganger.
Stor kunnskap
Grunnlovsendringene medførte at Den norske kirkes status ble endret fra statskirke til «Norges folkekirke» som understøttes av staten.
Annonse
I utgangspunktet var det også politisk flertall for at kongen ikke lenger skulle være forpliktet til å bekjenne evangelisk-luthersk tro, men i 2008 innkalte kong Harald daværende kirkeminister Trond Giske (Ap) til audiens og signaliserte et sterkt ønske om å videreføre religionskravet til monarken i Grunnloven. Den reviderte utgaven av paragraf 4 lyder i dag slik: «Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion».
Tidligere kirkerådsleder Nils-Tore Andersen er ikke overrasket over at kongen også følger opp dette i praksis.
- Han har en genuin interesse for å delta i kirkens liv. Det er riktig at hans formelle funksjon som overhode er borte, men han er likevel den fremste blant kirkens medlemmer, påpeker Andersen.
Som kirkerådsleder fikk Andersen erfare at kongen hadde et ektefølt engasjement for det som skjer i kirken.
- Det var interessant å følge med ham, for eksempel da vi begynte med nye liturgier. Da deltok han på Kirkemøtet og hadde satt seg grundig inn i de nye liturgiene, og sang med under gudstjenesten, forteller han.
Inspirerer kirkeledere
Andersen opplevde det fint å snakke med kongen om kirkelige spørsmål og registrerte at han hadde klare oppfatninger.
- Han var så kunnskapsrik at det var lett å forstå at han fulgte med, sier Andersen.
Annonse
- Hva betyr det for Den norske kirke at kongen identifiserer seg så sterkt med kirken?
- Det er klart at det betyr mye for Den norske kirke, og jeg håper det betyr mye for kongefamilien også. Det er veldig inspirerende at kongen er så interessert, sier han
Eneste uten religionsfrihet
For statsviter og tidligere soussjef ved Slottet, Carl-Erik Grimstad, står det klart at den kirkelige tilknytningen er en svært personlig sak for både kongen og dronningen.
- Det har vært tydelig for meg helt siden grunnlovsdebatten. I utgangspunktet er det på ingen måte selvsagt at kongen skal pålegges å tilhøre en bestemt religiøs konfesjon, sier Grimstad.
Han påpeker at båndene mellom kirke og kongehus er et særtrekk for kongehusene i Skandinavia og Storbritannia.
- Kongen og kongefamilien er de eneste her i landet som ikke har religionsfrihet, og det er fastslått i Grunnloven, sier Grimstad.
Stor respekt
Annonse
Selv om Grimstad synes dette på mange måter er underlig, ser han en kontinuitet til kong Haakons og kong Olavs forhold til Den norske kirke. Tross sterk skepsis i Gerhardsen-regjeringen fikk kong Olav oppfylt ønsket om kongesigning i 1958.
- Signingen i 1991 fikk på mange måter et sterkere kirkelig innhold, og mye sterkere enn kroningen i 1906, sier Grimstad.
Han vurderer det som en sterk personlig ytring når kongen kneler for et alter for å bli innsatt til sin tjeneste.
- Da debatten om statskirken raste for noen år siden, opplevde jeg at alle andre kirkesamfunn og religioner som er representert i Norge, fant det veldig naturlig at kongen skulle være så uttalt evangelisk-luthersk. Selv representanter for Islamsk Råd godtar det uten videre, sier han.
Det tror han henger sammen med at kongen samtidig signaliserer en sterk toleranse for andre livssyn.
- En sånn holdning tror jeg avstedkommer respekt, og kanskje også beundring, sier Grimstad.
Eksempelets makt
Kongehusekspert Kjell Arne Totland understreker at kongens forhold til kirken ikke er «bare protokoll».
Annonse
- Jeg tror kongens sterke bånd til kirken gir ham tilhørighet og styrke, og at han føler at han slik går inn i en viktig tradisjon som ikke bare går tre generasjoner tilbake, men langt, langt lenger, sier Totland.
- På samme måte tror jeg kongen og hans familie ved eksempelets makt bidrar til å gi kirken legitimitet og gjøre den relevant for nye generasjoner nordmenn, sier sier han.
Dagen
