Fra bønnemøte til elektrosjokk: Slik presenteres konverteringsterapi i Bufdir-rapporten

Torsdag morgen kom rapporten «Erfaringer med konverteringsterapi blant skeive».

Den konkluderer med at konverteringsterapi finner sted i Norge.

Én av fire svarer at de har opplevd handlinger som vil rammes av lovforslaget om endring i straffeloven om å forby konverteringsterapi.

Rapporten er levert av Nordlandsforskning i samarbeid med Høyskolen på Vestlandet på vegne av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).

Rapporten baserer seg på en selvrekrutterende spørreundersøkelse, besvart av 253 personer og dybdeintervjuer gjennomført med 17 ulike personer.

Hovedtyngden i rapporten ligger på dybdeintervjuene.

Disse har ulike erfaringer med «konverteringsterapi».

Åpen definisjon

Rapporten kommer nesten en uke etter at et lovforslag om å forby konverteringsterapi var på høring på Stortinget.

Ifølge rapporten defineres konverteringsterapi som «enhver handling som har som formål å endre, fornekte eller undertrykke en annen persons seksuelle orientering eller kjønnsidentitet.»

Denne definisjonen er bredere enn det som følger av lovforslaget. For at konverteringsterapi skal kunne rammes av det foreslåtte forbudet, må det også foreligge en «krenkelse» ved anvendelse av systematiske fremgangsmåter.

– Vi har en ganske åpen definisjon av konverteringsterapi. Det har vi for å få belyst er bredt spekter av erfaringer, sier Line Alice Ytrehus.

Hun er en av forskerne som står bak rapporten. Til vanlig jobber hun som assisterende instituttleder ved Høgskulen på Vestlandet, og er tidligere ansatt ved NLA Høgskolen i Bergen.

I tillegg til at definisjonen er vid, omtales konverteringsterapi også som en «ideologi».

«Konverteringsterapi-ideologien bygger på antakelser om at seksuell orientering er en livsstil som kan velges vekk eller en sykdom som kan kureres», slår rapporten fast.

Kritisk

Informasjonsleder i Misjonssambandet, Espen Ottosen, er også kritisk til den vide definisjonen forskerne bruker på konverteringsterapi.

– Det gjør at når så og så mange sier at de har opplevd konverteringsterapi, så er det et helt annet tall enn de som har blitt utsatt for det etter definisjonen i lovforslaget. Da kan man spørre om den tilfører veldig mye kunnskap.

Elektrosjokk og «korrigerende voldtekt»

Et tilfelle av konverteringsterapi som presenteres i rapporten, skal være av «nyere dato», og foregikk i et rom på en offentlig ungdomsskole etter skoletid. Person skal ha vært under 16 år, og ble utsatt for såkalt aversjonsbehandling og elektrosjokk av et familiemedlem sammen med en som personen «trodde var psykolog».

Behandlingen skal ha foregått ukentlig over flere måneder.

Situasjonen skal, ifølge rapporten, ha skjedd i en sekulær kontekst og personen gutten «trodde var psykolog» var ikke en del av guttens religiøse miljø.

I en annen situasjon som beskrives, ble en lesbisk kvinne utsatt for et seksuelt overgrep av en prest hun hadde kjent og hatt et tillitsforhold til over lengre tid. Presten skulle angivelig teste ut om han hadde fått bønnesvar, og kvinnen hadde blitt heterofil.

Bønnemøte

Rapporten skildrer også to situasjoner der det ble forsøkt «konverteringsterapi» gjennom et kollektivt bønnemøte.

I det ene tilfeller skal en tenåring ha betrodd seg om at han var homofil til sin søster. Hun skal deretter ha fortalt det videre til sin far, som igjen delte det med pastoren.

Gutten ble deretter invitert til samtaler med pastoren. Han forteller at det var flere bønnemøter.

«Da var det på et av de bønnemøtene at alle samla seg rundt meg og begynte å be. Og uten at jeg hadde sagt noe, så begynte de å be om at jeg skulle bli fri fra mine urene tanker. Og da hadde ikke jeg sagt noe til de andre», står det.

Situasjonen beskrives som kollektiv konverteringsterapi i rapporten.

Forbønn og samtale skal være de mest brukte metodene for konverteringsterapi ifølge intervjuene som ble gjort i forbindelse med rapporten.

Leir i utlandet

Flere av deltakerne skal også ha blitt tilbudt, forsøkt overtalt eller truet med å sendes på leir i utlandet hvor de angivelig skal drive med konverteringsterapi.

To av tilfellene som rapporten skriver om, skal ha skjedd mellom 2010 og 2020.

Selvpåført konverteringsterapi

En annen type situasjon som beskrives som konverteringsterapi, er der respondenten har forsøkt å fornekte og undertrykke egen seksuell orientering.

Et sted beskrives selvpåført konverteringsterapi på følgende måte: «Han beskriver konverteringsterapi dels som en felles fiendtlig forståelse mot skeive i det religiøse miljøet han vokste opp med, og dels som en indre prosess.»

En annen person forteller i rapporten om en tid med intens bønn og faste.

«Så det var en periode hvor jeg ba intenst, altså det var sånn der jeg fasta, der jeg ikke spiste på flere dager, jeg bare ba og ba og ba. Og fikk folk som var åndelige krigførere til å be, altså de kom og ba for meg, og jeg gikk i bønnemøter, og det var intens bønn», skal en respondent ha sagt.

Dette ble også beskrevet som selvpåført konverteringsterapi.

Motstemme

En person som ble intervjuet, skal også ha blitt utsatt for konverteringsterapi ved bønn, uten at det ble en negativ erfaring. Personen har bakgrunn i trosbevegelsen og skal ha følt seg trygg i dette miljøet.

Majoriteten kristne

Majoriteten av deltakerne har bakgrunn fra kristne miljø.

Disse trossamfunnene er nevnt i rapporten: «Den norske kirke, læstadianere, den katolske kirke, misjonssambandet, pinsemenigheten, trosbevegelsen og andre frikirkelige miljøer.»

Respondentene er anonyme.