Fra moralfilosof til Messias

Livet, døden og den angivelige oppstandelsen til en fattig mann fra landsbygda i Midtøsten, har markert et før og etter i vår historie. Lenge så det ut til at moderne bibelforskning var i ferd med å plassere Jesus Kristus på hylla for legender og mytiske skikkelser. Men de siste tiårene har deler av bibelforskningen snudd. Hva har skjedd?

– Jeg mener at det som erindres og nedtegnes i evangeliene har stor troverdighet og pålitelighet, sier Jostein Ådna, en av våre fremste eksperter på forskning rundt den historiske Jesus og tempelet. Han er professor ved VID vitenskapelige høgskole i Stavanger.

Tre bølger

Gjennom 45 år med bibelforskning har Ådna vært med på det han karakteriserer som «en tydelig utvikling» i Jesuforskningen. Han har fått observere, og deltatt i, den siste av tre historiske bølger.

Den første, som startet på 1800-tallet, ble punktert da Albert Schweitzer påpekte at Jesus endte opp med å ligne mistenkelig på de ulike forskerne som til enhver tid studerte ham.

Den andre startet fra 1950-tallet og ble brakt til Norge av Jacob Jervell, til store protester.

– Denne fasen av Jesusforskning var veldig ensidig opptatt av Jesu undervisning og forkynnelse, på bekostning av for eksempel hans handlinger. Fokuset ble på hvordan han fremstår som annerledes, både sammenlignet med sine samtidige og sammenlignet med den kirken som siden vokste frem.

Ifølge Ådna har den tredje bølgen tydeligere sett Jesus i sin jødiske sammenheng. I denne leiren er det en del som har kommet nærmere å tenke at Jesus faktisk påstod å være Messias, selv om noen har gjort ham til en jødisk visdomslærer uten slike aspirasjoner.

Historisk?

Rundt påske- og juletider dukker gjerne spørsmålet om evangelienes historisitet opp. Ådna peker på at evangelisten Lukas nettopp oppgir å ha brukt flere kilder og undersøkt historien nøye i arbeidet med sin Jesusfortelling.

– Hvis det forordet er troverdig, og det mener jeg er tilfelle, da står dette seg veldig sterkt historisk, mener Ådna.

– En ny trend i bibelforskningen ser på erindringsforskning. De tidligkristne fellesskapene var ikke så modige eller freidige at de bare publiserte fiktive fortellinger om Jesus ut fra hvilke behov de hadde.

– Evangeliefortellingene er erindring av faktiske hendelser. Så er selvsagt spørsmålet hvor selektiv denne erindringen er, sier Ådna og viser til arbeiderbevegelsen her til lands som en type erindringsfellesskap.

Ble konfrontert

Det er flere grunner til å feste lit til evangelienes historisitet, forteller Ådna.

– Et viktig moment er at de kristne etter påsken står frem med sin forkynnelse om hvem de mener Jesus er. De påstår at han har stått opp og noen av dem forteller om møter med ham. På den tiden var de konfrontert med andre som hadde egne erindringer av Jesus, og som var motstandere av Jesus. Å produsere påstander om ham ville ikke gått, de ville blitt avslørt for bedrageri.

Han mener at forskere som sier at Jesus ikke mente seg å være Messias, har problemer med å forklare et nokså opplagt faktum: Hvordan kunne de kristne i så stor grad få gjennomslag hos folk som lett kunne etterprøve det de sa?

Ikke bare det, men deres fiender, som den nidkjære fariseeren Saulus, kunne lett si at «Nei, vi har våre egne erindringer, og dere tillegger ham meninger.»

– Noen har forsøkt å avfeie det med at Jesusbevegelsen ganske raskt ble spredt langt vekk, der det ikke var en slik kritisk offentlighet. Men en skal ikke undervurdere Jerusalems kontakt med diasporaen (jøder utenfor landet Israel, journ. anm.).

– Da denne farsotten spredte seg så ville man advare mot den og informere om den. Paulus oppsøkte alltid synagogene og vi ser feidene som oppstod der.

Gode kilder

Hva så med selve nedtegnelsene? Er de nedskrevet lenge etter hendelsene, langt borte fra Jerusalem, slik forskere har hevdet? Nei, hevder Ådna.

– De fire kanoniske evangeliene kan trygt plasseres i det første århundret. Det er en del diskusjon om når de skal dateres til, men generelt sett vil ingen i dag våge å plassere Johannes eller Lukas inn i det andre århundret slik det ble gjort før.

Johannesevangeliet er det mest omdiskuterte, og skiller seg ut fra de andre tre i form. Ådna mener det er det yngste, men det betyr ikke at den er svekket som kilde.

– Jeg mener ut fra mine analyser å kunne si at Johannesevangeliet også bygger på forutgående kilder som strekker seg langt tilbake i tid. På en del punkter gir den troverdig, supplerende informasjon utover Markus og de andre.

Dårlige kilder

Men har vi ikke andre kilder til Jesu liv, kilder som Kirken har forsøkt å holde skjult, men som forteller den sanne historien om Jesus? Hva med de alternative evangeliene?

Den beste kandidaten blant de mange «andre» evangeliene, er Thomasevangeliet, ifølge Ådna. Omtrent halvparten av skriftet har paralleller i de synoptiske evangeliene, altså Matteus, Markus eller Lukas.

– En del av dette er sterkt bearbeidet og da i en gnostiserende retning, sier Ådna og viser til gnostisismen som var en retning med et negativt syn på kropp og materie.

I gnostisismen var Jesus nøkkelen til å fri seg fra det fysiske ondet, noe Thomasevangeliet, og flere andre evangelier, forteller om.

Han utelukker ikke at noe av Thomasevangeliets innhold kan gå tilbake til det første århundret, men sier at redigeringene gjør det nesten umulig å vite.

– Så har vi et knippe evangelier som er veldig legendariske, men likevel rettroende og båret oppe av en ortodoks tro på Jesus som Guds sønn. Når det gjelder de gnostiserende, som Maria Magdalenas evangelium, finnes det ingen måte å godtgjøre at de kan dateres før 150 år etter Kristus.

Han anser det som usannsynlig at noen har holdt disse dokumentene hemmelige i over hundre år, mens de andre evangeliene var allment kjente.

Biografier

For knapt hundre år siden og frem til for 40 år siden, ble Bibelens evangelium ansett for å være av en helt nyskapt sjanger. Nå er det vanligere å grovplassere evangeliene som biografier.

Hvorvidt en biografi fra denne tiden anses som historisk kommer an på hvilket kildegrunnlag biografen hadde, hvordan han tar inn sekundært stoff og så videre, forklarer Ådna.

– Det mest interessante er at vi har sett tydeligere at evangelistene er mye mer litterært skolerte enn en har tenkt før. De opptrer som litterært skolerte biografer, mens teologer som Martin Dibelius og Rudolf Bultmann nærmest så på evangelistene som urkristendommens Asbjørnsen og Moe, som reiste rundt på bygdene og skrev ned det som beveget seg der.

Dette synet har altså endret seg, ikke minst på grunn av Lukas og hans relasjon til Markus og Matteus. Lukas gjør det klart at han forholder seg til kilder, både skriftlige og muntlige. Han skriver til Teofilos, en mann som allerede har hørt om og tatt imot Jesus.

– Lukas skriver kanskje på 80-tallet etter Krisuts, og han mener at han har tilgang til skriftlige nedtegnelser og muntlige overleveringer som går tilbake til første generasjons disipler. Det begynte muntlig, men noen hadde skrevet det ned. Lukas gjennomarbeider det og lager en fortløpende redigert fortelling.

Det er vanlig å anta at Markus-evangeliet var en av kildene Lukas hadde tilgang til. Forskning viser at Matteus også lener seg på Markus.

– Min oppfatning er at Lukas i sin prolog gir et helt troverdig bilde av hvordan hans evangelium har blitt til. Dette har også overføringsverdi til Matteus og Markus, som nok har arbeidet på samme måte.

Peters hjelper

Markus var altså en viktig kilde. Men var han en god kilde? Det ser slik ut, forteller Ådna.

– Tidlig oldkirkelige kilder sier at Markus var en hjelper, tilrettelegger og tolk for Simon Peter. Jeg tenker at den opplysningen har stor historisk troverdighet, og at Markus har hatt Peter som en av sine informanter.

Noen har påpekt at de Jesustroende ikke kan være gode kilder, i og med at de har så stor interesse for ham. Andre har innvendt at det samme kan sies om mange historikere fra antikken.

– Det er klart at det er trosdokumenter, men at det skulle ha vært en kilde til å produsere en masse mer eller mindre legendære fortellinger uten historisk grunnlag, det er en helt annen påstand.

– De forteller om Jesus med en gjennomløpende tolkning og preg, men ikke på en slik måte at de er ugjennomtrengelige for historisk-kritisk metode. Evangeliene er rett og slett utmerkede historiske dokumenter.