Fredagstiggerne i Jerusalem
Jeg er blant dem som gir til tiggere. Iallfall av og til.
Blant byens jøder er det mange som mener det er en religiøs forpliktelse å gi almisser til fattige, og mange bruker timene før sabbaten inntreffer til å gi av sin overflod – eller av det lille de har.
Dermed er fredagen også blitt dagen da hjelpetrengende ber om støtte. Noen tenker kanskje at tiggeren ikke er verre stilt enn det de selv er, men de gir likevel. Det kan jo hende at tiggeren egentlig er profeten Elia – eller kanskje til og med Messias selv.
Annonse
På fredagene hender det rett som det er at en eldre ultraortodoks mann ringer på døren. Med seg har han noe som ligner på loddheftene en bruker på bedehusbasarer, men det er rett og slett kvitteringer. Dersom du for eksempel gir 15 shekel til et hjelpetiltak for fattige, river han av én forhåndstrykket kvittering for ti shekel og én for fem.
I veikryss og ved fotgjengeroverganger sitter det langt flere tiggere enn vanlig. Noen sitter der helt rolig, mens andre roper at det nærmer seg sabbat og at det kan passe seg å støtte en fattig sjel.
Flere av fredagstiggerne er minstepensjonister, ofte immigranter fra østeuropeiske land. Noen av disse har med seg et instrument, og blir gatemusikanter én dag i uken.
Nesten hver fredag stiller en eldre mann seg opp utenfor det største supermarkedet i nabolaget mitt. Han er der uansett om det er skoldende sommersol eller surt vinterregn.Han spiller kjente klassiske stykker, både rolige og mer teknisk krevende.
Når de stive fingrene hans glir over strengene, hender det rett som det er at han bommer på like mange grep som de han treffer. Av og til overdøves de skjøre tonene hans av biltrafikken, men jeg savner han de gangene han av én eller annen grunn ikke dukker opp.
Vanligvis betaler jeg med kort på supermarkedet, men når jeg handler inn til sabbaten, hender det at jeg betaler med kontanter – slik at jeg kan gi vekslepengene til fiolinmannen på Emek Refaim-gaten.
