Fredshåpet som sluknet

I juni i fjor var Dagen på plass da byggingen av bosetningen Amichai startet. Bakgrunnen var høyesteretts avgjørelse om at utposten Amona, nord for Ramallah, skulle evakueres siden den var bygget på privateid palestinsk land.

Israels regjering tok en omdiskutert beslutning om at minst 40 av Amona-familiene skulle få nye hjem i Shilodalen, litt lenger nord på Vestbredden.

I intervju med Dagen avviste bosetter-talsmann Avichai Boaran den gang at det var noe kontroversielt med dette.

– Det store flertallet av israelerne stemmer på partier på høyresiden, og de forventer at regjeringen støtter den jødiske befolkningen i Judea og Samaria. Dette er den nye realiteten, sa han.

– Hopper på graven

Over et år er gått. Boaran-familien har flyttet inn i sitt nye hjem, en svært enkel prefabrikkert bygning, men med moderne hjelpemidler som oppvaskmaskin og aircondition.

I et nytt intervju, denne gang med nyhetsbyrået AFP, gir Avichai Boaran sitt syn på Osloavtalen som ble signert for 25 år siden.

– Oslo er død og begravet, og israelerne hopper på graven for å gjøre jorden hard, sier 45-åringen.

Han hevder at få av hans landsmenn er interessert i at avtalen skal gjenoppstå.

Amichai er den første nye bosetningen som Israel bygger etter at Osloavtalen ble signert i 1993, og mange har derfor pekt på denne som et symbol på at avtalen ikke lenger er relevant.

Men selv om Israel ikke offisielt har stått bak andre nybygginger, har eksisterende bosetninger blitt utvidet og en rekke utposter er blitt etablert. Antall bosettere er mangedoblet siden begynnelsen av 90-tallet, og over 700.000 israelere er nå bosatt på andre siden av «den grønne linjen».

Avichai Boaran sier at Osloavtalen var en vekker for mange israelere og at den var med på å galvanisere den folkelige motstanden mot palestina-prosjektet.

– Det ble klart at målet var å fjerne de jødiske innbyggerne fra området og opprette nok en arabisk stat, midt i det jødiske og bibelske kjernelandet, sier han.

– Vi er ikke klare for å akseptere et samfunn som vil vende både sine våpen og sine nasjonale aspirasjoner mot oss. Derfor avviser vi fullstendig tanken om en palestinsk stat, sier han.

Sameksistens

Torsdag er det 25 år siden palestina-arabernes Yasser Arafat og Israels Yitzhak Rabin trykket hverandres hender foran Det hvite hus. Med norsk hjelp.

I avtalen som de to lederne undertegnet, heter det at «det er på tide å få slutt på tiår med konfrontasjon og konflikt» og heller «søke å leve i fredfull sameksistens».

Gjensidig anerkjennelse og palestinsk selvstyre var hovedpunktene avtalen. På sikt skulle Israel og Palestina bli to selvstendige land, den såkalte «tostatsløsningen».

Siden har drømmen om fred i Midtøsten blitt et mareritt. Få ser i dag noen utvei på konflikten.

Norsk bakkanal

Bak avtalen lå ni måneder med hektisk tilrettelegging i en svært hemmelig norsk bakkanal.

Oppmuntret av daværende utenriksminister Thorvald Stoltenberg la den nå nyutnevnte FN-ambassadøren Mona Juul, hennes ektemann Terje Rød-Larsen, daværende statssekretær Jan Egeland og senere utenriksminister Johan Jørgen Holst til rette for at palestinske og israelske ledere for første gang møttes ansikt til ansikt.

Osloavtalen ble regnet som tidenes suksess for Norge på den internasjonale arenaen og banet vei for norsk deltakelse i en rekke andre fredsprosesser, blant annet i Sudan, Sri Lanka og Colombia.

– Norge fikk en ledende rolle i internasjonalt fredsarbeid og tilgang til viktige aktører. Det ble også et springbrett for å fremme norske økonomiske interesser. Men for palestinerne i Midtøsten ble det ingen fred. Situasjonen har gått fra vondt til verre. De har tapt alt, sier historiker Hilde Henriksen Waage, som mener Israel var den sterke part i forhandlingene og fikk det som de ville.

Hun mener Norge lot seg bruke av Israel, som ønsket å fremstå som et land som var villig til å gå med på fred. Palestinerne ble derimot framstilt som «umulige», også av de norske forhandlerne.

Manglende sikkerhet

I israelske medier har det vært lite oppmerksomhet rundt jubileet for den nå falmete avtalen. Mest skriverier har det vært i venstreorienterte Haaretz, der kommentator Amos Harel hevder at manglende sikkerhet var hovedårsaken til dalende støtte i den israelske befolkningen.

– Det Rabin solgte til israelske velgere, var en fredelig fremtid. Israelerne skulle slippe frykten for knivangrep og voldelige konfrontasjoner, skriver Harel.

Istedet skjedde det motsatte. Hamas satte i gang en bølge av bussbombinger, Yitzhak Rabin ble myrdet av en israelsk ekstremist og det israelske fredshåpet forsvant.

Da Bill Clinton og Ehud Barak i 2.000 gjorde et nytt forsøk på å få prosessen på fote igjen, startet palestina-araberne den andre intifadaen med regelmessige bombinger av israelske kaféer og busser. Rundt 1.500 israelere og mer enn 7.000 palestina-arabere ble drept i årene etter seremonien i Washington og dette var med på å fjerne siste rest av tillit mellom partene.

– Verken tilbaketrekkingen fra byer på Vestbredden i 1995, fra sikkerhetssonen i Libanon i 2000 eller Gaza i 2005 har ført til fred og fremgang, skriver Amos Harel.

Han mener at en stor del av den israelske befolkningen nå er overbevist om at hver gang Israel trekker seg tilbake fra et område, vil dette området bli et springbrett for nye terrorangrep mot Israel.

Splittet befolkning

En spørreundersøkelse i regi av Tel Aviv University, offentliggjort i august, viser at den israelske befolkningen er svært splittet i synet på en tostatsløsning.

47 prosent er positive mens 46 prosent er negative. Samtidig sier 86 prosent at sjansen for et å få til en løsning i løpet av de neste 12 månedene er liten eller veldig liten.