Frem og tilbake til fremtiden
Idag, onsdag 21. oktober, lander Marty McFly med sin tidsmaskin, ett sted i USA. Men kanskje er drømmen om fremtiden en lengsel mot fortiden?
Steven Spielbergs «Tilbake til fremtiden» fra 1985 ble en kjempesuksess.
Marty McFly spilt av Michael J Fox bruker mye tid sammen med den «gale professoren» Doc, spilt av Christopher Lloyd. Sistnevnte har bygd en tidsmaskin av en DeLorean-bil.
Annonse
Mye dramatikk gjør at Marty ender opp i fortiden. Der holder han på å forrykke hele sin eksistens, når han blander seg i foreldrenes første stevnemøte.
I slutten av filmen, som et frempek til neste film, drar Marty og Doc til fremtiden. Nærmere bestemt 21. oktober 2015.
Se filmtraileren her:
Ikke nytt
Ove Solum, professor ved institutt for medier og kommunikasjon ved universitetet i Oslo, forklarer at fremtidsfilmer ikke er noe nytt. Det var faktisk det første man begynte med.
– Sjangeren går tilbake til filmhistoriens absolutte barndom. «Reiser til månen» fra 1902, basert på Jules Verne sine tekster, er en klassiker. Fritz Lang sin «Metropolis» fra 1926 er kanskje mer kjent. Her lages det en by under jorden i året 2026, noe som jo er rett rundt hjørnet, sier han.
Etter at lydfilmen kom på 1930-tallet kom det flere filmer, ofte inspirert av science fiction-litteraturen.
– Science fiction og fremtidsfilmer går litt i hverandre sjangermessig.
Annonse
Endre fortiden
Paul Otto Brunstad, professor ved NLA Høgskolen og over gjennomsnittet interessert i film, har sans for «Tilbake til fremtiden»-triologien.
– Spesielt liker jeg den dype menneskelige lengselen som filmene har.
– Hva mener du med det?
– Jeg tenkte da jeg så dem at kanskje like mye som en drøm om fremtiden ligger det en lengsel om å kunne endre fortiden. For fortiden rommer premissene for fremtiden. En del av det vi opplever nå og vil oppleve i fremtiden er vi dømt til å leve med og i, sier han.
Og legger til:
– Vi kan nok til en viss grad endre fremtiden, men den guddommelige drømmen er jo å endre fortiden.
Men å endre fortiden er minst like vrient som å besøker fremtiden.
Annonse
– Selv Gud kan ikke gjøre det gjorte ugjort. Det er kanskje noe av menneskets tilkortkommenhet som også gjenspeiler en fundamental side ved våe eksistens. . Kanskje kan disse filmene være et uttrykk og en lengsel for at vi kunne reise tilbake i tid. Og fått min far i filmen til å gjøre et par andre valg den dagen i tenårene, valg som jeg kjenner på kroppen i nåtid, sier Brunstad.
Bommer
Noe av det morsomme med å se gamle fremtidsfilmer når fremtiden har innhentet dem er jo å se om de treffer.
Skal man peke på noen fellestrekk kan man si at fremtidsfilmene har stor tro på svevende trafikk og biler. I langt større grad enn hva vi ser faktisk skjer. I 2015 i «Tilbake til Fremtiden» er hele veinettet flyttet opp i luften. Bilene svever og lander.
Noe de kanskje treffer litt med er at bilene drives av søppel.
Det Spielberg og triologien bommer kraftig på er den digitale utviklingen. Her er ingen nettbrett, smarttelefoner eller internett. I fremtidsfilmene er ofte været dårlig. Det regner og lyner. Men om dette bare er for å skape stemning eller om det er på grunn av miljøødeleggelser, kan nok variere.
– Er for eksempel den norske filmen «Bølgen» en fremtidsfilm, spør Ove Solum.
– En lang rekke nyere fremtidsfilmer handler om konsekvensene av miljøødeleggelser. Det er tatt inn reelle problemstillinger og temaer. Så lager man en fortelling som får en realisme knyttet til seg i kraft av å ha en forankring i aktuell fremtidsteori.
Annonse
Invasjon
«Tilbake til fremtiden» er trivelige filmer med lett spenning. Andre fremstillinger av fremtiden har skapt mer frykt enn godt er. Den mest kjente er Orson Welles «Klodenes kamp». Et hørespill som gikk på radio i USA i 1938.
– Hørespillet var laget meget realistisk, blant annet startet den som en nyhetssending som fortalte at jorden var invadert fra mars, forteller Solum.
Etter myten å bedømme, skal panikken ha bredt seg i USA. Hørespillet skal ha forårsaket en rekke trafikkulykker og selvmord. Og Welles fikk skylden.
I etterkant har det vist seg at det kaoset pressen skrev om var meget overdrevet.
