Fremskrittspartiets strategi

Foran høstens stortingsvalg har det vært snakket mye om hvilken vei Kristelig Folkeparti velger. Et veivalg som politisk sett har vel så stor betydning var hvilken strategi Fremskrittspartiet kom til å gå for. Med mindre det skulle skje noe uforutsett i løpet av de nærmeste månedene, skal Frp for første gang gå inn i stortingsvalgkamp som regjeringsparti.

I mange år har det vært partiets uttalte strategi at de ville i regjering, og de har gjort det tydelig at de ikke ville støtte en regjering de selv ikke deltok i. Samtidig er det en politisk kjensgjerning at det å sitte i regjering kan koste, særlig for dem som ikke er det største partiet i en koalisjon. Det kan ikke minst SV fortelle en god del om.

For partier som har vært vant til å kunne fronte sine primærstandpunkter i opposisjon, kan kontrasten til regjeringshverdagen bli stor. Der står kollegiet sammen ansvarlig for helheten i politikken nærmest fra time til time. Både samarbeidsavtalen med Venstre og KrF og selve regjeringsplattformen pålegger både Høyre og Fremskrittspartiet begrensninger. Slik må det nødvendigvis være i et politisk samarbeidsprosjekt.

Når vi nå nærmer oss slutten av inneværende fireårsperiode, tyder det meste på at Frp vil ha klart seg vesentlig bedre enn SV gjorde det i den rødgrønne regjeringen. Det er nærliggende å tro at Frp fra begynnelsen av var bevisste på å unngå SV-fellen.

Derfor har Frps partileder Siv Jensen latt partiets stortingsrepresentanter få forholdsvis stor frihet til å fremholde partiets primærstandpunkter, også når regjeringens offisielle politikk skiller seg fra disse. Dette er uvanlig parlamentarisk praksis, men den skaper nok større ergrelse blant politiske kommentatorer enn blant velgerne. For Frp kan den ha vært avgjørende.

På den annen side kan også statsminister Erna Solberg se med tilfredshet tilbake på samarbeidet. Visst har det vært vanskelig i perioder. Høstens budsjetturo illustrerte noe av det. Men de kom til enighet, og samarbeidet har holdt. For Høyres leder er det antakelig mye bedre å svelge noen nederlag enn å risikere at Frp skulle trekke seg ut av regjeringen.

Etter 2016, året som ga oss både Brexit og Donald Trump og hvor Carl I. Hagen igjen ble nominert til stortingsplass, kan vi bare forestille oss hvordan Frps valgkamp i 2017 kunne artet seg dersom partiet stod utenfor regjeringssamarbeidet.

En annen tydelig illustrasjon på hvordan samarbeidet fungerer så vi ved utnevnelsen av Per-Willy Amundsen som ny justisminister. Om det var erfaringen som statssekretær i kommunaldepartementet eller forhåndssamtalene med Erna Solberg som betydde mest, vites ikke. Men det var en åpenbart trenet politiker som lot seg intervjue om sine mange skarpe uttalelser fra fortiden.

Hvis den beste medisinen mot populisme er ansvarliggjøring, fikk vi her et tydelig eksempel på at medisinen har virket. Så gjenstår det å se om Frps velgere over tid vil oppleve at gevinsten ved regjeringsdeltakelse faktisk oppleves større enn skuffelsen over å ikke kunne snakke lite høyt og tydelig som før.