Frivillig på den grønne gren
De er et lite parti, men kliner til med den største valgkampboden på Karl Johan. Men det er sykkelen som skal frakte Miljøpartiet De Grønne inn på Stortinget.
- Jeg har stemt grønt i alle år, hevder en eldre kvinne som har blitt stanset av valgkampmedarbeider Carl Henrik Dubois.
Utenfor Nationaltheatret stasjon i Oslo er det som alltid mye folk. Tre frivillige fra De Grønne prøver å sanke velgere, blant bladselgende romfolk og vervekampanjer fra Unicef. Dubois er glad for støtten fra 90-åringen.
- Da blir det ekstra viktig å stemme i år, for nå kan vi komme på Stortinget.
- Komme på hva?
- På Stortinget!
Vil du være med?
Det må være noe nær den beste dagen i De Grønnes historie. Oppdriften til partiet er voldsom, på Karl Johan reises en diger valgkampbod og VG gir partiet deres høyeste utslag på meningsmålingene noensinne. 3,8 prosent gjør plutselig De Grønne til en faktor i valgkampen. Ihvertfall frem til neste måling.
Men først må de finne valgkampsykkelen.
- Der. Bak fontene, sier Pål Thygesen, koordinator for de frivillige i partiet. Det vil si nesten alle, for De Grønne er basert på frivillighet. Alle i partiet som vil dra i gang noe, får lov til å gjøre det. Dermed er det ikke alltid like lett å ha oversikten.
Dagene før har det vært hektisk aktivitet på valgkamplokalet til MDG, et lokale som et raust enkeltmedlem har latt dem disponere. Lokalet har loppemarkedmøbler og valgkampeffekter i skjønn forening. I vinduet er det urteplanter, på veggene er det naturbilder og utenfor ligger teateret Edderkoppen.
- En stor del av de som er med i valgkampen er helt ferske medlemmer, forteller Thygesen.
Selv om målingene smiler til De Grønne, er det veldig stille og avdempet på kontoret. Mulig det er fordi det kun er fire mennesker på plass. Man snakker ikke her om noe maskineri i Arbeiderparti-klassen.
Tante Grønn
Elsa-Britt Enger ankommer standen ved teateret. Hun har drevet valgkamp før. Hun har på seg grønn klokke og grønn sekk og er klar.
På vei bort til sykkelen deles de første brosjyrene ut, mens Dubois fortsatt snakker med den eldre kvinnen. Det har sikkert gått et kvarter, en ren evighet når man står på stand, og kvinnen har sogar erkjent at hun liker Pensjonistpartiet. En annen eldre kvinne kommer bort, spisende på ei pølse i brød. Dubois ser sitt snitt til å legge en brosjyre i vesken hennes og dra samtalen over på økologisk mat.
- Mange eldre tror ikke der nytter å stemme, men det gjør det, sier Enger med et smil.
Lykke
«Hei Hei! Hva er det som gjør deg lykkelig?» Dubois har endret taktikk og klientell, men de to unge jentene har ikke tenkt å la De Grønne få del i deres innerste tanker og drømmer.
De frivillige i De Grønne mener det er en endring på gang. Enger selv merker en mye større interesse for partiet når hun er ute på stand.
- Jeg tror vi kan klare å få to mandater fra Oslo, sier hun og smiler.
Dagen