Fryder seg fortsatt med Maria

Hun kunne grått og skammet seg over konsekvensene av en uforutsett graviditet. Utenfor ekteskapet. Men Maria må ha forstått rekkevidden av engelens beskjed ganske raskt. I stedet for fortvilelse bryter hun ut i et gledesbudskap: «Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig, for store ting har han gjort mot meg, han, den mektige; hellig er hans navn».

Messias, Israelsfolkets frelser, skulle bli til i hennes indre.

Fjerde søndag i advent vil Maria og hennes jubel bli minnet i alle kirkesamfunn som følger tekstrekken for Den norske kirke, ved inngangen til julehøytiden. Noe som er med på å vise hvor rett Maria faktisk fikk. Man kan trygt si at den unge jenten har endt opp med å bli verdenshistoriens mest berømte mor. Så godt som alle som har hørt om Jesus, har også hørt om hans mor som fødte ham mens hun fremdeles var jomfru. Og i kirken har Maria til alle tider hatt en spesiell plass. Men hvor spesiell skal den egentlig være?

Før reformasjonen hadde kirken i vest flere dogmer som forklarte hvorfor man burde feire Maria. Noen var fastslått lære, noe var teologiske spekulasjoner og noe var folkelige forestillinger. Kirkens lære om Maria fikk noen flere forbehold etter at Luther og reformatorene hadde sagt sitt. Men selv om forbeholdene var viktige var de muligens mindre omfattende enn den jevne norske protestant vil anta.

Luther var gjerne med på å feire Maria, slik Maria selv forutså at troende ville gjøre. Han var ifølge Luther-ekspert Oddvar Johan Jensen er av den oppfatning at Jesus ble født av Marias liv på en slik måte at hun forble jomfru også etter at Jesus var født. At hun også senere forble jomfru er imidlertid et annet spørsmål.

- Det ser ut til at Luther tenkte seg at Jesus hadde brødre med Josef som far og at hun derfor ikke forble jomfru, sier Jensen.

Men Martin Luther tok ikke bort søndagens Maria-lovprisning, som gjerne omtales som magnifikat, i sin bønnebok. Jensen forklarer at Luther ville ta vare på det som var rett i Maria-læren, og ikke frata henne den spesielle plass hun hadde i kristen tro. Blant annet var hun Jesu kjødelige mor, og dermed beviset på at han ble vår bror og lik menneskene i alt, men uten synd.

- Maria var også tildelt en helt spesiell nåde i og med at Kristus var unnfanget og født uten synd. Dette var helt tydelig hos Luther.

Når Luther likevel kritiserer enkelte av Maria-dogmene kom blant annet som en følge av hans oppgjør med kirkens lære om rettferdiggjørelsen. Kristi rettferdighet frelser, slo Luther fast. Dermed hadde Maria og andre helgener ikke lenger noen rolle i forhold til den renselse man mente skjedde gjennom skjærsilden. Det eneste som var tilbake var et enten-eller, enten frelst eller fortapt. Mellomveien gjennom skjærsilden var det ikke rom for i reformatorisk teologi. Dermed måtte også tanken om Maria som formidler bort.

- Maria-kulten var blitt viktig for å bygge på sin egen salighet. En kunne i kirkekunsten se Maria avbildet mens hun viser sitt bare bryst til Kristus. Ved å vise at hun er hans mor kommuniserer hun at Kristus derfor skal være nådig i forhold til dem hun går i forbønn for. Disse tankene om at dersom du fikk Maria i tale så kunne hun gå i forbønn på en måte som ville påvirke mer, var noe Luther var avvisende til.

I tillegg kritiserer Luther praksisen som viser at statuer av helgener nærmest får del i helligheten, slik at de troende kan få del i nåden ved å berøre statuen. Som et eksempel fra vår egen tid nevner Jensen Peterskirken der Peters fot er blitt skiftet ut flere ganger på grunn av slitasje fra alle som vil kysse den.

Reformatoren Luther ville på sett og vis «demokratisere» helgenbegrepet noe. Han var ikke enig i praksisen med at paven skulle gi enkelte kristne en særstilling som ekstraordinære formidlere for til Kristus. Tidlig i reformasjonen ble det likevel hengt opp epitafier, minnetavler over døde, og de ble ofte hengt opp der helgenene før hadde vært plassert.

- Men de var bare som trosforbilder, ikke som medhjelpere i det hinsidige, sier professoren. Om helgenene faktisk går i forbønn for oss ble underordnet for Luther, all den tid kristne faktisk hadde direkte tilgang til Gud i bønn, og Den hellige ånd selv gikk i forbønn for dem.

- Hvor dramatisk er forskjellen i synet på helgener?

- Jeg mener at det er en grunnleggende forskjell, som jeg vil tro er utfordrende for dem som konverterer fra protestantisme til katolisisme.

Jensen mener helgendyrkelsen utgjorde den største omveltningen i folks liv etter reformasjonen.

- Det fikk jo enorme konsekvenser når det gjaldt fromhetslivet, og en klarte ikke å rydde det helt ut. Mye av disse fromme katolske tankene og kulturen overlevde, forteller Jensen og viser til krusifikset i Røldal kirke som ble tillagt helbredende kraft. Så sent som i 1835 forsøkte myndighetene å stoppe den slags overtro. I dag arrangerer den lokale kirken pilegrimsmesse i kirken rundt 7. juli, dagen da korset ble sagt å skulle utvikle helsebringende svettedråper.

Selv om reformasjonen til tider gikk hardt ut over helgenstatuer mener Jensen at den såkalte lutherske ikonoklasmen er betydelig overdrevet. Riktignok fikk teologer som Andreas Karlstadt til et midlertidig forbud mot helgenbilder i Wittenberg, noe som fikk katastrofale følger. Slike ikonoklasmer så en også i andre byer i Europa, men Luther selv var en motstander av slike hendelser. Senere brukte reformatorne selv aktivt bilder.

Jensen tror ikon-motstanderene først og fremst fryktet helgenkulten, og ville fjerne alle anledninger til misbruk.

- Luther sier at det ikke er bildene som er problemet, men hjertets forhold til bildene. Ubrukelige bilder vil miste sin kraft når en forkynner Kristus på en slik måte at folket forholder seg til ham direkte.

DAGEN