Frykten for sektstempling

De siste tre ukene har NRKs Brennpunkt-redaksjon satt søkelyset på lukkede religiøse miljøer. Særlig episoden om Brunstad Christian Church har skapt en del debatt.

Men de to neste episodene inneholdt sterkere skildringer enn dem vi møtte i episoden om det som tradisjonelt har blitt kalt Smiths venner.

Likevel er det fra BCC de fleste reaksjonene har kommet. Det har nok sammenheng med at BCC står nærmere det større norske kristne fellesskapet, noe som ikke minst blir synliggjort ved deres søknad om opptakelse i Norges Kristne Råd.

Jehovas Vitner og Guds menighet i Lofoten har fra før såpass begrenset kontakt med de større kristne fellesskapene eller er såpass ukjente at utgangspunktet for dialog med offentligheten er annerledes.

Episodene er også ulike ved at den første i stor grad handler om økonomiske forhold. I de to neste blir dynamikkene i et mer eller mindre lukket religiøst fellesskap synliggjort på en sterk måte.

Det gjør dypt inntrykk å se hvordan familier blir splittet, foreldre og barn mister kontakt, mer eller mindre frivillig, og mennesker bærer med seg sår som gjør at bare det å befinne seg på stedet hvor menighetene holder til kan være vanskelig selv mange år etter at man var der sist.

Det er grunn til å berømme NRK for aktverdig journalistisk arbeid. Det betyr ikke at kritikken mot deler av innholdet i den første episoden nødvendigvis var ufortjent.

Og om ledende representanter for Jehovas Vitner og Guds menighet hadde ønsket å bidra mer i den offentlige samtalen, kunne sikkert også de kommet med sine opplevelser av å stå overfor en motpart med mye sterkere stemme enn dem selv.

Likevel er de forholdene som blir avdekket såpass alvorlige at de fortjener offentlighetens søkelys. Så er ikke alt sagt med ett dokumentarprogram, men det at man ikke får sagt alt kan ikke være til hinder for at man får sagt noe som er viktig.

Et litt sørgelig fellestrekk i alle de tre episodene er at ledelsen i de respektive trossamfunnene ikke stiller til intervju. Det går an å forstå at tanken på å bli intervjuet av Brennpunkt kan oppleves skummel.

NRK har et sterkt søkelys til rådighet. Men i de aller fleste tilfeller er det likevel en bedre strategi å stille opp enn å ikke gjøre det. Tausheten bidrar som regel til ytterligere mistenkeliggjøring.

Brennpunkt-serien handler om tre ulike religiøse miljø som antakelig nokså få i Norge har inngående kjennskap til. Og mye av det som kommer frem i programmene er svært forskjellig fra det som ellers finner sted i vanlige kristne menigheter. Men det finnes samtidig en del referanser som er gjenkjennelige, ikke minst til konkrete bibelvers.

Derfor vil nok en del kristne i mer ordinære sammenhenger lure på om programmene bidrar til en generell mistenkeliggjøring også av dem. Og jeg tror vi står overfor en utvikling hvor religion utenfor Den norske kirke blir møtt med noe mer skepsis nå enn for et par tiår siden. Da betyr det ekstra mye hvordan kristne menigheter opptrer når programmer som «Guds utvalde» blir presentert.

Frykten for å bli stemplet som en sekt sitter dypt hos norske kristne, kanskje særlig i frikirkeligheten. Historisk sett kan man si at kristen tro begynte som en jødisk sekt, og alle brudd som har funnet sted i kirkehistorien etterpå har hatt et slikt element i seg. Over tid måles man blant annet på i hvilken grad man anerkjenner og forholder seg til andre kristne.

Hvis man velger isolasjon og å forfekte at man selv representerer den ene, sanne kristendommen, da er sektbetegnelsen sakssvarende. Men er frykten for stigmatisering et større problem enn den stigmatiseringen som faktisk finner sted? Det har jeg lurt en del på.

Denne uken hadde kollega Tore Hjalmar Sævik og jeg besøk av tankesmien Skaperkrafts leder Filip Rygg i podkasten Tore og Tarjei. Rygg vokste opp i menigheten som da het Levende Ord, og har dermed selv opplevd å tilhøre et kontroversielt kristent fellesskap.

I tillegg har han mange års erfaring som toppolitiker for Kristelig Folkeparti i Bergen. Der var han blant annet byråd i fem år. I dag jobber han med eiendom ved siden av å lede Skaperkraft.

Rygg tegner generelt et positivt bilde av kristnes mulighet til å delta i den offentlige debatten. Også fra Skaperkrafts side forteller han om stor åpenhet fra debattredaksjoner rundt i landet. De vil gjerne ha flere debattanter med kristent ståsted.

Rygg påpeker at når kristne miljø iblant opplever seg mistenkeliggjort eller uriktig fremstilt, kan det ha sammenheng med manglende åpenhet i utgangspunktet.

Når kristenledere spør ham om råd knyttet til mediekontakt, er det faste svaret at de bør spille med åpne kort, stille opp og snakke. På lang sikt vil de tjene på det.

Samtidig er det også interessant å høre Rygg fortelle at han, selv etter 10 år i bergenspolitikken, kunne få hjertebank når telefonen ringte og han så på displayet at de fire første sifrene tydet på at anropet kom fra en av Bergens Tidendes journalister. Også i flere år etter at han forlot politikken kunne reaksjonen være så sterk at det preget flere timer av en formiddag.

I Dagen opplever vi jevnlig at folk tar kontakt og ber om at vi sletter tidligere intervjuer med dem. De frykter at intervjuene kan svekke sjansene deres på jobbmarkedet. Rygg forteller fra sine besøk på bibelskoler at elever samtaler om hvordan de kan skjule fra cv-en at de går nettopp på bibelskole.

Forklaringen er at det skal finnes så mye fordommer der ute. Og han ønsker ikke å snakke ned de erfaringene en del kan ha med slike fordommer. Samtidig er det interessant når Rygg spør om dette egentlig er bekymringer som de kristne bidrar til selv også.

Selv opplever han stor grad av åpenhet, også i møte med kristen tro, fra mange av dem han som eiendomsutvikler treffer i næringslivet i dag. Og han peker på det ansvaret kristne må ha for å fortelle hva de står for, fremfor kun å beklage seg over at de ikke blir hørt.

For 12 år siden etterlyste Frank Rossavik, som da var kommentator i Bergens Tidende (nå i Aftenposten), flere konservative kristne stemmer i offentligheten. Det vil være feil å si at mange tok ham på ordet. F

rykt og usikkerhet ser ut til å være mer nærliggende betegnelser enn mot og optimisme når vi skal vurdere de fleste kristenlederes omgang med media. Og kanskje bidrar også vi i Dagen selv til dette, uten helt å være klar over det.

I samtalen med kollega Sævik og meg kom Rygg med gode råd til både journalister og kristenledere om å bygge tillit. Hvis du når stormen kommer ikke på forhånd har sørget for å presentere hvem du er og hva du står for, er det større risiko for at uroligheter kan bli vanskelige å håndtere.

Og hvis journalistene ikke først har tatt seg tid til å bli kjent med kristenlederne, er det større sjanse for at de møter også representanter for den kristne pressen med en viss skepsis.

Sekterisme er ikke forbeholdt religiøse miljø. Sekteriske trekk kan fint utvikles også i politikken, også i opplyste demokratier. Derfor må ingen av oss tro at akkurat vår sammenheng er fritatt. Det er fortsatt stor forskjell på de aller fleste kristne menigheter og dem vi har møtt i Brennpunkt-serien.

I den grad noen opplever seg uriktig fremstilt enten der eller andre steder er det antakelig mer nærliggende å peke på manglende kunnskap enn på fiendtlig agenda hos journalistene. Og ansvaret for å heve kunnskapen må også landets aktive kristne ta sin del av.

Så for dem som måtte være engstelige for at Brennpunkt ringer dem neste gang, står man ikke uten mulighet til å forberede seg.

Sto frem i NRK Brennpunkt i håp om mer åpenhet

Opplever ikke at de er med i et lukket trossamfunnBrunstad Christian Church (BBC)

Smiths venner og Jesus: Et forsøk på oppklaring