Frykter svekket troverdighet

Den tidligere generalsekretæren i Norsk Presseforbund er fra i år leder av Kringkastingsrådet og vil uvegerlig få dekningen av Gaza-bombingen på sitt bord.

Uten å nevne enkeltreportere eller -medier uttrykker Kokkvold generell skepsis til deler av den kommenterende utviklingen i dekningen av Gaza-krigen og til journalisters bruk av sosiale medier.

Les Vebjørn Selbekks kommentar: Du er en idiot. Hilsen TV2

Twitter og Facebook

Mange journalister er i dag aktive på Twitter og Facebook, utenom rapportene de formidler på TV og radio, i trykte medier eller på nett. Journalister kommenterer sitt eget arbeid og situasjonen de jobber under, debatterer, kommenterer og videreformidler andres innlegg, tweets og lenker.

De dels sterkt omstridte korrespondentene Sidsel Wold (NRK) og Fredrik Græsvik (TV 2) er blant dem som er aktive i slike kanaler. De har fått betydelig oppmerksomhet for formen på sine rapporter fra Gaza. Innholdet på Twitter og Facebook er også kontroversielt.

Græsvik kalte for eksempel Ole T. Hoelseth, leder i Sandefjord Fremskrittsparti, en idiot etter at Hoelseth tweetet en lenke som fortalte om mediemyter om Gaza-konflikten og skrev: «Viktigere enn at Sidsel Wold blir kalt for kjønnsdeler».

Den amerikanske CNN-reporteren Diana Magnay ble imidlertid sendt hjem etter hun tweetet noe lignende. «Avskum», skrev hun om israelere som satt i campingstoler, skuet ut over Gaza og klappet når bombene traff.

– Ikke bli slaver

Presseveteranen Per Edgar Kokkvold er kritisk til at journalister som dekker konflikter, er meningsaktører på sosiale medier.

– Men dette er tiltagende?

– Ja, det er ganske vanlig over hele den vestlige verden, tror jeg nok. Journalister oppfordres av sine redaksjonelle ledere til å være aktive på sosiale medier. Alle redaksjoner understreker nå toveiskommunikasjonen med lesere, seere og lyttere. Men etter min oppfatning kan dette gå for langt. Vi er som journalister ikke til for lytterne og seerne i den forstand. Blir vi slaver av publikum, er det like farlig som å være slaver av partiene, sier Kokkvold. Han var selv utenriksredaktør i Arbeiderbladet mens den ennå var Arbeiderparti-eid.

Han understreker at det er redaktøren som avgjør hva som publiseres, men har forståelse for at journalister forsvarer seg når de utsettes for kritikk – slik navngitte reportere under Gaza-bombingen har gjort.

– Ikke passende

På prinsipielt grunnlag sier Kokkvold:

– Jeg har liten sans for at journalister som er reportere, går hen og blir kommentatorer. Dette er en rolle det har vært viktig å skille, ikke minst i papirmediene. Det har aldri vært ansett som passende at den som lager rapporter også kommenterer, sier Kokkvold, som ønsker en debatt om hvorvidt pressen i tilstrekkelig grad klarer å ski1lle disse rollene.

– Det gjør vi i innenrikspolitikken. Der vil det være nesten utenkelig å være både reporter og kommentator, sier Kokkvold, som mener dette er noe vanskeligere utenlands med bare en medarbeider til stede.

– Men man skal være oppmerksom på dette, mener Kokkvold og siterer den britiske redaktøren C. P. Scott som sa: «Kommentaren er fri, reportasjen er hellig».

– Truer troverdigheten?

– Truer kommenterende rapportering journalistikkens troverdighet?

– Ja, det kan gjøre det, dersom journalisten glemmer at han eller hun vil bli oppfattet som journalister så lenge de befinner seg i det offentlige rom. Pressefolk kan ikke melde seg ut etter forgodtbefinnende, sier Kokkvold.

Følelser og moral

Cecilie Hellestveit, folkerettsekspert og forsker ved ILPI (International Law and Policy Institute) i Oslo, mener det ikke er vesentlig om journalistiske mangler kommer til uttrykk i TV-ruta eller i sosiale medier, og om mediedekningen er for kommenterende, er for henne et pressefaglig spørsmål.

– Min umiddelbare forståelse er likevel at dekningen av Gaza mange ganger er mer preget av følelser enn analyser. Man dekker bombingen ut fra moralske prinsipper om rett og galt, sier Hellestveit.

Hun mener det er vanskelig for reportere å gå klar av en eller annen form for fordømmende tone.

– Det tror jeg egentlig er mer et uttrykk for den form for pressedekning hele konflikten er gjenstand for, ikke bare det som skjer akkurat nå, sier hun og erkjenner at forskere møter samme utfordring.

Etter hennes mening burde rapporteringen være mer analytisk. Hun savner at hendelsene nå settes tydeligere inn i en større sammenheng og mener dekningen lider av at volden vi ser nå, ikke blir godt nok forklart.

– Den er et uunngåelig resultat av at man ikke har lyktes med forhandlingsløsninger. Det som skjer i Gaza nå, er en påregnelig følge av utviklingen de siste to årene, sier hun til Dagen.