Geitebonde fra Telemark bygger fjøs i Galilea

Geitebruket «Goats with the wind» ligger bare rundt en kilometer fra nærmeste bebyggelse, men det føles som om vi er på vei til «der ingen skulle tru at nokon kunne bu».

Frem til landsbyen Yodfat er det fin asfaltvei, men her tar vi av på en grus- og jordsti som bukter seg gjennom utmarken. For unngå store hull, kjører vi svært sakte, mens vi avveier hvilken side av stien det er best å kjøre på, for at understellet ikke skal ta nedi.

Over en høyde ser vi ned på noen få gårdsbygninger og på vei ned dit passerer vi minst ti bikkjer som sover midt på veien og som bare såvidt gidder å flytte på seg.

– Hundene vokser opp sammen med geitene, og de tror faktisk at de er geiter. De ser dorske ut, men dersom de føler at geiteflokken er truet, glefser de til, sier Agnar Bratland (70), pensjonert geitebonde og kirketjener fra Vinje i Telemark.

På kibbutz

Det er 23 år siden han og konen Marit besøkte det galileiske geitebruket for første gang og 20 år siden han med håndsag, hammer og spiker egenhendig bygde den første melkestallen på stedet.

– Det hele begynte med at vi i tre måneder var volontører på kibbutzen Yagur ved foten av Karmelfjellet. Fra tid til annen var vi innom det norske gjestehuset Beit Skandinavia i Haifa og i en samtale med grunnlegger Lilly Tånsberg, kom jeg til å nevne at det ville vært artig å besøke en israelsk geitefarm, sier Agnar.

Tånsberg svarte umiddelbart at dette kunne la seg gjøre. Hennes beste venninnes sønn og svigerdatter, Amnon Zaldstein og Daliah Spigel, hadde nylig startet et geitebruk i utkanten av moshaven Yodfat, ikke langt fra Nasaret.

– Da vi besøkte stedet kjente jeg umiddelbart at her ønsket jeg å komme tilbake, gjerne over en litt lengre periode, sier Agnar.

Ønsket hans ble oppfylt tre år senere. Familiens gave til 50-årsdagen var flybiletter og et månedsopphold som volontør ved geitefarmen.

Uten strøm

– Forholdene den gang var enda enklere enn nå. Jeg ble tildelt et rom i en liten hytte, uten innlagt vann og strøm, mens jobben min var å passe på geitene. Allerede første dagen tenkte jeg at det nok kunne bli litt kjedelig og ensformig å traske rundt med geiteflokken i en hel måned, men jeg tilpasset meg det rolige tempoet, sier Agnar.

En av de første kveldene satte han seg ned sammen med gårdbruker Amnon Zaldstein, som sa at han vurderte å bygge en melkestall. På den tiden ble geitene fortsatt melket manuelt på gamlemåten – en sto krokrygget over geitene. Fordelen med en melkestall er at geitene plasseres på en rampe, og at melkeren dermed ikke trenger å bøye seg.

– Jeg så for meg sommerfjøset og melkestallen vår i Telemark og tegnet en skisse av denne etter hukommelsen. Det viste seg at det var nettopp noe slikt Amnon også hadde sett for seg, så da bestemte jeg meg for å starte med byggingen umiddelbart, sier Bratland.

Det skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort. Det fantes ingen elektrisitet og nesten ingen redskaper på gården.

– Etter en stund fikk jeg tak i en god håndsag og da gikk det lettere, sier Bratland, som i mangel på egnede materialer måtte finne opp flere originale patenter og løsninger.

– Arbeidet tok hele måneden og jeg fikk aldri tid til å kjede meg, sier han.

Lettsindig avgjørelse

I ettertid har har vært innom geitebruket nesten årlig, for å hilse på kjente og for å sjekke at alt er i orden med melkestallen.

– Da jeg var der i mai i år, var det tydelig at deler av materialene var i ferd med å råtne og falle fra hverandre. Jeg ble spurt om å komme ned nå i høst for å bygge ny rampe, og ganske så lettsindig svarte jeg ja, sier Bratland.

Utover sommeren og høsten begynte han imidlertid å få kalde føtter.

– Det var et veldig arbeid sist gang og nå er jeg jo ikke 50 år lenger, sier han.

Da grep konen Marit inn og foreslo at Agnar skulle spørre en av døtrene som er sykepleier i Stavanger om å hjelpe til.

For en måned siden fikk så Guri Bratland (42) en telefon fra faren med følgende spørsmål:

– Vil du hjelpe meg med en snekkerjobb i Galilea?

Brukte fire dager

– Den sjansen kunne jeg ikke for alt i verden la gå frå meg. Det viste seg at jeg hadde helt fri fra jobb den aktuelle uken, så jeg snudde på hælen og kjøpte flybilletter, sier Guri.

Vel fremme i Israel ble det et par dager med avslapping i Haifa, før far og datter reiste til geitebruket. Denne gangen hadde de bare fire dager til rådighet.

– Nå hadde vi både elektrisitet, moderne redskaper og vi visste nøyaktig hva vi skulle gjøre, så vi klarte å få gjort utrolig mye på kort tid. Den viktigste årsaken til at det gikk så bra, var imidlertid hjelpen fra Guri. Hun er en skikkelig «handywoman», sier Agnar Bratland.

– Vi er et godt team. Vi jobber godt sammen, svarer datteren.

Langt i det fjerne ser vi noen hustak og Agnar forteller at det er utkanten av Nasaret, byen der en kjent snekker en gang vokste opp.

– Det er spesielt å oppholde seg her nede hvor alle de bibelske hendelsene fant sted. Det er en av grunnene til at jeg og min kone kommer hit to ganger i året. Den andre grunnen er at vi etter mange opphold på Beit Skandinavia har fått flere gode venner blant israelere og tilreisende, sier han.

Solgte alt

Også Amnon Zaldstein og Daliah Spigel er blitt nære venner av geitebøndene fra Telemark. I godt voksen alder solgte de alt de eide og tok opp store lån for å virkeliggjøre drømmen om å leve enklere liv i pakt med naturen. Siden de ikke har fått tillatelse til å bygge bolighus, bodde de i mange år i en indiansk tipi. Nå er denne byttet ut med en annen enkel bolig, en rund mongolsk jurt.

– Jeg angrer ikke, men det har til tider kostet oss mange krefter å få hjulene til å gå rundt, sier Daliah.

Osteproduksjon

Paret reiste i sin tid til Europa, hvor de studerte osteproduksjon, og tilbake i Israel startet de opp med bare fem geiter. Nå er geiteflokken økt til 200 og volontører fra hele verden er i løpet av året innom for å hjelpe til med gårdsdriften.

Amnon bruker mye av sin tid på osteproduksjonen, som finner sted i tilknytning til geitefarmens butikk i landsbyen Yodfat.

Daliah er sjef i geitefarmens restaurant, hvor gjestene kan velge mellom 14 ulike geitoster – myke, harde, milde og sterke. Til osten serveres lokal vin, laget av druer som er plukket en halv times spasertur fra vinunder-byen Kana, mens måltidet gjerne avsluttes med en skål geitemelk-is med jordbær.

Vennskap

Amnon og Daliah sier de er takknemlige for vennskapet med de norske geitebøndene, og de kan ikke få fullrost arbeidet som Agnar og Guri har gjort.

– Vi har allerede spurt om de vil komme ned igjen om 20 år, når den nye melkestallen er klar for utskifting, sier Daliah.