Generasjon misjon

På lørdag var Frikirkens utsendinger samlet på sommerfestivalen Visjon i Stavern. Blant de utsendte var fire generasjoner misjonærer i Japan, fra Julie på to, til oldefar Per på 93 år.

– Barna er de beste misjonærene. De løper rundt og leker og blir så lett kjent med nye mennesker, ler Knut Ola Topland, som er på sitt tiende år i det østasiatiske landet.

Kona Ruth Kari og døtrene Julie, Marie og Karen, er alle født og oppvokst i Japan og snakker helst japansk med hverandre. Ruth Kari føler seg nesten mer som en misjonær når hun er på besøk i Norge.

På mange måter kan man kalle slektstreet for en eneste lang misjonsfortelling, der oldeforeldre, besteforeldre, foreldre og barn har hver sin plass i historien om Japan.

Slekt skal følge

For misjonseventyret startet i 1950 da Per og Torveig Kivle giftet seg i Hong Kong. Da var det tre og et halvt år siden de hadde sett hverandre, siden Per på den tiden var misjonær i Kina.

Det var misjonsstyret i Frikirken som hadde fått fortgang i sakene og bare to dager etter at Torveig ankom den kinesiske halvøya som hastesending, ga de hverandre sitt ja. Kort tid etter bar turen videre til det nye misjonslandet Japan, og etter ti måneder, kom datteren Ingebjørg, til verden.

Kallet kom i Norge

Eldstedatteren husker godt de første årene i Japan, et utbombet etterkrigsland, med hjemvendte, skadete soldater og snørrete, tuberkulosesyke barn i gatene.

– Men de var like fullt mine venner, minnes hun.

Selv om Ingebjørg Mikaelsen ble født og vokste opp i Japan, var det først da hun som 22-åring gikk på bibelskole i Norge, at misjonskallet kom.

– Som liten var jeg fascinert av livet foreldrene mine levde, men selv hadde jeg ikke noe ønske å leve som dem. Hva om folk tenkte at jeg ble misjonær, bare fordi mamma og pappa var det. Nei, jeg ville heller være bondekone, ler Ingebjørg.

I dag er hun glad for at Gud hadde helt andre planer.

– Jeg visste jo hva som egentlig lå dypt i hjertet mitt, men Gud måtte jobbe litt med meg først, sier hun.

For sa hun nei til misjonskallet, sa hun også nei til Jesus.

– Det var i hvert fall slikt det føltes, og jeg kunne jo ikke si nei til Jesus. Derfor sa jeg ja til Japan, og samtidig ba jeg om at Gud måtte gi meg ekstra glede og iver i arbeidet, siden jeg ikke hadde noen mann, forteller hun.

Men, som i de fleste andre eventyr, tok det ikke lang tid før jenta traff en ung mann som vant hjertet hennes, riktig nok etter et spørreskjema, utstrakt brevveksling og det Ingebjørg kaller en gideonstest, bestående av store mengder rå tunfisk.

– Enda godt jeg spiste all fisken, ler ektefellen.

I mor og morfars fotspor

Nathan Mikaelsen jobbet for den amerikanske misjonsorganisasjonen Brodersamfunnet og hadde vært i Japan i ett år før han traff den norske japaneren, i et område hvor hennes far hadde evangelisert i mange år. Bryllupet sto året etter at de traff hverandre første gangen, og så flyttet de nordover og fikk datteren Ruth Kari. Også hun er misjonær i Japan.

– Da Ruth Kari var liten sa hun at hun ville bli misjonær, akkurat som mamma og pappa. Da måtte jeg tenke meg om, hadde jeg gjort noe for at hun skulle si det, undret Ingebjørg den gangen.

Men hun trengte ikke tenke lenge, for allerede som barn hadde datteren evne til å engasjere og evangelisere.

– Jeg har nok alltid hatt det i meg, sier Ruth Kari.

– Hele livet hadde jeg sett besteforeldrene mine jobbe for menneskers sjeler, og sett gleden deres over at folk ble frelst. Det var noe der som trakk meg nærmere og som plantet noe i hjertet mitt, forteller hun.

I likhet med sin bestefar Per Kivle, kom Japan-kallet mens hun gikk på Frikirkens bibelskole i Stavern.

– Det var akkurat her jeg fikk en skikkelig brann for Japan. Det var da jeg virkelig skjønte at Japan trenger Jesus. Det er jo litt rart at jeg, som har vokst opp i Japan, måtte komme helt til Norge for å kjenne på kallet, men jeg tror det hjalp å se Japan fra et annet sted og med andre øyne, forteller Ruth Kari.

Samles i hjemmene

Fram til for to år siden har misjonærfamilien jobbet tett med tradisjonelle kirker, hvor mennesker har blitt invitert til ulike arrangement i kirken. Nå har de valgt en litt annen strategi.

– Vi opplever at det fungerer bedre å gå ut til folk der de faktisk er. Nå samles vi i huskirker og smågrupper hjemme hos hverandre og spiser, leser i Bibelen, synger og ber sammen, forteller Ruth Kari.

Selv bruker hun mye tid sammen med småbarnsmødre, akkurat som henne selv.

– Det er i smågruppene og huskirken at mennesker blir frelst, og det er her vi ønsker at nye troende skal bli døpt, omgitt av det kristne fellesskapet og familien, sier hun.

For Japan-misjonærene er disippelgjøring en stor del av deres virksomhet. De bruker mye tid på å undervise og inspirere vanlig folk til å lese i Bibelen, be og ha personlig tid med Gud. Målet er at de ulike huskirkene selv skal starte nye huskirker, som starter nye huskirker, og som igjen starter nye huskirker.

– Jesus sa vi skulle gå ut og gjøre disipler, ikke bare troende. En disippel er en som går ut og lager disipler, presiserer Ingebjørg.

Familien som forbilde

Knut Ola Topland ser på det som en stor styrke at de er flere generasjoner misjonærer og at de er i Japan som familie.

– Tradisjonelt sett har den japanske familien stått veldig sterkt, men velstand og penger har kommet i veien for mange. Ved å få være oss selv, er vi en motvekt og et forbilde for andre. Når vi lever sammen som familie og er gode med hverandre, ser japanerne at vi ikke holder på med en religion, men at vi først og fremst lever et helhjertet liv der troen passer inn i hele hverdagen, sier Knut Ola Topland.