Giftet seg med Tor Vegard. I dag er han fader Theodor

Fader Theodor åpner døren. Småbarnsfaren har på seg en lang, sort prestedrakt. Cassocken er et plagg alle ortodokse prester går med og gjør ham til en tydelig prest i et sekulært, norsk samfunn.

– Folk kan kanskje synes den er fremmed, men de har respekt for den. Jeg har opplevd at folk nærmest har skriftet for meg når jeg er ute og reiser. Når de møter en prest som går kledd slik, kan de ta opp dype, eksistensielle spørsmål, forteller han.

«Streit og normal»

Fader Theodor viser vei inn i stua. Det er ettermiddag, og kona, Hanne, har nettopp kommet hjem fra jobb. Paret serverer dadler, fiken og varm te. Simon (9) og Filip (4) hilser som snarest før de stikker inn på rommene sine.

For Hanne har det tatt tid å vende seg til at ektemannen har fått et nytt navn og at han går kledd i sort, fotsid prestedrakt. Hun hadde sett for seg at det kom til å bli veldig vanskelig å omtale ham som fader Theodor, men forteller at det har blitt lettere og etter hvert helt naturlig. I dag har hun sluttet å kalle ham Tor Vegard.

– Du burde tenke på å bli ortodoks

Paret møttes på en disippeltreningsskole i regi av Ungdom i Oppdrag for 19 år siden. Hanne har frikirkelig bakgrunn og hadde lenge vært en del av misjonsorganisasjonen.

– Jeg hadde lite kjennskap til tradisjonelle kirker, forteller hun.

Han var det han kaller en «streit og normal vestlandskristen». Oppvokst på bygda. Familien hadde tradisjon for å reise på familieleirene til Ungdom i Oppdrag.

– Det var høydepunktet i barne- og tenårene, minnes han.

Da han var ung, kom han i kontakt med en prest som så at han hadde en dragning mot tradisjonell liturgi, kirkehistorie og teologi.

– Du burde tenke på å bli ortodoks, sa presten, men da var det for tidlig og fremmed å gjøre noe med den tanken.

– Selv om jeg på den ene siden var tiltrukket av det, så jeg at det ikke for meg. Hadde jeg visst at det kom til å skje, ville jeg kanskje blitt livredd, sier han.

Gradvis tilnærming

Tre-fire år etter at de giftet seg ble det mer og mer tydelig for Hanne at ektemannen ikke bare var interessert i oldkirken, teologi og liturgi, men at han også var på vei inn i et nytt troslandskap.

– Selv om jeg trengte lenger tid på å venne meg til at dette var veien å gå, opplevde jeg at vi var sammen i prosessen hele veien, noe jeg er veldig takknemlig for. Det som en gang opplevdes fremmed, men også fascinerende, har nå blitt helt naturlig, sier hun.

– For meg handlet det dypest sett om en åndelig krise, sier fader Theodor.

– På hvilken måte da?

– Jeg følte det sånn at hvis ikke jeg ble ortodoks, så ville jeg visne og dø. Jeg tror at mange i dag tenker at Gud er noe som er inni hodet til en person, men for meg er Gud nødt til å være noe som er utenfor meg, uavhengig av min åndelighet, følelser eller intellektuelle kapasitet. Hvis han skulle vært avhengig av min teologiske innsikt og åndelighet, ville jeg ganske sikkert knekket en eller annen gang, tror han.

Samtidig kjente han på en reell frykt for å miste seg selv .

Integrert i alt

Da ekteparet bodde i Thailand i forbindelse med Hanne sitt feltarbeid i sosialantropologi, opplevde de at de møtte seg selv i døra. Som en del av studiene var de innom ulike templer og så hvordan buddhistene praktiserte sin tro.

– Da var det noe i mitt hode som sa klikk. Jeg har alltid tenkt at liturgi og tradisjoner er for folk med høy utdanning. Her møtte vi enkle mennesker, uten utdannelse. Da forsto jeg at egentlig er det vi som har distansert oss og blitt så sekularisert at vi tenker at vår trospraksis er det naturlige, sier fader Theodor.

Også Hanne lot seg fascinere at trosutøvelsen hun så.

– Buddhistene hadde en tro som var integrert i alt, og den var veldig kroppslig. De bøyde seg ned, tente lys og brukte hele seg i tilbedelsen, forteller hun.

Under et besøk i Midtøsten møtte de Den ortodokse kirke der.

– Igjen handlet det om praksis av tro, sier han.

Fader Theodor opplyser at ordet ortodoks er satt sammen av to ord: rett og tilbedelse.

– Tilbedelse er praksis. Det er ikke likegyldig hvordan vi tilber Gud. Den må skje på rett måte, understreker han.

Utdanning

Presteutdannelsen tok han i New York ved St. Vladimir´s Orthodox Seminary, som er en av de fremste ortodokse utdanningsinstitusjonene i den vestlige verden. De var en familie på tre da de forlot Norge.

– I Bergen kjente vi nesten ingen på vår egen alder som var ortodokse. I USA, derimot, er kirken mye større og dynamisk. Der møtte jeg mennesker jeg kunne relatere meg til, forteller Hanne.

I de tre årene utdannelsen varte, bodde familien i en leilighet på skoleområdet - tett på andre barnefamilier.

– Vi hadde kort vei til kapellet og kirken på området, og vi levde tett på kirkens liv. Det var gudstjeneste på morgenen og på kvelden, forteller hun.

Ifølge fader Theodor skiller utdannelsen seg fra vanlig teologiutdanning i Norge. Sentrum er de daglige gudstjenestene og tilbedelsen av Gud, og det legges stor vekt på å bygge karakter.

– Alle aspekter ved kirkens liv, praktisk arbeid og familieliv, blir en del av utdannelsen. Det er ingen garanti for å bli ordinert når man begynner på studiet for å bli ortodoks prest, sier han.

Hanne forteller at hun ble intervjuet av en prest. Målet med samtalen var å forsikre seg om at prestetjenesten var noe de sto sammen om.

– Er man ikke sammen, er det stopp, utdyper fader Theodor.

I etterkant kan de med hånden på hjertet si at årene i USA er de beste årene de har hatt sammen som familie.

Den gode kristne måten

Samtalen foregår i i en del av stuen. På motsatt vegg har ekteparet laget sitt eget ikonhjørne. På veggen henger 17 ikoner i ulike størrelser. På bordet like under ligger tre andre ikoner og flere kors. Her ber familien morgenbønn og kveldsbønn.

Å be og lese i Bibelen er en del av kristnes trospraksis verden over, men for de ortodokse gir kirken praksis og veiledning til hvordan det kristne livet skal leves.

– Det handler rett og slett om at dette er den gode kristne måten å leve på. Kirken gir rammer for bønnen og har fastsatt tider for bønn morgen og kveld. Hva en ber, vil varierer, og noen ber mer enn andre. Sånn vil det også være i et kloster. Ingen har like bønneregler, uansett hvilken tilhørighet vi har. I Den ortodokse kirke tilpasses bønnelivet den enkeltes styrke, svakhet og liv, forklarer fader Theodor og legger til at det ikke er mulig å være kristen og ikke praktisere troen.

– Troen sitter ikke først og fremst i hodet, og det kristne livet begynner i gudstjenesten, legger han til.

Åndelig dybde

Hanne understreker at hennes tilhørighet i Den ortodokse kirke ikke handler om at «hun har skjønt det». I likhet med ektemannen tiltrekkes hun av det de opplever som en åndelig dybde.

– Du går inn i noe som er mye større enn deg selv. For meg oppleves det frigjørende. Jeg omsluttet av kirken. Hva jeg føler, blir mindre viktig, sier hun.

– Det er den samme kirken uansett, uavhengig om vi er 20 på gudstjeneste i et menighetshus eller om vi befinner oss i en flott katedral med vakre fresker. Det dreier seg om at vi er der sammen med Gud og Jesus Kristus, korsfestet, død og oppstått. Det er han som er viktig, ikke jeg. Det bøyer jeg meg for, sier fader Theodor.

Gudstjeneste

Hellige bebudelsen menighet, der han er prest, leier for tiden menighetshuset knyttet til Loddefjord kirke i Bergen. På en vanlig gudstjeneste kan de være rundt 20.

Andre søndag i advent, da Dagen deltar, har i overkant av 30 mennesker møtt fram. Noen har kommet langveisfra i forbindelse med at fader Chad Hatfield fra USA er på besøk. Tre prester forretter gudstjenesten denne søndagen: fader Theodor, fader Chad og fader Olav fra Oslo.

Fader Theodor husker godt første gang han deltok på en ortodoks gudstjeneste i Norge. Noe av det som tiltrakk ham, var at den ikke var umiddelbart tilgjengelig.

– De prøvde ikke å gjøre seg relevante. Dette var det de trodde på, og det var så viktig for dem at de ikke ønsket å forandre det, sier han.

Vi er flere tilskuere under gudstjenesten i Loddefjord denne søndagen. Et par prester fra andre kirkesamfunn har tatt turen innom for å se og oppleve ortodoks liturgi.

De fleste har kommet i godt tid før gudstjenesten for å skrifte og tenne lys for familiemedlemmer.

Kysser ikonene

Idet folk kommer inn, korser man seg og kysser ikonene. Først ikonet av Kristus, så ikonet av Jomfru Maria med Jesusbarnet.

Med unntak av alle de levende lysene, er det nesten mørkt i lokalet. Folk står langsmed veggen gjennom hele gudstjenesten som varer i over en og en halv time. Den eneste gangen de sitter, er under prekenen som varer i rundt ti minutter.

De tre prestene har på seg klær i rødt og gull. Sønnen Simon har på seg en fotsid drakt i de samme fargene. Han er født og oppvokst i kirken og er vel kjent med liturgien. Han går i prosesjon sammen med de tre prestene, tenner lys, røkelse og hjelper til i forbindelse med nattverden.

Vesle Filip står ved siden av Hanne under hele gudstjenesten. Selv om han bare er fire år gammel, kan han mye av liturgien utenat, og stemmen til Filip klinger høyere enn alle de andre. Det gjør inntrykk å se familien på fire som tjenestegjør sammen.

Et kjempestort rom

– Hva har det å bli ortodoks gjort med troen?

– Den har blitt dypere. Når du ser Den ortodokse kirke utenfra, kan det være lett å tenke at du må inn en smal dør og si nei til mye. Men når du ser hva som faktisk er der inne, er det som om et kjempestort rom åpner seg, sier fader Theodor.

Han synes det er vanskelig å komme på noe han savner ved gudstjenestene han var en del av før.

– Jeg liker orgelmusikk. Spesielt før jul. Vi bruker ikke instrumenter i Den ortodokse kirke. Som kristen er jeg ikke imot noe som helst, men jeg opplever at alt som betyr noe for meg er der. Den ortodokse kirke har en sunn åndelighet som tar hele mennesket på alvor. Mørke, lidelse, synden og livet forklares på en dyp måte. Det er ikke noe overfladisk ved det, sier han.