Gir israelere smaken på norsk poesi

Den israelske forfatteren er aktuell med en trilogi, der hun gir de norske dikterne Olav H. Hauge, Rolf Jacobsen og ekteparet Tarjei og Haldis Moren Vesaas en hebraisk språkdrakt.

Lanseringen i Tel Aviv samlet fullt hus, og et entusiatisk publikum fikk blant annet høre Jacobsens «Plutselig. I desember» lest på hebraisk og norsk – av Messeg selv og av ambassadør Jon Hanssen-Bauer.

Tilstede var et band som hadde tonesatt flere av Hauges dikt, og flere kulturpersonligheter uttalte seg rosende om Messegs arbeid.

TAR NORSK LITTERATUR TIL HEBRAISK: Over halvparten av norske bøker som finnes på hebraisk er oversatt av Dana Caspi....Posted by Dagen on Friday, January 26, 2018

Landlig

Sabina Messeg har en høy stjerne blant urbane litteraturelskere, men selv oppholder hun seg sjelden i storbyen. Dagen har derfor avtalt å intervjue henne på olivenfarmen hennes i det vestlige Galilea.

Farmen er tilknyttet landsbyen Klil, som er organisert som en såkalt Yishuv Kehilati, en type fellesbosetning som det finnes rundt 120 av i Israel og på Vestbredden.

Det går greit å finne landsbyen, men vel fremme blir det straks vanskeligere å orientere seg. Det er slutt på veiskilt og den asfalterte veien går over i et utall av grus- og jordstier.

– Følg hovedveien, så møter jeg deg der, sier Messeg på telefon.

Dette er lettere sagt enn gjort, da ingen av veiene virker å kvalifisere til betegnelsen «hoved», men på tredje forsøk blir det klaff. Sabina Messeg viser vei til tunet sitt, hvorfra det er en praktfull utsikt mot Middelhavet, en mil eller to unna.

– Hver gang noen foreslår at vi skal lage bedre veier, stemmer jeg nei, sier hun.

Hun og mannen Aharon var blant de første som slo seg ned her da landsbyen ble opprettet for 39 år siden. Grunnleggerne var unge byfolk – kunstnere og idealister – som ønsket å leve enkle liv i pakt med naturen. Ingen av husene er tilknyttet strømnettet, men elektrisitet genereres ved hjelp av sol- og vindenergi.

– Barna mine er oppvokst på mat som vi dyrket selv, sier Messeg, og viser frem grønnsakhagen og innhegningen der hun tidligere hadde gjeiter.

Unnslapp Holocaust

Sabina Messeg ble født inn i en jødisk familie i Bulgaria under Den andre verdenskrig. Etter å ha unnsluppet Holocaust, emigrerte hun og familien til Israel da staten ble opprettet i 1948. Her vokste hun opp i Jaffa, hvor hun skrev hun sitt første dikt bare ni år gammel, inne i en grotte med utsikt over havet, mens hun drømte seg bort fra livet i byen.

– Jeg har alltid foretrukket naturen fremfor bylivet, sier hun, mens vi brøyter oss gjennom et villniss av trær og busker for å nå frem til utekontoret hennes.

Så sant været er noenlunde bra foretrekker hun å arbeide midt i naturen med en stor stein som skrivebord.

Mannen hennes, Aharon Messig, døde tidligere i år. Han var en av Israels mest kjente kunstmalere, og i likhet med Sabina hentet han mye av inspirasjonen fra lokalmiljøet.

– Da vi var unge, var det mange av vennene våre som reiste utenlands for å få impulser. Men dette appellerte ikke til oss. Vi var fullt opptatt med å bli kjent med naturen her i Klil, og hver sommer campet vi i flere måneder ved Genesaretsjøen, forteller hun.

Til Norge

To brødre av Aharon giftet seg med norske kvinner, og slik fikk Sabina en tilknytning til Norge.

– Etter at Aharon ble alvorlig syk for 15 år siden, fikk vi tilbud fra slektninger i Norge om å låne en hytte ved Oslofjorden. Vi takket ja og hadde en fantastisk tid der, men etter en stund ble jeg rastløs og ønsket noe å gjøre på.

– For meg var det uaktuelt å skrive dikt om livet ved fjorden. Slik jeg ser det, bør en ha levd i et område i minst 20 år før en kan skrive seriøs lyrikk om det, sier hun.

Hun fant ut at hun istedet skulle finne ut hvordan norske lyrikere har formidlet sine inntrykk av norsk natur.

– Den første boken jeg kom over inneholdt dikt av Olav H. Hauge. Jeg ble svært fascinert og fikk hjelp av mine svigerinner til å oversette noen av diktene til hebraisk.

Diktene ble samlet i en liten bok, og dermed ble norsk lyrikk for første gang lansert i Israel. Flere oppfordret henne til å komme med mer.

– Jeg tror det er noe med Hauges ærlighet og menneskelighet som gjør at han appellerer også til israelere som bor i helt andre miljøer og omgivelser enn Hardanger, sier Messeg.

Lærte norsk

Da hun bestemte seg for å oversette flere norske dikt, forsto hun at hun måtte kunne språket bedre, og hun begynte å studere norsk. Det har hjulpet henne mye, men fremdeles får hun også hjelp av norskspråklige venner til å forstå nyanser i språket, og hun støtter seg til engelske oversettelser.

– Da jeg skulle velge ut nye dikt, ble jeg klar over at det på 1900-tallet eksisterte en hel generasjon norske diktere som lik meg selv var sterkt knyttet til naturen, og hvis diktning var sterkt preget av omgivelsene de levde i.

– Jeg bodde en kort periode på Hauges gård i Ulvik. Jeg så på bøkene hans, jobbet i hagen hans og absorberte inntrykk fra naturen i Hardanger. I Telemark oppholdt jeg meg en stund i Vinje, hvor Tarjei Vesaas var født, og hvor ekteparet Vesaas bodde mesteparten av livet, sier Messeg.

Rolf Jacobsen var bygutt, født i Oslo, men bodde i 33 år like ved jernbanelinjene i Hamar. Nærheten til jernbanen, og forfatterens fortrolighet med rutetidene, kom etterhvert til å bli en viktig del av mytologien rundt Jacobsen. Jacobsen er kjent for å ta opp forholdet mellom teknikk og natur i diktingen sin.

– Noen diktere blir veldig romantiske når de skal beskrive naturen, men lyrikerne jeg har tatt med i trilogien får med at naturen også kan være tøff og utfordrende, og at den kan være sårbar. Slik sett er diktene deres noen ganger ikke så ulike mine egne, sier Messeg.

Økopoet

Sabina Messeg regnes som en pionér innen israelsk «økopoesi». Hun tar i diktene sine ofte opp spørsmål knyttet til ressursbruk og miljøvern.

«Da jeg bodde ved Gennesarets blå vann, så jeg klart, med egne øyne, hvordan vannstanden synker når jeg vanner», skriver hun i et nylig dikt som er oversatt til norsk.

Når hun vanner hagen skapes liv, men jo mer vann som hun bruker, jo mer tæres det på vannressursene.

Samtidig drives hun «mot det som vil ha mer og mer – av noe det ikke finnes nok av».

– Jeg er nok mer direkte enn det de norske 1900-tallsdikterne var, men også de hadde et klart engasjement for å bevare miljøet, sier hun, og viser til Rolf Jacobsens «Landskap med gravemaskiner», som er blitt omtalt som det første «grønne» arbeidet i norsk lyrikk.