Gjenoppretter gamle jødiske kvartaler

Omtrent midt i Kedrondalen møter Dagen Daniel Luria. Han er talsmann for noen av jødene som de siste årene har flyttet til arabiske Silwan, øst i Jerusalem. Store deler av det internasjonale samfunnet ser på dem som ulovlige bosettere, men dette er fremmede tanker for Luria.

– Vi er mange som omtaler dette som jødisk kjerneland, sier han.

LES: Segl til bibelsk konge funnet i Jerusalem

Mens vi går sørover i dalen kneiser Gamlebyen og Tempelberget over oss til høyre. Og til venstre strekker verdens største jødiske gravplass seg oppover Oljeberget. Det tar ikke lang tid før vi ankommer Silwan, Bibelens Siloa.

– På åsryggen i vest lå Davidsbyen, mens her nede i dalen lå de kongelige hagene, sier Luria.

Det er ikke mye som minner om hager der vi ser ut over sammenhengende bebyggelse som dekker begge dalsidene og dalbunnen. I 1967 var det imidlertid bare fire hus nede i dalen, og planer ble lagt for å etablere en «Kongens park». Men siden den gang er mange titalls ulovlige hus satt opp av arabere.

Lang reise

Langt mer øde var det i 1881 da 30 jødiske familier fra Jemen ankom Jerusalem etter et halvt år på reise. De slo seg ned på østsiden av Kedrondalen, hvor de etterhvert etablerte en landsby de kalte for Kfar Hashiloah.

I 1899 kjøpte en veldedig stiftelse opp store deler av Silwan-området, med den hensikt å tilby tomter til nye jemenittiske jøder som ville slå seg ned der.

Det jødiske samfunnet vokste inntil 1930-tallet, da det ble rammet av gjentatte arabiske opptøyer. I 1938 ble synagogen stengt og de siste jødene fordrevet fra denne delen av Jerusalem.

Skuddsikre biler

For de jemenittiske jødene ble det kroken på døren, men i 2001 klarte Daniel Lurias organisasjon, Ateret Cohanim, å få myndighetenes velsignelse til å overta ansvaret for stiftelsen som opprinnelig eide området.

Ifølge avisen Haaretz har Ateret Cohanim siden 2004 jobbet aktivt sammen med israelske myndigheter for å gjenopprette et jødisk kvarter midt inne i det nå arabiske nabolaget.

LES OGSÅ: Norske Lena graver i ruinene av byen kong David grunnla

Men når noen skal inn, må andre ut, og Luria innrømmer at de jødiske familiene langt fra har fått en varm velkomst.

– Det har vært mange angrep på oss. Familiene bruker derfor skuddsikre biler når de reiser til og fra det jødiske kvarteret. Vi har kameraer og sikkerhetsvakter plassert på strategiske steder, og når jøder utenfra vil besøke oss, må de ringe sikkerhetsvaktene for å bli eskortert inn.

– Det er myndighetenes ansvar at alle innbyggerne er trygge, så det offentlige betaler et sikkerhetsselskap for å passe på oss, sier han.

Ifølge Haaretz er sikkerhetskostnadene per familie nå på over to millioner kroner i året.

Søppelprosjekt

Som om det hele var regissert, passerer to ultraortodokse jøder oss, sammen med to bevæpnede vakter.

– Dette er fredelige bibelstudenter som fra tid til annen studerer ved en yeshiva her i Silwan. De gjør ingen fortred, men for ikke å risikere livet, må de ringe vaktene før de kan våge seg inn her, sier Luria.

Siden mange av gatene er for trange for biler, går vi til fots. Luria viser oss hus som er overtatt av jøder, de fleste av dem de siste par årene. Vi stanser ved en jødisk eiendom som tydelig bærer preg av å ha blitt utsatt for brannbomber og hærverk. Foran huset har de arabiske naboene stablet alt søppelet sitt.

– Tidligere ble innbyggerne i huset svært ofte utsatt for angrep, men etter at vi fikk kontroll over flere av naboeiendommene, er situasjonen blitt tryggere for dem. Nå arbeider jeg sammen med lederen for den største arabiske klanen i Silwan for å få en løsning på søppelproblemet. Innen kort tid vil vi få på plass en konteiner som både de jødiske og de arabiske innbyggerne kan bruke, sier han.

Luria mener det kan være flere grunner til at offentlige tjenester ikke fungerer i Silwan. De arabiske innbyggerne er noen ganger uvitende om hvordan de skal gå frem overfor de israelske myndighetene, mens de andre ganger ikke ønsker å samarbeide med «fienden».

– Egentlig er vi den eneste organisasjonen som jobber for sameksistens, hevder han.

Bevoktet lekeplass

På et inngjerdet område, bak det eneste jødiske huset med egen hage, er det satt opp lekeapparater. Når Dagen ankommer, er det ingen barn tilstede. De jødiske innbyggerne ønsker ikke at noen skal ta bilder av barna deres, men den godt bevoktede plassen er det eneste stedet jødiske barn får leke.

På tak og terasser rundt oss sitter flokker av arabiske barn og titter ned på oss.

– Hender det at jødiske og arabiske barn leker sammen?

– Nei, hittil tror jeg ikke dette har skjedd. Kanskje bør dette være vårt neste mål. Dersom de arabiske barna blir venner med våre barn, vil de ikke i fremtiden bli så lette ofre for islamistiske grupperinger, tror han.

Fjerner arabere

Han innrømmer at det kan ta tid å bygge vennskap mellom gruppene. Ateret Cohanim har ifølge Haaretz for tiden 12 saker i rettssystemet, der målet er å fjerne 300 arabiske innbyggere fra hjemmene deres. Mange av innbyggerne er født og oppvokst her og har aldri tenkt på at husene deres opprinnelig ble eid av jøder.

Vi går inn i den gamle jemenittiske synagogen, siste stopp på omvisningen. Den ble nylig tatt i bruk igjen etter 78 år. Etter at masse senere byggemateriale ble fjernet, er igjen synagogens tre karakteristiske velvinger synlig inendørs.

– Vi gir store erstatningssummer til de som forlater hjemmene sine frivillig, og bare noen få ganger har vi måttet gå hele veien gennom rettssystemet. En av familiene som bodde her i synagogen nektet imidlertid å flytte, så vi måtte få hjelp av politiet for å fjerne dem, sier han.

Protest-telt

Et par hundre meter unna har arabiske og jødiske fredsaktivister satt opp et såkalt protest-telt. Her møter vi Abdallah Abu Nab, mannen som nektet å flytte fra synagogen.

– Etter 1948 startet familien min å leie deler av bygningen av landsbyens rikeste mann, forteller han.

Da hadde synagogen blitt brukt til stall i over ti år.

– Jeg ble født i bygget i 1956 og har bodd der hele livet mitt. Familien min mistet i 1948 eiendommer ulike steder i Israel. Hvorfor skal da noen jøder, uten tilknytning til stedet, komme så lang tid etter å kreve å overta bygningen, spør han.

– Ny situasjon

Han støttes av professor Moshe Amirav, som er ekspert på Jerusalems ulike nabolag.

– Det er helt greit at jøder kjøper eiendommer i øst, men jeg støtter overhodet ikke argumentet om at siden jøder bodde der før 1948, så kan andre jøder med rettens velsignelse i dag overta husene, sier Amirav til Dagen.

– Jeg bor selv i et hus i bydelen Ein Kerem som var eid av arabere før 1948. Jeg vet hvem de er, og de har fått komme på besøk, men det er alt. De kan aldri kreve å få huset sitt tilbake. Det er oppstått en ny situasjon, sier han.