Gjerme og Bjerke om misjonærbarna: – Kom og prat med oss

– Vi vet at det finnes dårlige erfaringer i Pinsebevegelsens misjonshistorie, sier leder i bevegelsens lederråd, Øystein Gjerme.

Etter at misjonærbarn-problematikken igjen har blitt synlig gjennom podkasten Misjonærbarna og etableringen av støttegruppa Sendt bort, har også Pinsebevegelsen tatt til orde og gikk i forrige uke ut med en beklagelse.

Misjonærbarn i Pinsebevegelsen: – Adskillelsen var det verste

Dagen skrev nylig om Ole Mats Gjervoldstad og Heidi Enconados opplevelser av å vokse opp som misjonærbarn i regi av pinsebevegelsen.

– Vi ønsker igjen å rekke ut en hånd og vise at det ikke skal være tvil om at vi fra vår side, ønsker å bidra til at enkeltpersoner kan oppleve seg forstått og møtt på en tilstrekkelig måte, fortsetter Gjerme.

Daglig leder i Pinsebevegelsen, Fred Emil Bjerke, sier videre at de gjennom flere år jobbet med tematikken og har prioritert å komme i dialog med den enkelte fremfor å gjøre en offentlig beklagelse.

– Men det er helt naturlig for oss å beklage når saken nå er aktuell på nytt.

De har fått noen få henvendelser fra misjonærbarn den siste tiden. Ingen av dem har krevd verken en beklagelse eller noen form for økonomisk oppreisning.

– Men én negativ erfaring er en for mye, understreker Gjerme.

Inviterte til møtepunkter

De ønsker ikke å utbrodere hva de tilbyr tidligere misjonærbarn som kommer til dem i dag, men viser til hva de har gjort tidligere.

I 2008 henvendte Pinsebevegelsen seg til nærmere 500 misjonærbarn og inviterte til møtepunkter, blant annet i samarbeid med Modum bad.

En ressursgruppe fra Pinsebevegelsen, kalt Synzugus, tilbød veiledning, sjelesorg og forebyggende tiltak.

De anslår at mellom 200 og 250 personer har bodd på internatskoler i regi av Pinsebevegelsen på misjonsfeltene.

– Vi brukte en del ressurser på dette mellom 2008–2010, fordi det handler om barns beste, sier Bjerke.

En del av de negative misjonærbarn-historiene dreier seg om internatskoler.

Pinse Misjon (tidl. Pinsemenighetenes Ytremisjon/PYM) la ned den siste internatskolen i 2001.

I tillegg samarbeidet bevegelsen om en skole i Eswatini (daværende Swaziland), sammen med De frie evangeliske forsamlinger.

Flere må bære ansvaret

Pinselederne peker på flere aktører som må bære ansvar:

• Pinsebevegelsen, som driftet skoler og internat.
• Menighetene, som hadde arbeidsgiveransvar for misjonærene.
• Den norske staten, gjennom godkjennelse og tilsyn av internatdriften.

Gjerme viser til at det i misjonshistorien er knyttet en viss status til å ta risiko, og gjøre trossteg i misjonens tjeneste.

Pinsebevegelsen beklager til misjonærbarn

– Når man gjør det, får man en regning frem i tid som skal betales. Det må alle kristenledere være klar over, sier han.

Kilder Dagen har snakket med, antyder at det finnes mørketall blant misjonærbarn i Pinsebevegelsen som følge av en «usunn lojalitet til autoriteter».

– Hvis det gjør det, er vår melding at de må overstyre den lojaliteten og heller komme og prate med oss, sier Gjerme.

– Nå er det viktig for oss å være synlig og vise at vi vil være behjelpelige, legger Bjerke til.

Gjerme peker også på at det er krevende å forholde seg til fortiden.

– Vi prøver å finne ut hvordan vi skal beklage det som skjedde bak i tid, og hvor mye vi «skal erkjenne» at ligger der. Den grenseoppgangen er vanskelig for alle som står i lignende situasjoner. Det som er sikkert er at misjonærbarn som lever med konsekvensene som nå blir belyst, skal få høre at Pinsebevegelsen tar sitt ansvar og vil hjelpe etter beste evne.