Glemt svenske trakk opp Israels grenser

Navnet Paul Mohn er ukjent for de fleste israelere. Ingen gatestubber, parker eller plasser er oppkalt etter svensken, selv om han spilte en viktig rolle i begivenheter som ledet frem mot opprettelsen av den jødiske staten.

Dersom navnet hans nevnes i historiske verk og oversikter, er det stort sett i fotnoter.

Selv ikke på svensk Wikipedia er det en egen artikkel om Mohn, selv om han representerte Sverige i UNSCOP – United Nations Special Committee on Palestine. Dette var en komité som skulle komme med forslag til hvordan området skulle styres etter at britene trakk seg ut.

Reiste til Sverige

Han ble snart klar over at dagboken inneholdt viktige bakgrunnsopplysninger om hvordan delingsplanen ble formet, og han vil vie mye plass til Mohn i en ny bok om UNSCOP.

I avisen Haaretz valgte han forrige uke å offentliggjøre deler av innholdet i boken som er på trappene, deriblant avsnitt fra dagboken.

Mohn skriver blant annet:

«Jeg forsøkte å forene idéer som ikke lar seg forene: Håp om jødisk-arabisk samarbeid og frykt for jødisk-arabisk fiendskap.»

«Dersom partene ønsker å leve i fred med hverandre, vil dette være mulig med min delingsplan».

Et blikk på Mohns kart viser hvordan han tenkte. Landområdet er delt opp i sju deler; Jerusalemområdet skulle være under internasjonal kontroll, mens resten av området er delt i tre arabiske og tre jødiske deler.

Alle områdene er bundet sammen med «veikryss» som gjør det mulig å forflytte seg uten problemer innen landområdene som er tilkjent hver av de to statene.

Møtte sionister

I 1946 ble et arabisk kongedømme etablert på den delen av det britiske palestinamandatet som lå øst for Jordan. UNSCOPs oppgave var å granske konflikten mellom jøder og arabere i den gjenværende vestlige delen, og om mulig skissere en løsning.

Medlemmer av komiteen besøkte palestinaområdet og hadde møter med representanter for sionistorganisasjoner. Flere av medlemmene var tilstede i Haifa da britene stanset skipet Exodus og sendte 4.500 holocaustoverlevende jøder tilbake til flyktningleire i Europa.

Araberne boikottet på sin side UNSCOP, da de mente at deres krav på landet var selvsagt og ikke noe som en trengte å utrede.

Sympati for jødene

Det er blitt sagt at Mohns og UNSCOPS forslag til deling av landområdet favoriserte jødene. Selv om et flertall av innbyggerne vest for Jordanelven var arabere, foreslo Mohn å gi 60 prosent av området til jødene.

Paul Mohns far, Alfred Mohn, var en reformert sveitsisk prest som i 1897 ble ansatt i den franske reformerte menigheten i Stockholm.

Samtidig som Mohn-familien flyttet til Sverige utspant den såkalte Dreyfus-saken seg i Frankrike. Den unge jødiske artillerioffiseren Alfred Dreyfus ble feilaktig anklaget og dømt for spionasje, noe som gjorde inntrykk på Alfred Mohn. Den tragiske skjebnen til det jødiske folk opptok han sterkt, og han videreformidlet en bevissthet om jødenes situasjon til sønnen.

Til Haaretz sier Ben Dror at Paul Mohn personlig heller ikke var særlig positiv til aspirasjonene om en ny arabisk stat i området. Under Andre verdenskrig virket han som diplomat i Midtøsten og han fikk et ufordelaktig inntrykk av den arabiske nasjonalismen.

– Han refererte til området som «Det hellige land» og på fritiden likte han å lese om jødiske nobelprisvinnere og «sondere det jødiske intellekt», sier Ben Dror til Haaretz.

Besøk til jødiske flyktningeleirer i Europa gjorde også sterkt inntrykk på han. Her møtte han overlevende fra konsentrasjonsleirer som med spenning ventet på at en jødisk stat skulle bli opprettet.

Tegnet kartet alene

At UNSCOPs innstilling skulle ledsages av et kart, ser ut til å ha kommet bardus på komiteens medlemmer. En uke før innstillingen skulle overleveres FN, fikk Mohn spørsmål om han kunne fikse dette.

– Jeg måtte redde situasjonen, skriver Mohn, og forteller om hvordan han alene måtte jobbe til langt på natt for å få ferdig kartet.

– På egenhånd bestemte han skjebnen til landsbyer og byer, sier Ben-Dror og viser til en uttalelse fra en av Mohns samtidige.

David Horowitz fra Jewish Agency skrev at «Mohn er den personen som i større grad enn noen andre bestemte grensene for den fremtidige jødiske staten».

Modifisert kart

29. november 1947 stemte FNs hovedforsamling over delingsplanen for Palestina. 33 land var for, 13 land var mot, mens ti land unnlot å stemme.

Blant Israels «fødselshjelpere» var USA, Sovjetunionen og Norge. Storbritannia, som 30 år tidligere la grunnen for en jødisk stat gjennom balfourerklæringen, unnlot å stemme.

Kartet det ble stemt over, var en modifisert utgave av Mohns opprinnelige kart. På det endelige kartet var Gaza utvidet til å omfatte store deler av den nordlige Negevørkenen.

Mohn ønsket på sin side å gi hele Negev til jødene. Han uttrykte at de jødiske bosetningene i området hadde vært en «ekstraordinær suksess», mens beduinene «kunne vært der i tusen år uten å sette spor».

Krigsutbruddet i 1948 satte en strek over Mohns og UNSCOPs møysommelige arbeid. Grensene ble aldri slik som Mohn hadde foreslått, men kartet hans var viktig for at delingsplanen skulle bli vedtatt.

Bisto Bernadotte

Et søk på det svenske riksarkivets nettsider viser at Paul Mohn var opptatt med Midtøsten og utenrikspolitikk også etter at engasjementet i UNSCOP var over.

I 1948 bisto han Folke Bernadotte i arbeidet med å få til en våpenhvile mellom Israel og de arabiske landene. Han var imidlertid ikke med på å utforme Bernadottes plan om en tostasløsning, som han mente i for stor grad tok hensyn til «britiske interesser».

Etter et mellomspill ved den svenske ambassaden i London, ble han i 1953 sjef for den svenske delegasjonen til den nøytrale overvåkingskommisjonen i Korea.

De siste årene av livet sitt tilbragte han i Sveits, hvor han døde i 1957, bare 59 år gammel. Han ble dermed ikke vitne til krigen i 1967, som satte nok en spiker i kisten for planen hans om jødisk-arabisk samarbeid.