Glimt av en annen verden

I helgen var jeg innom i Credokirken i Bergen for å få med litt av M28-konferansen. Navnet spiller på misjonsbefalingen som vi finner i Matteusevangeliets 28. kapittel. Hele 16 aktører stod bak konferansen som rettet oppmerksomheten særlig mot unådde folkeslag.

Og dette var virkelig en konferanse å få med seg. Det er imponerende å se det trofaste engasjementet, misjonsgløden, som preget deltakerne. Her var store misjonsorganisasjoner som Ungdom i Oppdrag, Normisjon og Troens Bevis med sammen med paraplyorganisasjonen Norme (Norsk råd for misjon og evangelisering).

Men det er ikke mindre inspirerende å se menigheter som Credokirken, IMI-kirken og Salt som selv har betydelige misjonsarbeid. Enhver lokalmenighet kan oppleve at man har mer enn nok av utfordringer i eget hus og egen omegn. Likevel klarer altså flere av disse å opprettholde et sterkt internasjonalt engasjement.

Pastor Per Ove Berg i Credokirken, som selv har reist mye i Midtøsten, forteller at muslimer kommer til tro «som aldri før». Menigheten er engasjert i fem regioner rundt i verden, både Nord-India, Nord-Irak, Nordøst-Syria, Sørøst-Asia, Sør-Sudan/Sudan og Israel.

I tillegg har menigheten fem par som bor i Norge, men som reiser jevnlig og følger opp arbeidet ulike steder. De fleste av disse har tidligere bodd på misjonsfeltene i kortere eller lengre perioder. Det ene paret er også pastorer i Nordhordland Bibelsenter.

Dette arbeidet gjør seg ikke selv. Jeg spurte både Berg og pastor Olav Rønhovde, som var misjonsleder i det daværende Levende Ord før han ble pastor, om hvordan de har klart å holde misjonsengasjementet oppe gjennom så lang tid.

Svaret var i prinsippet ikke så komplisert, det handler om å vise at man prioriterer dette, ikke minst ved å løfte det jevnlig frem i forkynnelsen.

Ved å holde misjonskallet høyt i bevisstheten bidrar man til at engasjementet også blir fornyet i menighetsfellesskapet.

Med andre ord: Dette er ikke noe som er forbeholdt eksperter, selv om ikke alle enkeltmenigheter har like store ressurser som Credokirken, IMI eller Salt.

For de fleste vil det nok være naturlig å kanalisere misjonsengasjementet gjennom etablerte organisasjoner. Men noen klarer å drifte mer av det selv, gjerne i samarbeid med andre.

Den første taleren på konferansen var en «Mr. Ko Yin». Han deltok via video. Deltakerne fikk vite det virkelige navnet hans, men fikk tydelig beskjed om ikke å oppgi verken navn eller hvilket land han opererer i. Dette er vanlig på slike konferanser. Og det er i seg selv bemerkelsesverdig.

På den ene siden vitner det om tillit når deltakerne faktisk både får se vedkommende på storskjerm og høre ham snakke, og når navnet blir opplyst i salen.

Men minst like viktig: Den virkeligheten vi som satt i salen her fikk et innblikk i, er ganske ulik den kirkelige situasjonen her hjemme.

Han som beskrev hverdagen sin visste at det er forbundet med risiko å operere slik han gjør. Konsekvensene kan for eksempel være år med adskillelse fra noen av dem man er glad i.

Han kunne hatt et tryggere og mer komfortabelt liv hvis han valgte å holde på med andre ting. Men misjonskallet har grepet ham så dypt at han i stedet velger å ta risiko for å kunne utbre Guds rike. Så viktig er evangeliet for ham. Og slik er det mange steder i verden.

Ideen med konferansen var å samle menigheter som allerede er opptatt av de unådde og å lære av hverandre. Samtidig fikk arrangørene fire minutter hver til å presentere seg og sitt arbeid, for slik å kunne rekruttere nye medarbeidere eller støttespillere blant konferansens deltakere.

Joshua Project er et forskningsinitiativ med sikte på å kartlegge de folkegruppene i verden hvor færrest kjenner evangeliet og tror på Jesus Kristus. For norske misjonsorganisasjoner er det nokså vanlig å benytte Joshua Projects tallgrunnlag når man diskuterer dagens utfordringer i internasjonal misjon.

Det er blant annet med utgangspunkt i slike undersøkelser at man i mange år har snakket om det såkalte 10/40-vinduet, altså området mellom den 10. og den 40. breddegrad, særlig fra Afrika i Vest til Asia i øst, som et område i verden hvor behovet for misjon er særlig stort.

Duane Frasier fra Joshua Project var en annen av talerne på helgens misjonskonferanse. Han pekte blant annet på at 6.000 av verdens 7.400 unådde folkegrupper finnes i 10/40-vinduet.

Definisjonen av en etnisk gruppe er naturlig nok ikke en gitt størrelse. Men tallene gir en pekepinn. Samtidig forklarte han også at han skjelner mellom ufrelst og unådd.

Naboene hans er kanskje ikke frelst, men evangeliet finnes i deres nærhet, så de er ikke unådde. Denne distinksjonen er nyttig ikke minst for å vurdere situasjonen i dag knyttet til oppfyllelsen av misjonsbefalingens ord om å gjøre «alle folkeslag til disipler».

Rune Edvardsen fortalte om de rundt 1.200 innfødte evangelistene som Troens Bevis støtter, Steinar Opheim i Tent fortalte om hvilke forespørsler de får om kristent fagpersonell i land der misjonsvirksomhet ellers er forbudt eller i det minste vanskelig, Anne Lise Søvde Valle fra Israelsmisjonen la inn over forsamlingen at under en prosent av jødene er med i Jesustroende fellesskap, mens Daniel Matthiesen fra Salt fortalte at bibelskolen de støtter i India stadig må flytte fordi de blir tystet på. Derfor drømmer de om å få etablere en ordentlig misjonsbase.

Og slik fortsatte de. Sammenlignet med mye av den løpende kirkelige debatten her hjemme var dette litt som å gløtte inn i en annen verden. En verden vi som troende burde våge oss mer inn i.