Go to gate, Ragnvald!
Etter 15 år bytter Gardermoen-presten ut flyplassens travelhet med Thailands hvite strender.
Det er den beste tiden på Gardermoen, i hvert fall om man er reisende. Klokken er elleve på en vanlig fredag. Morgenrushet er over og det er fortsatt mange timer til pendlerne kommer tilbake fra, eller reiser tilbake til, Bergen, Trondheim og Stavanger.
Solen skinner inn gjennom de store vinduene i avgangshallen. Passasjerer sjekker inn til lange og korte reiser. Flyplasser gir en følelse av spenning, av opplevelser som kommer, av nye inntrykk. Eller det gir en følelse av seminar med jobben.
- Er det vafler snart?
En av flyplassprest Ragnvald Seierstads faste gjester på fredagsvafler stikker hodet inn på prestekontoret. På bordet står tre plastbeger, to med syltetøy, ett med rømme. Seierstad har tatt frem et velbrukt vaffeljern, men driftsentralen har ikke ennå slått av overrislingsanlegget på det 10 kvadratmeter store kontoret. Gjøres ikke det, går alarmen, og det vil helst presten unngå.
13.000 ansatte og et lass med passasjerer skal slippe å begi seg ut i kulden bare fordi det stekes vafler hos presten. Uansett, klokken er ikke 12 ennå, så den vaffelhungrige får ta seg en liten runde på bruket i mens.
I 15 år har Seierstad jobbet som prest på Norges hovedflyplass. Han har sett utbygging og passasjerøkning. Han har sett at pensjonistene som samlet bagasjetraller er blitt byttet ut med yngre mennesker som går raskere. Han har sett de mange svenskene som jobber masse og forsvinner like raskt som de kom. Óg han har gjort andre ting.
- En ansatt spurte meg om jeg visste hvordan man steker kalkun. Så jeg må bare på nettet her og se om jeg finner det, ler han mens bildet av en nystekt kalkun kommer opp på skjermen.
- Men hva gjør du egentlig inn mot jul? Er det juleavslutninger i hangaren?
- Jeg er rundt på de forskjellige avdelingene og firmaene og holder avslutninger. Jeg var hos politiet i går. Så skriver jeg julebetraktninger på internett. Men det er jo en hektisk tid med reisende, det er mye folk. De siste dagene har vi hatt mye vind, mange forsinkelser. Da blir de ansatte skjelt ut så de begynner å gråte. Akkurat som det er deres feil at det er vind.
Da er det godt å ha en prest. I fjor hadde Gardermoen 22 millioner passasjerer. Flyplassen utvides nå for å holde følge med veksten. I tillegg er det altså mange tusen ansatte. Men samtaler med de reisende er ikke det som tar mest av Sierestads tid.
- Jeg prater med folk om alt mulig. Jeg har en liten strategi, jeg begynner å snakke litt om noe som skjer i norsk kristenliv, i den verdensvide kirke eller andre store hendelser eller ulykker.
- Snakker man med folk om store ulykker, kommer de raskt inn på egen smerte. Men det er vanskelig å få mange samtaler med de reisende. De fleste går ikke rundt her og tenker at de trenger å prate med en prest. Jeg har fått samtaler i kapellet, der kommer det folk som har det tungt, sier han.
Det kan være mennesker med alvorlige sykdommer, som kanskje er på vei til sykehus. Seierstad har også tatt i mot passasjerer med dødsbudskap. De har vært på reise, og i mellomtiden har et familiemedlem gått bort.
- Jeg ser på meg selv som en som er kirke der folk er. Man møtes og får samtaler. Ikke fordi de må, at de har bestilt time eller noe, men fordi jeg er tilgjengelig. Jeg er opptatt av at flyene går, opptatt av hvordan de som jobber her har det. Noen sjefer har jo spurt meg om hvordan situasjonen er blant de ansatte. De vet jeg har god oversikt over hva som rører seg, smiler presten.
Det som likevel har gjort mest inntryll på flyplasspresten i disse 15 årene, er det som skjedde i romjula 2004.
- Under tsunamien hadde jeg ansvaret for kirkens innsats for de som kom hjem. 5.000 mennesker kom i løpet av ti dager, pårørende og folk som hadde mistet noen. Åtte prester var på vakt her.
Det var mange sterke inntrykk. Det var bitende kaldt og nyttår i Norge, men fra Thailand kom folk hjem kun iført shorts og sandaler.
- Mange var traumatiserte. Mange hadde bare såvidt reddet livet.
Seierstad var med på to turer til Thailand med pårørende. Det gav igjen sterke inntrykk.
- Ei mor som hadde mistet sitt fem år gamle barn, ønsket at i skulle synge «Ingen er så trygg i fare» på stranden der vi hadde seremonien. Det var veldig sterkt, forteller Seierstad og tar en liten pause.
Flyene fra Nord-Norge er forsinket. Alta og Vadsø ligger en halvtime etter skjema. Ellers ruller det greit.
Tsunamien introduserte uansett Seierstad for Thailand. Han er blitt glad i landet han fra januar av skal virke i som sjømannsprest. Ikke minst gleder han seg til å få kolleger.
- Jeg ser frem til å få en stab. Arbeidet kommer mer til meg da, ikke slik som her hvor jeg må skape arbeid og forholde seg til nye mennesker hver dag. Det blir også et mer normalt menighetsliv, mer gudstjenester, brylluper og gravferder.
I 2011 var det 176.000 nordmenn som dro på ferie til Thailand. Man regner med at det er rundt 10.000 nordmenn som bor i landet mer eller mindre fast.
- På lørdagene i sjømannskirken kommer det 200 nordmenn for å spise grøt, smiler Seierstad.
- Nå har du vært på Gardermoen i 15 år. Du må ha trivdes?
- Absolutt. Jeg har hatt stor frihet, jeg har fått gjort veldig mye forskjellig. Jeg har hatt minnestunder med 400 SAS-ansatte og jeg har vært toastmaster. Her er ikke folk forberedt på at det er en prest. Det er de jo når de oppsøker sjømannskirkene i utlandet. I 150 år har sjømannskirkene vært der for sjøfolk og nordmenn i utlandet. Folk trenger et samlingssted. Det klarer jeg som sjømannsprest ikke å få til her på Gardermoen. Det er ingen som kommer hit på kontoret for å lese avisa.
Den vaffelhungrige mannen er tilbake. Seierstad har fakset driftsenheten om å skru av overrislingen, men ringer nå for å være sikker.
- Vi kommer til å savne ham, sier mannen og setter seg ned i sofaen.
Seierstad smiler lett brydd.
- Hva skal en sjømannskirke være, Seierstad?
- Den skal være kirke, hvor man møter det kristne budskapet. Men også et sted for omsorg og diakonale tjenester, et sted folk kan få seg venner og miljø slik at et opphold langt hjemmefra blir bedre.
- Vi skal også hjelpe folk til å definere seg innefor den kristne tro. Mange oppfatter det som så vanskelig, men det er vi mennesker som gjør det vanskelig. Det er ikke opp til oss å dømme om tro, smiler flyplassprest Ragnvald Seierstad.
DAGEN