Gråter seg gjennom brev fra dødsleire
For første gang får vi vite hva Holocaust-overlevende skrev i sine første brev etter frigjøringen. Brevene formidler smerte og rystende skildringer, men også styrke og spor av håp for fremtiden.
De siste tre årene er israelere blitt bedt om å sende inn gjenstander som har tilhørt Holocaust-overlevende til museet Yad Vashem i Jerusalem. Blant eiendelene som er sendt inn har det vært hundrevis av brev skrevet like etter frigjøringen av konsentrasjonsleirene.
Iael Nidam-Orvieto, direktør ved International Institute for Holocaust Research, har lest gjennom samtlige av brevene.
Annonse
– Vi ante ikke at det fantes så mange brev der ute fortsatt, og at de var så kraftfulle. Kveld etter kveld har jeg lest og grått om hverandre, sier hun.
Nesten alle brevene inneholder setningene «jeg overlevde» og «jeg er i live».
– De ønsket å erklære at de klarte det – både til seg selv og til andre, sier Nidam-Orvieto.
Skildringer
Det har vært skrevet mye om overlevende som har vært tause om det som skjedde i leirene, så forskerne ved Yad Vashem ble overrasket da de så hvor detaljerte skildringer brevene inneholdt. Brevene inneholder beskrivelser både av lidelse, tortur og henrettelser.
Nidam-Orvieto tror at brev til familie og venner kan ha fungert som en ventil, der brevskriverne har beskrevet hendelser de ofte ikke klarte å formidle muntlig.
– De hadde gjennomlevd ufattelige og uakseptable hendelser, men så det som deres plikt å fortelle om dette og bekrefte at hendelsene virkelig hadde funnet sted, sier direktøren.
I et av brevene står det:
Annonse
«Jeg vet at dette virker uvirkelig, men vær så snill å tro meg. Alt du leser er sant».
Noen brevskrivere var redde for å påføre andre deres egen lidelse. Det var smertelig å skulle være de som fortalte slektninger andre steder i verden hva som hadde skjedd med familien i Europa.
En av dem skriver:
«Jeg har kjempet med meg selv om hva jeg skal skrive, men jeg velger å skrive alt som er skjedd.»
– Brevene er en kilde til å forstå lidelsen. Det er umulig å ikke bli berørt av det en leser, sier Holocaust-direktøren.
Skyldfølelse
Noen brevskrivere har skyldfølelse for å ha overlevd, mens alle de kjente er døde. De opplever det nærmest som om de har sviktet.
I ett brev står følgende:
Annonse
«Hvordan kan jeg forsvare at jeg overlevde, mens tusener døde i gasskamrene».
Generelt understreker brevskriverne at de ikke ønsker penger eller materielle ting, men kontakt med mennesker de før har hatt et forhold til. De ønsker igjen å høre sammen med noen og bety noe for noen. Flere skriver at de i fangenskapet nærmest glemte hva det vil si å være et menneske.
Smertefullt
Mens Europa feiret krigens slutt, finner en ingen euforisk lykke i de jødiske brevene. For mange ble faktisk frigjøringen av leirene et smertefullt øyeblikk.
– For mange var det først nå de stanset opp og tenkte gjennom alt de hadde erfart i krigsårene. Mange overlevende fikk en sterk sorgreaksjon, sier Nidam-Orvieto.
Styrke og håp
Iael Nidam-Orvieto visste at hun ville møte smerte i brevene, men ble overrasket over også å finne mye styrke og målbevissthet. En har ofte tenkt at mange av ofrene har vært ødelagte og passifiserte, men i brevene møter hun mennesker som øyner håp og som selv ønsker å ta grep for å sikre fremtiden.
– Livet de hadde før krigen er ødelagt, men et håp for fremtiden er blitt sådd. Flere skriver konkret at de nå ønsker å starte på nytt enten i Israel eller USA.
Annonse
---------------------------
Få varsel om Israel-saker på Facebook:
Israel-korrespondenten (gå inn på siden og trykk «liker»
