Grete manglet et språk for å snakke om tro

Hun visste at kirkedørene alltid sto åpne. Grete Line Simonsen var 17 år og alene i Costa Rica på utveksling. Hun gikk inn i den kjølige kirken og satte seg på en av benkeradene for å snakke med Gud. Der i kirken langt hjemmefra fant hun stillhet og ro.

– Det var første gang jeg tenkte at jeg trodde. Med årene har jeg bagatellisert troen og skjøvet det bort, sier Simonsen i dag.

51-åringen fra Bergen vokste ikke opp i en kristen familie og var heller aldri en del av et kristent miljø hvor man kunne snakke om tro. Troen ble noe hun skjulte i frykt for å bli stemplet som dum.

– Det sier noe om mine egne fordommer. Jeg har tenkt at å tro ikke er godt nok. Man må vite. Jeg hadde aldri et språk for å snakke om tro heller, og det gjorde det veldig vanskelig, sier hun.

Snakker ikke om tro

Dagens kartlegging av aktive kristne avdekker at 66 prosent av aktive kristne snakker med andre kristne om troen sin flere ganger i måneden. Bare 19 prosent gjør det samme med mennesker som ikke tror.

Det er i likevel stor enighet om at misjon er viktig. Over 90 prosent er helt eller delvis enig i at det er nødvendig at de som ikke tror får høre det kristne budskapet.

Dette kommer frem i en nasjonal kartlegging av aktive kristnes holdninger som Dagen har gjennomført i samarbeid med SUJO (Senter for undersøkende journalistikk) ved Universitetet i Bergen og analysebyrået Nordic Navigation.

«Hva opplever du som det største hinderet for å snakke om kristen tro med folk som ikke tror?», var et av spørsmålene de 1600 som svarte på undersøkelsen tok stilling til. Her kunne man velge opp til to alternativer.

«De er ikke interessert i å høre», «Vet ikke hva jeg skal si» og «Redd for å si noe feil» slo ut som de vanligste årsakene.

Grete Line Simonsen jobber som administrasjonssjef ved Det psykologiske fakultet og er aktiv i Den norske kirke. Hun blir overrasket over hvor mange kristne som oppgir at de ikke snakker om troen.

– Jeg trodde egentlig det bare var meg, sier hun.

Simonsen forteller at hun lenge hadde et motsetningsfylt og anstrengt forhold til tro.

– Det handler mye om at jeg til daglig ikke er i et kristent miljø, så det føles ikke naturlig. Jeg er også redd for å bli tillagt meninger og holdninger jeg ikke har hvis jeg bringer det på banen.

– Elendig misjonær

For noen år siden hadde Simonsen aldri takket ja til å snakke om nettopp tro med en journalist.

– Jeg hadde ikke klart å si «jeg tror» uten å ta sats. Det er en veldig personlig sak for meg, og det sitter langt inne å dytte min tro på andre. Jeg hadde vært en elendig misjonær, sier hun og smiler.

– Jeg går ut fra at Jesus ville vært uenig med meg med tanke på misjonsbefalingen «gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler», men det er ikke helt meg.

Norge som misjonsmark

Bjørn Hinderaker, høgskolelektor ved NLA Mediehøgskolen Gimlekollen, mener Norge som misjonsmark har endret seg de siste 50 årene. Han tror kristne ikke har tatt dette nok på alvor.

– Tidligere var samfunnet mer preget av den kristne tro. Folk visste mer hva kristendom var gjennom både skole og konfirmasjonsundervisning. Når vi snakker om vår tro i dag, snakker vi som om folk fortsatt forstår hva det er noe, sier han.

Han trekker frem som Gud, Jesus, synd, frelse, tro, soning, rettferdighet som eksempler.

– Vi glemmer at Norge er blitt en misjonsmark hvor vi trenger å forstå språket, forestillingene, heltene og virkelighetsoppfatningene til dem vi snakker med, sier høgskolelektoren.

– Belastende

66 prosent av aktive kristne snakker med andre kristne om troen sin flere ganger i måneden, mens bare 19 prosent gjør det samme med mennesker som ikke tror.

Professor ved Universitet i Agder, Helje Kringlebotn Sødal, synes tallene er lave.

– Dette er lave prosenter, men det overrasker ikke sett i lys av andre undersøkelser. Mange er aldri blitt vant til å snakke om det de tror på.

Sødal sier hun savnet et svaralternativ som sa at det å dele troen sin kan oppleves som belastende.

– Men kanskje noen tenker det inn i svaret om at andre ikke er interessert? Jeg tror uansett at stadig flere, og spesielt teologisk konservative kristne, opplever det vanskelig å flagge det de tror på fordi det på noen måter kan bryte med oppfatninger som eller er vanlig i samfunnet, sier hun.

Råd

Sødal mener vi lever i et sekularisert samfunn der mange kan lite om kristendom og kjenner få kristne.

– Hvis kristne trekker seg unna, forsterkes dette. Avstanden blir større kunnskapsmessig og relasjonelt.

– Hvilke råd vil du gi til kristne som ønsker å snakke om troen, men ikke tør eller vet hva de skal si?

– Fortsatt er mange opptatt av spørsmål som går på tro, og mangfoldssamfunnet har også bidratt til å åpne for dem på andre måter enn før. Det tror jeg mange undervurderer. Så tror jeg mange overvurderer betydningen av å kunne svare rett og bli for engstelige for å si noe galt. Men folk flest er mindre opptatt av å møte fasiter eller omvandrende leksika enn lyttende og åpne mennesker som sier noe om egen erfaring.

Vendepunktet

For Grete Simonsen kom vendepunktet i 2015. Da stilte hun til valg i menighetsrådet etter å ha funnet ut hvordan ved en tilfeldighet. Senere det året kom hun i samtale med en prest i Johanneskirken om nettopp tro. Simonsen meldte seg inn i en gruppe i kirken hvor formålet var å snakke om temaet med hverandre.

For mange i Simonsens nære krets var det første gang de oppdaget at hun var en kristen.

– Flere ble kjempeoverrasket, og både naboer og folk fra jobb la merke til at jeg sto på listen. Sannsynligvis fordi jeg aldri hadde uttalt at jeg var en kristen, men holdt troen for meg selv, sier hun.

– Halvdårlig kristen

51-åringen ble valgt inn i menighetsrådet. Da hun var på vei inn i sitt første møte var hun nervøs. Tenk om hun ikke visste nok om Bibelen. Tenk om hun ikke klarte å sette ord på det hun mente.

– Jeg følte meg som en halvdårlig kristen med altfor lite kunnskap, sier 51-åringen.

Nå beskriver hun sin deltagelse i menighetsrådet som en utrolig fin tid.

– Jeg ble kjent med andre kristne og fikk et mer avslappet forhold til tro. Gjennom livet har jeg ikke følt meg som en ordentlig kristen eller en ordentlig hedning, men her følte jeg meg hjemme.

«Redd for å såre andre»

I Dagens undersøkelsen kunne aktive kristne også selv skrive det de opplevde at hindret dem fra å dele troen med andre.

Her har det kommet inn over 200 svar. Dette er noen av dem:

«Redd for å øke fordommer».

«Syns ofte det er vanskelig å svare på spørsmål en ikke troende skulle ha på en «riktig» måte».

«Veit ikkje om dei er interessert».

«Redd for å såre andre med at det virker som om jeg ikke har respekt for deres standpunkt»

«Ikke naturlig»

«Menneskefrykt»

«Synest det er en privatsak».

«Ikke så mange naturlige anledninger».

Høgskolelektor ved NLA, Bjørn Hinderaker, synes årsakene som oppgis høres kjente og meningsfullt ut.

– At folk ikke er interessert er en av de største misjonsutfordringene i vår del av verden, tror jeg. Mange oppfatter kristen tro som uinteressant og gammeldags, andre ser den som arrogant og snever, sier Hinderaker.

Flere spørsmål

Ifølge lektoren var det færre spørsmål før i tiden fordi kristne kunne hvile på den kulturelle styrken til kirken og kristendommen. Det var også flere steder å henvende seg for å stille spørsmål.

– Nå er vi i en posisjon hvor det bør være en selvfølge for kristne å både forklare og forsvare påstandene vi kommer med. Og kanskje vi enda mer burde lære oss å spørre hva andre tror før vi selv deler vår egen tro. Det vil både gjøre oss kjent med menneskene, og gi oss anledning til å bygge broer til deres verden, sier han.

Velsignelsen

– Jeg har kjøpt et sølvkors. Jeg hadde tenkt å ha det på meg, men jeg fant det ikke, sier Grete Line Simonsen (51).

Når hun går med korset, er det ikke lenger tvil om hva hun tror på. Det kan føre til ubehagelige diskusjoner, men også gode samtaler. Får Simonsen spørsmål om sin tro nå pleier hun å svare.

– Jeg har et mer ukomplisert forhold til det nå enn jeg hadde i Costa Rica. Jeg føler meg tryggere på å stå inne for den troen jeg har og min måte å tro på. Et menneske som tror kan være så forskjellig fra et annet menneske som tror, sier hun.

For Simonsen er noe av det fineste med å tro vissheten om at det finnes tilgivelse, absolutt godhet og kjærlighet. Når presten lyser velsignelsen over forsamlingen etter hver gudstjeneste, får hun ofte en følelsesmessig reaksjon.

– Det gjør noe med meg. Jeg kjenner trygghet, håp, kjærlighet. alt jeg ikke har et språk for, sier hun.

Denne saken er laget i samarbeid med Senter for undersøkende journalistikk (SUJO) ved Universitetet i Bergen. SUJOs målsetting er å styrke den undersøkende og kritiske journalistikken i Norge.

Kartleggingen av Kristen-Norge er gjort med støtte fra Fritt Ord.

----------

**Følg med på ­emneknaggen #kristennorge på Instagram.

**Har du tips? Kontakt vår journalist Johanna Magdalena Husebye på e-post jmh@dagen.no, eller kryptert på appen Signal til nummer 93894283.

Slik har vi kartlagt Kristen-Norge

Én av fire aktive kristne mener det er vanskelig å være kristen i Norge

Bekymrede kristne spør hodejeger om CV-råd