«Gud og jeg er venner»
«Alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn» Johannes 1,12.
En av de mange gledene ved å ha barn i huset er at man kan hente frem bøker man selv ble glad i som barn. I sommer leste vi Kari Vinjes klassiker «Gud og jeg er venner», utgitt på Luther forlag i 1979. Bare tittelen er nok til både å sette tankene i sving og å hente frem gode minner fra da min mor leste for mine søsken og meg. Det er et nærmest ufattelig privilegium for et menneske å kunne omtale Gud som «venn».
Lesingen minnet også om verdien av god litteratur for barn. Andakter er uunnværlige i det kristne livet. Samtidig skal vi virkelig ikke undervurdere fortellingens kraft. Gjennom møtet med Julie Antonsen i Havrekleiva har tusener av norske barn gjennom nesten 40 år fått bli kjent med Jesus, samtidig som de har fått verdifulle lærdommer om kristen tro og kristent liv.
Annonse
Et rikt øyeblikk er det når Julie har prøvd å tegne Jesus, men fortvilet må konstatere at det slett ikke har gått så bra. Julie ville tegne Jesus fin, så hun kunne vise ham til venninnen Magda, som ikke kjenner noe særlig til Jesus. Men mannen hun har tegnet ser visst mest ut som en sjørøver. Julie gråter og er misfornøyd. Da sier moren: «Vi behøver ikke å tegne Jesus på et ark for å vise ham til andre. Vi viser fram Jesus gjennom den måten vi lever på. Vi tegner ham med livet vårt».
Her er det både oppbyggelse og utfordring. I virkeligheten har vi jo ingen andre vitnesbyrd enn det livet vi lever. Ved Guds nåde og etter fattig evne får vi være Jesu sendebud på jorden. Men i det ligger også vitnesbyrdet om vår egen skjørhet, for vi lykkes jo slett ikke alltid i å gjenspeile Jesus på en rettferdig måte.
Ikke så sjelden er gode barnesanger også noen av de beste sangene for voksne. Det er en kunst å formidle komplekse sannheter så enkelt at barn kan relatere til dem, uten å forenkle så mye at man tegner et usant bilde av virkeligheten. Slik er det også med litteraturen.
Sannsynligvis var sommerens lesing av «Gud og jeg er venner» minst like oppbyggelig for meg som den var for barna. Et høydepunkt i boken er da Julies venninne Magda får høre at Jesus har betalt «alt det vi må ha for å komme til himmelen. Så er det den nesten geniale setningen fra Kari Vinjes hånd kommer, uttalt av Julies kloke mor: «Han har vært snill i stedet for oss». For en presis måte å uttrykke kjernen i forsoningsbudskapet på.
Evangeliet handler ikke om at vi skal være så snille vi kan, så er alt i orden. Evangeliet handler om at Jesus har gjort det vi selv ikke var i stand til å gjøre. Han har vært snill på våre vegne. Det er en forenkling, naturligvis, men det vitner om en forfatters kløkt at Kari Vinje så tydelig klarer å formidle evangeliet på en måte som både barn og voksne kan forstå og forholde seg til.
Like etterpå introduserer hun takkekurven. Den har blitt en del av kveldsbønnen hjemme hos oss. En enkel måte å sette ord på det vi kan være takknemlige for. Samtidig er den også en god måte å minne hverandre om det som er positivt, sammen med det som har skjedd i løpet av dagen som kanskje ikke var like kjekt.
I boken takker Julies mor Gud for at han er glad i alle mennesker. Julie takker for at englene passer på oss. Mamma takker for at Gud sendte Jesus til jorden og at han kan tilgi synd. Julie takker for at pappaen, som jobber på en båt, kommer hjem snart. Hun takker for dokkehuset og tredokkene sine. Mamma takker for Bibelen, og for at Gud vil ta oss hjem til seg når vi dør. Julie takker for at mamma har malt grønne elefanter på sengen hennes. Tilsynelatende er takkekurven etter hvert ganske full. Men så er det Julie gir boken en vidunderlig avslutning, idet hun utbryter: «Vent litt, mamma! Det er noe jeg har glemt å takke Gud for.» Så folder hun sine barnehender og sier enkelt til sin Far i himmelen: «Takk for at du og jeg er venner.» Hva kan være større enn det?
Alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.
Annonse
Johannes 1,12
----
Trykk her for å lese flere andakter :-)
