Hadde ikke lyktes uten dysleksi

– Hvordan visste du at jeg hadde dysleksi, spør Mike Breen.

Han sitter foran meg i en blå sofa i kjellerstuen til Bibelskolen i Grimstad. Om en time skal han undervise kristne på stevnet «Åpen himmel», som blir arrangert av Imi-kirken i Stavanger.

– Vel, jeg googlet deg, svarer jeg.

– Wikipedia?

– Jepp.

Den britiske pastoren er ikke kjent for sine lese- og skrivevansker. Han har 20 bøker på CV-en og har formulert kjente ideer og modeller innen praktisk teologi.

– Hvordan har det vært mulig?

En moderne Oliver Twist

Breen lener seg tilbake, ser ut i luften, og begynner å fortelle.

– Det var veldig frustrerende.

Slik beskriver 60-åringen livet som et barn med dysleksi.

– Jeg har alltid vært fascinert av ideer. Og da jeg var barn så jeg alle vitenskapsprogrammene på tv.

Men da Breen ble fem år gammel og kom inn i skolevesenet, ble det åpenbart at gutten ikke hadde den samme progresjonen som andre.

– Skammens vandring

På skolen ble elevene delt i to grupper, basert på faglig styrke. Unge Mike havnet i gruppen med de svake elevene.

– Jeg husker at vi ble registrert på morgenen, og så spurte læreren: Hvem skal gå over til «Pratton»?

Mike rakk opp hånden sammen med noen andre. Så måtte de gå over skoleplassen til et bygg som het «Pratton».

– Det var en skammens vandring, som en moderne versjon av Oliver Twist. Det var forferdelig, minnes Breen.

Han forklarer at ordet Pratton på folkemunne ble forkortet til «prat», som er et annet ord for idiot.

Kursen satt

På den tiden måtte elevene ta en eksamen da de var elleve år. Denne bestemte hvilken retning eleven skulle ta, akademisk eller praktisk. Allerede der og da var Mikes kurs satt.

– Jeg måtte gjøre praktiske ting med hendene. For eksempel å jobbe med tre eller metall. Ikke misforstå meg, dette er glimrende jobber, men det var ikke det jeg lengtet etter.

– Hva lengtet du etter?

– Min verden var alltid en verden av ideer. Jeg drømte om noe mer, forteller Breen.

Hyggelige folk

Da Mike var 15 år gammel, oppdaget han at det fantes mennesker rundt ham som var virkelig hyggelige.

– De virket balanserte og snakket på en hyggelig måte.

Selv oppførte han seg ikke alltid så bra.

– Jeg var frustrert og kunne bli utagerende.

På denne tiden begynte han å diskutere med religionslæreren på skolen. Hun var en amerikansk misjonær som hadde flyttet til England.

– Hun hadde en veldig sterk sørstatsdialekt. Jeg etterlignet henne og fikk kompisene mine til å le. Selv lærere kom bort til meg i skjul for å høre parodien min av henne.

Det var likevel denne kvinnen som skulle få unge Mike på sporet av kristendommen.

Leste sin første bok

Mike kjente ingen som gikk i kirken. Ikke en eneste i slekten på noen av sidene var troende.

– Jeg husker at jeg sa til læreren min: Jeg tror ikke jeg kan fortsette å diskutere kristendom med deg, for jeg har ingen referanser. Hun svarte: Det betyr bare at du må begynne å lese i Bibelen. Jeg sa: Jeg har ingen bibel.

Den amerikanske læreren ble svært overrasket over å høre at Mike ikke hadde en egen bibel, så hun ga ham den første versjonen av «Living Bible».

Living Bible er en lettlest parafrase av Bibelen som ble lansert i USA på begynnelsen av 70-tallet.

Mike fikk Bibelen ved skoleslutt i juli. Noen måneder senere, i september, hadde han lest gjennom hele Bibelen.

– Men du hadde dysleksi?

– Nettopp. Jeg hadde jo prøvd å lese bøker før.

Endring i hjernen

Mike lener seg fram over bordet. Han forsøker å forklare hva det var som skjedde med ham.

– Noen dyslektikere opplever en endring når de begynner å bli voksne. Det kalles for «rewinding», en slags gjenvinning. Forskerne mener at systemet i hjernen endres på et punkt, slik at den mer kreative delen av hjernen kompenserer for «lese-delen».

I dag kan Breen lese hva som helst, men opplever at dysleksien kommer tilbake hvis han blir trøtt eller stresset.

Den første boken Breen leste fra perm til perm var Bibelen.

– Jeg skjønte jo ikke alt, men jeg trodde på det boken sa. Og jeg visste at jeg var en etterfølger av Jesus.

Overrasket presten

Da Mike kom tilbake til skolen gikk han til rektor, som var en kristen, og spurte hva han skulle gjøre.

Her ble han anbefalt å gå til en evangelisk, anglikansk kirke.

– Min mor, som var en ordentlig engelsk kvinne sa: Hvis du skal inn i religionen, må du konfirmere deg.

– Jeg snakket med pastoren i kirken og sa: Jeg må bli konfirmert. Pastoren så på meg med et blikk som sa: Aha, han er en av de foreldrene har tvunget til å la seg konfirmere.

Presten spurte Mike om hvorfor han ville konfirmere seg.

– Jeg svarte: Jeg har lest Bibelen og latt meg overbevise om at den er sann. Han sa: Unnskyld? Kan du si det en gang til?

Mentalt rammeverk

Breen startet på et teologisk seminar da han var 18 år gammel. Siden han ikke hadde klart å lære så mye på skolen, hadde Breen mye å ta igjen.

– På grunn av dette jobbet jeg hardt.

Han tok senere en master.

– Dette ga meg et mentalt rammeverk som jeg trengte for å gjøre det jeg var kalt til, forklarer Breen.

Modeller og sirkler

Lese- og skrivevanskene, som hadde vært en så tung byrde for Breen i oppveksten, skulle vise seg å komme til nytte.

Etter fullført teologisk utdannelse ble Breen ordinert og sendt til Brixton Hill, et fattig område i London.

– Folkene i Brixton Hill kunne kanskje lese. Men de gjorde det ikke. Hvordan skulle jeg få dem til å huske noe som helst av hva jeg underviste, spurte den unge pastoren.

Svaret ble modeller, sirkler og andre geometriske figurer med nøkkelord.

– Plutselig lærte folk seg bibelvers utenat, forteller Breen.

Ting gikk så bra for den unge pastoren at han tre år senere ble bedt om å skrive en bok.

Mike ler.

– Jeg hadde vært pastor i tre år og skulle skrive en bok.

Lurt av opplysning

Modellen som Breen er mest kjent for er modellen 3DM, som symboliserer tre dimensjoner ved disippelskap: «opp», «inn» og «ut».

– Vi ser det i Jesu liv. Han hadde en «opp-relasjon» med sin far i himmelen, en «inn-relasjon» med sine disipler, og en «ut-relasjon» med de som ikke kjente Gud, forklarer Breen.

Mange av Breens bøker tar utgangspunkt i det kirken kaller for Misjonsbefalingen gjengitt hos evangelisten Matteus.

– Alle kristne kjenner til Misjonsbefalingen, men blir den praktisert i Vesten?

– Jeg tror vi holder på å lære oss å praktisere den. Vi mistet kunsten å gjøre disipler under opplysninsgtiden. Nå holder vi på å oppdage den igjen, sier Breen.

Han tror kirken lot seg lure av opplysningstiden.

– Vi trodde at nøkkelen til disippelskap først og fremst lå i opplysning og rasjonalitet. Slik er det ikke. Det er livene vi lever som skaper disipler.

Funker det?

Da Breen først begynte å undervise om disippelgjøring i USA ble han stadig møtt med spørsmålet: – Hvorfor skal vi gå på enda et bibelstudium.

– Problemet var at mange kristne som gikk på bibelstudier oppførte seg som folk flest. Statistikken forteller jo at de skiller seg like ofte som alle andre. Så hva er egentlig forskjellen mellom kristne og ikke-kristne? Hvorfor ikke bare være en hyggelig person? spør Breen.

Han mener dette er i endring.

– Nå ser vi bevegelser av disippelgjøing overalt.

– Planlagt av Gud

Forfatteren og kirkevekstlederen bruker nå mesteparten av tiden sin på å trene og undervise ledere. Flere av dem er biskoper eller har ansvar for mange kirker.

– Det er litt rart. Jeg trodde jeg kom til å være en den presten som prekte og besøkte syke i en lokal kirke i England.

Pastoren tror ikke han hadde havnet der han er i dag uten dysleksi.

– Jeg tror det var planlagt av Gud. I en verden hvor kreativitet og ideer er viktige, kan faktisk dysleksi være en fordel.

– Jesus er turleiaren vår

– Menigheter er mer opptatt av fellesskap enn av tilhørighet

Tar visjoner på alvor

– Snakk om kvinners stilling i Misjonssambandet

– Det er gøy å være raus