Han ble bombet på vei hjem fra skolen
Plassen var full av jenter og gutter som nettopp var ferdig på skolen. Da kom rakettene fra opprørerne i Øst-Ghouta.
– Jeg tror krigen har gjort meg tøffere. Uansett hva jeg kommer til å oppleve senere i livet, blir det ikke verre enn borgerkrig, sier «Siham».
Hun var 15 år da krigen brøt ut i Syria. Nå er hun 22. Hun har levd med krig gjennom hele ungdommen.
Annonse
Jeg ble kjent med Siham da hun var tolk for meg i Damaskus. Hun skulle oversette andres historier fra arabisk til engelsk, men så viste det seg at hun var en historie selv også. Det var en historie som også involverte familien og kirken hennes. Alle i Damaskus har voldsomme, personlige historier å fortelle etter over syv år med krig.
Av hensyn til sikkerheten bruker Siham og familien fiktive navn når de forteller historien sin.
Skoleslutt
For Siham står 21. januar i år som den svarteste dagen i livet: Hennes mor, Nadia, var på vei hjem fra jobb. Hun er rådgiver ved en videregående skole i Damaskus. Som vanlig gikk hun litt seinere ut skoledøren enn elevene.
Nadias skole ligger ved Bab Tuma, Thomasporten, i Gamlebyen. Det er flere skoler i området. Derfor er det alltid fullt av barn utenfor den gamle bymuren etter skoletid. Det myldrer av unger denne dagen. Mange står i kø for å slippe inn på skolebussene. Andre trasker hjemover sammen med klassekameratene sine.
Da kommer den første raketten fra opprørerne i Øst-Ghouta. Den slår ned like ved Bab Tuma. Nadia vet at sønnen hennes, Rihad (17), er der ute i folkemylderet et sted. Hun ringer ham på mobilen og ber ham skynde seg i dekning. «Det kan komme flere», advarer hun.
Annonse
Eksplosjonen
Nadia har fremdeles sønnen på telefonen da den andre raketten kommer. Eksplosjonen er voldsom. Lyden jaller i ørene. Lukt av sprengstoff og røyk fyller nesen. Rundt seg ser hun blodige kropper og biler som brenner. Hun hører barn som gråter. Det er uvirkelig. Som om det skjer i sakte film.
Sønnen sier noe i telefonen. Hun forstår at han er skadet.
– Først sto jeg som fastfrosset. Så kastet jeg vesken og løp for å lete etter ham, men jeg fant ham ikke, forteller hun.
Et stykke unna står Rihad forvirret og ser rundt seg da lyden av eksplosjonen stilner. Han forsøker å skjønne hva som har skjedd. Så prøver han å løpe, men kjenner at noe har skjedd med den høyre armen. Han kan ikke bevege den, og han blør kraftig. Med en stor metallsplint i overarmen blir han hjulpet inn i en taxi og kjørt til sykehuset.
Fryktelig galt
Siham er hjemme når det smeller. Familien holder på å renovere huset etter en brann. De er i full gang med å male da farens telefon ringer.
Annonse
Like før har de hørt to kraftige eksplosjoner et stykke unna. Men eksplosjoner høres stadig vekk i Damaskus på denne tiden. Familien er blitt vant til lyden av raketter og artilleriild gjennom flere år. Regjeringens offensiv for å gjenerobre Øst-Ghouta begynte etter nyttår, men innbyggerne i bykjernen prøver å leve som normalt.
Det er mor Nadia som ringer. De hører at noe er fryktelig galt. Mens moren løper gjennom gatene, får hun sagt at Rihad er på sykehuset og at hun selv er på vei dit.
Krisealarm
Rakettene utløser krisealarm på St Louis hospital. Sykehuset ligger bare ti minutters gange fra Bab Tuma. På kort tid fylles hver ledige krok opp av sårede mennesker. De ligger på undersøkelsesrommene og i gangene. De fleste er barn. Bare de som er livstruende skadet blir behandlet med det samme. De andre får smertestillende og må vente. Noen jamrer. Andre stirrer tomt ut i luften.
Samtidig som døde og sårede fraktes til sykehuset, kommer skrekkslagne foreldre løpende og leter etter barna sine.
Synet av de blodige barna ryster Siham inn i sjelen da hun kommer til sykehuset. Hun blir lettet da hun finner broren blant de skadde. Ved første øyekast ser det ikke så alvorlig ut, men undersøkelser viser at overarmen er knust og sener og muskler revet av. Han må opereres, men det kan ikke skje ennå. Mange er mye verre skadd enn ham. Foreldrene tar ham med til et annet sykehus. Seks timer etter eksplosjonen får han hjelp.
Annonse
Raketter mot sykehus
Flere kilder Dagen snakket med i Damaskus mente det er underkommunisert hvordan utenlandskstøttede opprørere har terrorisert sivilbefolkningen i de regjeringskontrollerte delene av hovedstaden.
Angrepet 21. januar var for eksempel ikke den eneste gangen opprørerne i Øst-Ghouta sendte raketter mot trafikknutepunkt når skolene var slutt for dagen eller folk var på vei hjem fra jobb, presiserer de.
Ett av stedene som hyppig ble rammet var St. Louis hospital, som er eid av Den gresk-katolske kirken. Hele 32 ganger er sykehuset blitt truffet av raketter.
Sykehuset ligger like ved gjestehuset der jeg bor. Jeg blir henvist til lederen for nonnene som jobber der, søster Fekrieh.
– Jeg var ikke redd
Hun viser hvor rakettene slo inn. En av dem gikk gjennom taket på akuttavdelingen. Ute på gårdsplassen er det fremdeles spor etter eksplosjoner i asfalten og oppetter husmuren.
– Hvordan var det å arbeide her, når dere selv var bombemål? spør jeg en av pleierne, søster Hiath.
Annonse
– Jeg var ikke redd. Jeg la alt i Guds hender. Det var faktisk en fin tid, fordi jeg fikk anledning til å hjelpe så mange, svarer hun.
– Heldigvis ble ingen drept inne på sykehuset, tilføyer hun.
Oversøster Fekrieh legger likevel ikke skjul på at det var dramatisk.
– 21. januar var en tung dag. 18 mennesker døde denne dagen, sier hun.
– Fra 21. januar til 15. februar i år ble over 50 mennesker såret og 35 drept.
Også den gresk-katolske kirken som ligger vegg i vegg ble truffet. Presten, fader Joseph, sto på kjøkkenet da et prosjektil kom susende gjennom vinduet. Det traff taket, endret retning og slo ned i kjøleskapet.
– Opprørerne var like oppe i gaten her. Vi hørte at de ropte Allahu Akbar, forteller han.
Annonse
Hardt sårede
Broren var heldig, tross alt, sier Siham. En venninne av ham fikk en metallsplint inn i hodet i det samme rakettangrepet. En annen jente måtte amputere foten. Og en tredje jente de kjente, døde.
Like fullt har våren vært tøff for Rihad.
– Han ble såret på verst tenkelig tidspunkt, sier søsteren, da jeg besøker familien.
Dette var avsluttende semester på videregående. Karakterene han fikk nå, avgjør drømmen om it-studier. I løpet av disse månedene, der klassekameratene har lest på spreng, har han hatt tre store operasjoner og fått operert en metallplate inn i armen.
Rihad viser hvordan han kan bevege fingrene, men bare så vidt. På vårens ni eksamener måtte en lærer skrive for ham, men læreren kunne lite om fysikk og matte, som er Rihads beste fag, og slet med å forstå begrepene. I løpet av sommeren måtte han ta to eksamener opp igjen.
Rihad var aktiv bokser før hånden ble ødelagt. Han vet ikke om han noen gang kan bokse igjen.
Krise og normalitet
Annonse
Siham er selv en hardt arbeidende student ved Universitetet i Damaskus. Hun tar en dobbel master i business administration og engelsk. Universitetet ligger oppe på en høyde med utsikt over byen. Dermed fikk studentene også panoramautsikt til rakettangrepene. Rakettene kom fra Øst-Ghouta og traff blant annet bydelene Bab Tuma og Jeremana der det bor mange kristne.
– I begynnelsen var det forferdelig da rakettene kom. Senere ble jeg vant til det. Vi bare fortsatte med livet vårt, sier Siham.
– Det her er livet vårt
Ungdomstiden har vært en balansegang mellom krise og normalitet. Hun har vært søndagsskolelærer i kirken og gått på kafé med vennene. Det har tikket meldinger inn på telefonen med invitasjoner til konserter. I neste øyeblikk har de fått beskjed om bekjente som er kidnappet og bomber som har eksplodert på plasser de ofte ferdes.
– Det er rart å høre på generasjonene over oss, når de forteller hvordan de fritt kunne reise rundt i Syria. De reiste på tur til kysten og andre steder. Det har aldri vår generasjon kunnet gjøre. Særlig det tredje krigsåret var ille, fordi så mange ble kidnappet.
– Vurderte dere å flytte?
– Ja, men hvor skal vi flytte hen? Det er her vi har livet vårt, svarer Siham.
Reportasjeturen til Syria ble støttet av Fritt Ord.
