Han formet gudsbildet til en hel generasjon

Få nordmenn har preget en hel generasjon barns gudsbilde like mye som Ivar Skippervold. I 1982 skrev han sin første bibelmusikal om Noas ark. Dette skulle komme til å endre fremtiden hans.

Skippervold hadde selv fått barn noen år i forveien, og ville gjerne gi dem sanger som kunne formidle Bibelens store fortelling. Noas ark stod for ham som en fortelling både om hvem vi mennesker er, at vi vendte Gud ryggen, men også om den nåderike og rettferdige Gud.

Ungdomspastor

På denne tiden jobbet Skippervold som ungdomspastor i Misjonskirken i Mjøndalen. Han hadde utdannelse som pedagog og teolog, men nå så han nye muligheter. I de neste 20 årene skulle han holde på med barnemusikaler. Etter hvert ble det mange av dem.

Først om bibelske figurer som David og Goliat, Josef og Jona, over i det nytestamentlige med Jesus, Peter, Paulus og Sakkeus, og etter hvert også om Sancta Lucia, Frans av Assisi og Ansgar, som ble kalt Nordens apostel.

Utgivelsene hans er solgt i hele 250.000 eksemplarer, og også utgitt i både Sverige og Tyskland. På et tidspunkt hadde de fleste norske skoler kjøpt inn musikalene hans til bruk i kristendomsundervisningen.

I dag er Skippervold sokneprest i Iveland i Aust-Agder og bor i Lillesand. Han er fortsatt engasjert, både som formidler og i den kirkelige debatten. I vår kom boken «Tro møter tro», hvor han forteller om sin egen trosvandring. Skippervold er opptatt av at gudsbildet vårt endres over tid.

– Det finnes 7,3 milliarder mennesker i verden, og like mange forståelser av det å være menneske i relasjon til det vi kaller Gud, sier han, og fortsetter:

– Det jeg kaller Gud er så mye større enn min teologi. Dette skaper en ydmykhet hos meg. Gud er så enorm at det jeg eier er et troens mysterium. Jeg lytter til andre menneskers fortellinger om Gud, om Mesteren, og tenker at dette er din måte å oppleve det på, jeg har min. I dette landskapet er det ikke noe som heter rett og galt, det handler om at jeg som menneske skal følge ham, jeg på min måte, du på din.

Jesusvekkelsen

– Du var aktivt med i Jesusvekkelsen. Etter Peter Svalheims bok fra i fjor om denne vekkelsen er det flere som igjen spør hvordan Jesusvekkelsen avtok så fort. Hva tror du er årsaken?

– Det er fascinerende at den ikke endte opp som en ny institusjon, men ble til inspirasjon. Jesusvekkelsen ble, for dem som fikk del i det gode i den, en inspirasjon til å jobbe i ulike sammenhenger. Jeg snakker med ulike folk i 50-60-årene som er kateketer, pastorer eller hva det måtte være, som har et forhold til den inspirasjonen. Men det finnes også mange som fikk såre minner.

Foreldrenes brudd

Skippervolds foreldre tilhørte det han selv omtaler som et strengt kristent miljø. Etter hvert forlot imidlertid foreldrene dette miljøet og tok det bruddet som Skippervold tror han ellers måtte ha tatt selv.

– De innså at det ikke gikk an å oppfostre noen i en så streng kultur, forklarer artisten og presten. Han ville ikke identifisere seg med en kultur hvor eksklusiviteten var så fremtredende.

– Forsoning er det viktigste begrepet i kristen tro. Forsoning mellom mennesker, og mellom mennesker og Gud.

– Husker du en bestemt hendelse som har forandret ditt eget gudsbilde?

– Noen sier at de har sin barnetro, og det kan være vel og bra. Det handler om å ha en slitesterk tro som tåler motgang i livet, en tro som ikke er knyttet til konkrete hendelser, men som har vinger, som kan føre meg inn i undringens univers. For meg har nattverden vært det viktigste i min trosvandring siden presten i KFUM-klubben i Sofienberg kirke inviterte til nattverdssamling hver mandag da jeg var 15-16 år.

«Gjør dette til minne om meg», heter det i nattverdliturgien. Det henter frem våre minner om Mesteren. Det kan medføre mange ulike opplevelser hos den enkelte.

Pietisme

– Hva er det beste du kan si om pietismen?

– Jeg har spurt meg selv hva som er driveren til det pietetsfulle, til menneskeskapte ordninger, til lover og kulturrelaterte forhold. Hva gjør alt dette med oss? Det fører oss inn i fengsel. Inn i lukkede rom hvor det heter «du skal ikke», «det er lov», «det er ikke lov». Den spirituelle vandringen jeg har, skaper også en pietetsfull holdning til tilværelsen, der jeg får et ansvar for livet selv. Når det er 30 plastposer i en hval på Vestlandet, er den en fortelling til meg som kristenmenneske. Hvor er vi på vei nå, Ivar? Hvor er jeg på vei med min plast? Det er et åndelig kristent perspektiv om Gud som skaperen. Hva har vi gjort med dette skaperverket?

Gjenfortelle

– Barnemusikalene du laget i 80-årene, kunne du ha laget dem i dag?

– Ja. Jeg hadde et ønske om ikke å tolke, men å gjenfortelle. Enhver gjenfortelling er en tolkning, men ønsket mitt var at jeg ikke skulle legge noe annet i det enn den oversettelsen av Bibelen hadde gjort av fortolkninger.

– Står vi i fare for å miste kontakt med nerven i fortellingene i dag?

– Vi må ta alle disse gamle historiene som svært verdifulle fortellinger om våre egne liv. I den hebraiske kulturen stilte man ikke først og fremst spørsmål om hvordan dette kunne skje, men hva denne historien har å lære meg. Da vil disse historiene kunne lære oss ulikt, ettersom hvilken tidsepoke vi lever i.

Fortellingen

– Hvor viktig mener du det er å ta stilling til den historiske troverdigheten til fortellingene?

– Jeg er ikke så interessert i det. Jeg studerte med en som sa at hvis Gud ikke har skapt på syv dager, da kan jeg ikke tro på noe. Han skiftet studieemne. Da har du mistet grepet på fortellingens egen kraft. Det narrative er det viktige – hva kan denne fortellingen lære meg?

– Hvordan passer disse fortellingene i det norske samfunnet i våre dager?

– Ja, mister vi dem, så mister vi fotfestet i vår egen historie. Når vi tolker disse historiene, tolker vi våre egne liv. Dette er levende historier. Det er ikke så viktig med alle disse fortellingene om våre egne åndelige opplevelser. Vitnesbyrd kan være inspirerende og fine, om at jeg er lykkelig og glad med Jesus, men det er ikke de som er lokomotivet i historien. Lokomotivet i kirkens historie er substansen i de svære fortellingene som vi har nedskrevet i Bibelen. Poenget er at vi må gi dem vår egen tolkning. Enhver religion er en tolket religion.

Synserier

– Hvordan ser du på forholdet mellom kontinuitet og brudd i fortolkningen her, sett i lys av din egen utvikling?

– Det finnes mye lokal dogmatikk, mye menings-synserier som folk har dannet kirkesamfunn og organisasjoner ut fra. Det sentrale i den kristne historien er at Jesus Kristus kom og viste oss Guds ansikt. Han er den alt springer ut fra. Vi har fire evangelier som forteller oss noe om hvem Jesus var. Da må vi lage noen åpne tolkningsrom for det.

Skippervold forteller at hans kristne mentor var nå avdøde Edin Løvås, og at Løvås sa «Kristi kropp» og «Kristi blod» da han delte ut nattverd. Dermed utelot han ordene «dette er», og sa så lite som mulig for åpne opp for den enkelte hva hun eller han ville legge i det.

– Jeg har blitt mindre opptatt av dogmatikk. Jeg har formidlet troslære i 20 syngespill. Der prøvde jeg å ikke legge inn mine egne fortolkninger, men formidle historienes egen bærekraft. Det gjelder også forkynnelse. Vi må tro at disse historiene kan skape refleksjoner i oss når vi skal tenke over det livet vi lever i dag.

– Er dagens gudstjenesteliturgi mer dogmatisk enn gudsforståelsen din?

– Jeg har blitt mer og mer glad i liturgiske former. På den ene siden minimaliseres det tilfeldige. Det er viktig med den spontane, men i en gudstjenestlig sammenheng kan det være forstyrrende.

Flyktninger

Skippervold forteller at konen hans har jobbet med flyktninger i 30 år. Dermed har hun kommet i nærkontakt med mennesker fra andre tradisjoner.

– Dette har bidratt til at også mitt eget gudsbilde har blitt større. Jeg har sett disse menneskenes hengivenhet og lyttet til dem. Dette har satt sitt preg på meg. Jeg pleier å si det sånn, og dette er litt som å banne i kirken: min teologi er et forsøk på å si noe om det som det dypest sett ikke kan sies noe om. Men jeg er overgitt til dette forsøket, og jeg er nødt til å gå inn i det. For «evigheten har han lagt ned i menneskenes hjerter», som det heter. Jeg skjønner at jeg aldri vil finne det fullkomne svar, og at jeg ser som i et speil, i en gåte, men en dag skal vi skjønne dette.

– Hvordan vil du uttrykke din egen trosbekjennelse?

– Størst av alt er kjærligheten. Det var derfor Jesus kom. Fordi Gud er kjærlighet. Vi ser det i kirken hver søndag, at kjærligheten er sterkere enn døden. For i kjærligheten er det oppstandelse. Vi skulle forkynne mye mer oppstandelse. For når kjærligheten oppstår mellom mennesker, skjer det under her og nå.

På andre måter

– Kunstnere kan noen ganger ha et utfordrende forhold til sin egen samtid. Føler du deg hjemme i kirken?

– Jeg føler meg hjemme. Men jeg er veldig glad for at jeg har tre barn, nå er de rundt 40 år, som hjelper meg til å se at verden kommer til å gå videre. Troen kommer til å gå videre, det gjør også tilliten til Gud. Men på helt andre måter enn vi tenker oss.

– Hvilken plass gir du korset?

– Jeg tror vi begrenser Gud ved at vi gjør ham mindre og til og med kaller ham for «min Gud». Jesus er sterkere dynamitt enn vi tror. Men da må vi lete etter Jesus der vi finner kjærligheten. Hver gang jeg ser det gode oppstå i verden, hver gang jeg ser at mennesker kommer til forsoning, når Leger uten grenser gjør en innsats for at mennesker skal få det godt, der ser jeg Jesus Kristus. Jeg ser ikke Jesus Kristus på bedehuset eller i kirken eller menigheten når de krangler, begrenser hverandre og utelukker hverandre og mener de selv har det rette synet på Jesus. Da ser jeg ikke Jesus, men deres egne synspunkter. Religion er ikke en konkurranse i synspunkter, sier Ivar Skippervold.

Justin Bieber: – Gud er god midt i ondskapen

Truffet av et bibelvers

Luther - ein veldig formidlar

Treroms med orgel og klokketårn

Disiplin er en nødvendighet