Han har ansvar for over ni millioner kristne

Vi møter Teshome Amenu en tidlig lørdag morgen i Etiopias hovedstad Addis Abeba. Som nest øverste leder i det som i dag er verdens største lutherske kirke har han mer enn nok å henge fingrene i. Likevel tar han seg god tid til å fortelle om gleder og utfordringer ved den eventyrlige veksten som kirken i landet opplever.

Det er gått 70 år siden Norsk Luthersk Misjonssamband sendte ut de første misjonærene til landet. 11 år senere ble Mekane Yesus-kirken etablert. Norske misjonærer var sentrale i oppstarten og i det videre arbeidet.

I 2013 hadde kirken vokst til rundt seks millioner medlemmer. Men lederskapet var ikke tilfreds, og satte seg konkrete mål for å vokse enda mer. I løpet av det første året ble 343.654 nye lagt til. I dag har kirken over ni millioner medlemmer.

Et felles prosjekt

– Målet var å nå ti millioner innen 2017, og vi hadde et enkelt regnestykke for hvordan vi skulle klare det. Om en person nådde to nye med evangeliet hvert år, skulle det være innen rekkevidde, forteller Amenu.

Kirkelederen er glad i kaffe og takker ikke nei til verken den tredje eller fjerde koppen. Han fremstår som vennlig og klok, med et varmt hjerte. Privat er han lykkelig gift og har tre barn, får vi vite. Kona er lærer, og paret hadde få materielle goder.

– Jeg husker jeg sa til henne at nå kommer du til å gifte deg med en som verken har hus eller penger i banken. Vi er så velsignet, sier han.

Amenu nevner ulike årsaker til den sterke veksten i kirken. Den første går et par tusen år tilbake i tid, til historien om Filip og den etiopiske hoffmannen i Apostlenes gjerninger 8,26-40.

– Da de første misjonærene kom til Etiopia, kom de til en kristen kontekst. Deres intensjon var ikke å etablere en ny kirke, men å reformere den eksisterende, forklarer han.

Kirkelederen snakker varmt om misjonærenes rolle i det som ble oppstarten av Mekane Yesus-kirken i Etiopia.

– De etablerte en konstitusjon og en struktur. Deretter la de vekt på å trene kristne som skulle bli morgendagens ledere. Måten de gjorde dette på, var veldig viktig. Det var et felles prosjekt der utenlandske misjonærer og lokale kristne sto sammen, forklarer han.

Bli med på gudstjeneste i Mekane Yesus-kirken:

En lidende kirke

At kirken mobiliserte alle de kristne til å engasjere seg i misjonsarbeidet, har vært den viktigste faktoren for vekst, mener kirkelederen. Selv kommer han fra Bale, sør-øst i Etiopia.

– Vi hadde få ordinerte prester, men de fleste medlemmene var engasjert i misjon, sier han og ramser opp flere årsaker til veksten: teologisk utdanning, lese- og skriveopplæring, bibeloversetting, den karismatiske bevegelsen og ikke minst forfølgelsen som kirken opplevde under kommunistregimet fra 1987 til 1991.

– Kristne ble forfulgt, og vår daværende generalsekretær ble drept. Vi var en lidende kirke, en undergrunnskirke. Men forfølgelsene førte til at folk ble mer hengitt til å lese Bibelen og til å samles om bønn og forkynnelse. Da kommunistregimet falt, kom alle undergrunnskirkene ut. I dag har vi frihet til å utøve vår tro. Vi kan forkynne offentlig. Vi er så takknemlige til Gud og til regjeringen for denne friheten, sier han.

– Ingen snarvei til et godt liv

Han legger ikke skjul på at den sterke veksten også har sine utfordringer. Rundt 4.000 pastorer skal betjene 12.000 menigheter. I tillegg har Mekane Yesus-kirken få seminar der de kan trene opp nye pastorer. En annen stor utfordring er herlighetsteologien som spres via kristne tv-kanaler. Det er 40 av dem bare i Addis Abeba, og de fleste forkynner «gull og grønne skoger» om man bare tror på Gud.

– Folk i Etiopia har så mange behov, av fysisk, åndelig og økonomisk art. Alle ønsker seg jo en stor villa eller en flott bil. Evangelistene kommer med mange løfter, som har sin oppfyllelse «i morgen». Men kristendommen er ikke bare herlighet. Den er også kors. Det fins ingen snarveier til et godt liv. Man må arbeide hardt for å vokse og komme videre. Det forkynner vi til våre medlemmer.

I fjor fattet lederskapet i kirken et vedtak om å starte opp en egen tv-kanal, for å formidle et budskap de mener er mer i tråd med Bibelen.

– Vi har samlet inn penger og har begynt å bestille det utstyret vi trenger. Håpet er at vi snart kan komme i gang for å kunne tilby et alternativ til mye av den herlighetsteologien som forkynnes. Alle ønsker seg jo en slutt på sorg og lidelse. Men om vi tilbyr mennesker «sukkertøy», så vokser de ikke. Det kan smake godt i øyeblikket. Utfordringen er at det tar bort hungeren etter god og næringsrik føde.

Etniske konflikter

Da vi besøkte Etiopia i november, snakket flere om de etniske konfliktene som påvirker landet negativt. En kilde opplyste at de etniske konfliktene også påvirker kirken og sår splittelse mellom brødre og søster.

De siste ukene har det vært uroligheter i Hawassa, sør i landet. Over ti mennesker skal ha blitt drept, og rundt 2.500 skal ha blitt fordrevet fra hjemmene sine. Tidligere Etiopiamisjonær, Bernt Lindtjørn, skriver på Facebook at det var ungdommer fra folkegruppen Sidama som angrep andre etniske grupper. De som ble rammet var uskyldige, men tilhørte en annen stamme. «Det gjør meg spesielt lei å høre at kristne direkte eller indirekte deltar i rent etnisk baserte overgrep. Stammetilhørighet blir viktigere enn nestekjærlighet,» skriver han.

Amenu understreker overfor Dagen at kristne er ett i Kristus.

– Men når etnisitet blir viktigere enn enheten i Jesus, skaper det utfordringer for oss. Det er vår kristne identitet som binder oss sammen, understreker han.

Ifølge kirkepresidenten er regjeringens politikk at alle etniske grupper skal ha frihet til å snakke sitt språk og holde fast ved sin kultur.

– Det medfører at jeg personlig kan utøve min egen etniske identitet uten å måtte tilpasse meg andre. Men det vi ser er at noen mennesker har problemer med mangfoldet, noe som forårsaker store problemer. Når folk nærmest krever av en annen at «du må se ut som meg og snakke som meg,» oppstår det uenigheter. Men etnisitet i seg selv er ikke et stort problem innad i kirken, oppsummerer han.

Frykter ikke muslimer

Personlig vet han hvordan det er å være fattig. Han var bare 12 år gammel da faren ble skutt av kommunistene.

– Det var et stort sjokk for vår familie, som besto av ni medlemmer.

Amenu ble værende hos moren, som var muslim. Etter en tid var det ikke mulig for henne å holde familien sammen lenger. Selv ble han plassert hos farens søster, som var kristen. Der bodde han i to-tre år.

– Familien inviterte meg med i kirken. Jeg var tilbakeholden i starten, men ble med dem. Etter hvert ble jeg kristen.

Etter videregående begynte han på lærerskole. Der kom han i kontakt med et lite, kristent fellesskap som møttes i hemmelighet.

Etter endt skolegang ble han tilbudt fulltidstjeneste i Mekane Yesus-kirken. Han plantet blant annet en kirke og fikk tilbud om å begynne på teologistudiet i Addis Abeba. Senere reiste han tilbake til Bale og ble koordinator for det utadrettede arbeidet i kirken.

Til Norge

I likhet med flere andre kirkeledere, har Amenu også tatt utdanning i Norge. Han tok en mastergrad i 2008 der han sammenlignet kristen tro og islam. Nå holder han på med et doktorgradsprosjekt ved VID vitenskapelige høgskole i Stavanger om kirkelig lederskap i de sørlige synodene i Mekane Yesus-Kirken.

– Hvilken nytte har du av din muslimske bakgrunn i møte med ledere fra andre religioner?

– Jeg opplever at det gjør det enklere for meg å kommunisere med dem. Jeg frykter dem ikke, og jeg forteller ofte om min bakgrunn med en muslimsk mor og en onkel som er imam. Da blir de gjerne nysgjerrige og vil høre mer om hvordan jeg ble kristen. Jeg forteller at jeg har en glede i hjertet mitt og at jeg er trygg på hvor jeg skal. Når jeg snakker med muslimer, spør jeg om de kjenner seg sikre på at de er frelst og kommer til paradis. Da svarer de at de ikke vet.

Takk til misjonærene

Norsk Luthersk Misjonssamband har de siste årene intensivert sin satsing på å nå muslimer og jobber i dag i ti slike land. Dette er også et personlig engasjement for kirkepresidenten.

– For noen år siden pleide jeg å reise til Kenya for å arbeide som pastor blant muslimer. I forbindelse med masteroppgaven gjorde jeg en liten undersøkelse i et fylke der. På tre år var det blitt bygget 77 moskeer med utenlandske penger. Selv ikke imamen visste hvor pengene kom fra, heller ikke myndighetene.

Intervjuet går mot slutten og vår tilmålte tid er over. Servitøren har gått i rute fram og tilbake med kaffe. Neste dag, som er søndag, blir travel. Da farter han fra menighet til menighet for å forkynne, i likhet med andre pastorer. Regnestykket går ikke opp når 4.000 pastorer skal betjene 12.000 menigheter. Likevel kjenner han seg så velsignet.

– Jeg ønsker å uttrykke min takk til misjonærene som kom til Etiopia og forkynte evangeliet for oss. Jeg er selv frukt av misjonsorganisasjonene sitt arbeid. Vi er fortsatt avhengige av hverandre for å nå ut med evangeliet i Etiopia, avslutter han.